Jeg har øyeblikk. Jeg har dager. Jeg har stunder der jeg ikke orker tanken på dette mer. Tanken? Det er jo ikke en gang en tanke,- det er et liv.
Jeg så på gamle bilder. Jeg så på latter, glede, triks med rullestolen. Jeg så på et fritt hode, frie skuldre. Bevegelser, liv. Jeg rullet da også, men for egen kraft og bevegelse i alt annet enn nedre del av kroppen. Jeg lente meg frem, jeg snudde på kroppen, jeg la hodet inntil bestevennen min. Jeg kastet blader i luften, jeg smilte til kameraet. Jeg så på friheten.
Livet i en seng. Det er her mye skjer. Det er enten her eller rullestolen – den nye stolen. Stolen hvor alt er sikret, alt er festet. Det er ingen frie skuldre, et fritt hode. Sengen blir ofte hjemmet i rommet. Det er som en egen liten verden. Det er dette som er doen min. Jeg leser her, “spiser” her (jeg spiser vel i grunn overalt nå), skriver her, tegner her, jobber her, ler her, gråter her, snakker her, sover her. Og så går jeg på do her. Alt i en skjønn forening. Jeg pakker meg inn i pledd og gjør det så koselig som mulig. For det er ganske koselig oppi her også; et nytt, stort og ufattelig mykt pledd, bamser og puter. Ja, litt drømmende må det få lov å være oppi min lille verden.
Jeg holder på å bli sprø noen ganger, av at jeg ikke får ha ryggen eller hodet – eller generelt kroppen – fri fra noe. Alltid er det noe bak hodet, noe som støtter hodet, noe som holder hodet. Alltid. Aldri er det fri luft, høyt hevet, lagt på skakke i latter. Ei venninne har en liten gutt som ble født i desember. Han er sterkere enn meg, og han løfter hodet som en helt. Aldri får jeg satt meg opp og strukket på ryggen, og hele kroppen, med armene rett til værs. Jeg kan ikke le så jeg knekker sammen forover mens jeg griper meg til magen fordi jeg ler så mye at det gjør vondt, eller falle fremover og begrave hodet i hendene når alt er dumt. Det er alltid noe som må være inntil hele kroppen min, foruten selve armene mine, og jeg er i enkelte øyeblikk redd for at jeg skal klikke. At jeg skal løpe rundt og hyle. Men så er det ikke noe å være redd for i det hele tatt, for jeg ville ikke kunne gjort det heller, uansett. Isn’t it ironic, though.
Det er ikke bare det at jeg blir sprø av det; det gjør vondt. Det gjør vondt fordi det er trykk, og det ene trykket avlaster det andre. Halebeinet er så ødelagt at jeg gråter; og trykket i ryggen fordi alt synker sammen, er så tilstedeværende at jeg prøver å vri meg unna og fortvilelse og tårer står inni meg. For det nytter ikke å vri seg unna. Det er ikke alle dager at ryggen er så alt for ille, og det er himmelsk. Men i dag er ikke en himmelsk dag, og uansett hvor mye jeg har avlastet på siden, er det trykk uansett. Det ene trykket avlaster det andre.
Jeg klarer ikke å bare se fremover, hver dag. For når det står på dag ut og dag inn og du aldri, absolutt aldri, får kjenne din egen rygg og ditt eget hode fri fra noe som helst, ser du bakover og skriker “hvorfor!?“, inni deg. Det er som å være fanget inni en svær hånd. Du puster og lever inni der, men du må alltid være i kontakt med en aller annen del av hånden. Og grepet er fast. Det er ikke alle ting jeg ser en mening i, og jeg tror ikke på at det er en mening med alt. Når det gjelder min egen situasjon så har jeg funnet mening i mye her og der, men jeg har enda det store spørsmålet; hvorfor måtte dette skje med meg?
Nei, jeg synes ikke naboen fortjener det i stedet for meg. Eller en dame i Bodø, en liten gutt i Sandefjord. Det kunne skjedd hvem som helst, sier folk. Ja, det er kanskje sant, og jeg ville ikke at det skulle ha skjedd noen av dem. Jeg ville ikke at det skulle ha skjedd meg, heller. Så lykkelig ved bordet ved siden av mamma. Storebror overfor som tar bilde. Pyntet, tente lys. Det er julaften og julemiddag. Det er så mye man ikke visste, og aldri burde ha fått vite, som kom noen år senere. Det er glede, trygghet, kos. Hvorfor kunne vi ikke bare få ha det sånn? Hvorfor kunne vi ikke få fortsette å sitte ved det bordet, med bare mine bein som ikke var som de andres, og ikke noe annet? Jeg klarte meg. Jeg ville klart meg. Kanskje kunne jeg fått bli frisk da, kanskje hadde det vært en behandling – noe – som kunne tatt ting før de ble som nå. Før helsepersonellet som sviktet fikk la det gå så langt.
Hvorfor må jeg leve i dette hver dag? Hvorfor kan ikke jeg sitte sammenkrøpet med venninnene mine i en heftig latterkule? Hvorfor må jeg sitte her fastspent som en stiv lollipop?
Jeg har en sorg. En sorg som kommer gradvis og som kommer frem når den kan. Når ting ikke står på hodet og jeg ligger inni tørketrommelen og blir kastet rundt igjen, så kan den komme. Når jeg skal finne et bilde til jobben og kommer over et bilde fra en marsdag i 2011, eller en høstdag i 2012, og jeg ser det gledesfylte, frie hodet og ansiktet. Da kan den komme. Når jeg ser de rundt meg reise seg opp og strekke seg, tøye seg – da kan den komme. Når hun jeg sitter ved siden av, snur hodet sitt for å se bak oss hvem det er som kommer, da kan den komme. For jeg skulle så inderlig, veldig, fryktelig gjerne fått kjenne denne lette, deilige friheten igjen. Tenk det, en overkropp som ikke toucher noe. Tenk det, et hode som sitter så fint der på toppen helt av seg selv, og ikke oppfører seg som en bowlingkule på en piperenser. Fritt.
I dag er det sorg. I dag er trykket på kroppen for stort. Jeg trenger å sette meg opp, strekke ryggen, riste litt fra meg. Jeg trenger å ikke kjenne trykksmerter noe som helst sted på kroppen, og å slippe å bli helt flat i bakhodet. Jeg blir så sint på den dumme puta som nesten er helt oppi ansiktet mitt, som presser seg mot ørene. Den må det, for at hodet ikke skal henge til den ene eller andre siden når jeg er i sengen. Dynen presset opp under puta for å støtte på den ene siden, et håndkle under den andre siden. Jeg er så sint på den puta at tårene spretter og jeg kjenner meg som en trassig, furten treåring. Den er som en klo. Den stjeler hodet mitt. Og det er ikke noe jeg kan slippe unna.
Jeg har øyeblikk. Jeg har dager. Jeg har stunder. Jeg orker ikke tanken på dette. Tanken som ikke er en tanke, men et liv. Et liv hvor kroppen absolutt aldri er fri fra noen som helst form for støtte eller underlag. Absolutt aldri. Hvorfor kan det ikke være som før?
11 kommentarer
legger igjen en gigantisk klemt til deg beste!
<3
<3
❤️
..slike dager er ingen trøst en trøst…slike dager er ikke kjærligheten stor nok…selv om den er der alltid…gla i deg
Egoistisk dritt som tar livet for gitt.
En verden av muligheter og jeg tenker kun på det jeg eter.
Tenk på de som ikke engang kan bevege på hodet, så ligger jeg her uten å bry meg overhodet.
De drømmer seg bort og vekk til en nydelig verden. En verden jeg bor i om jeg hadde åpnet sinnet.
Låser døra og forer det svarte monsteret der inne.
Unnskylder alt med at jeg er spiseforstyrra. Går glipp av ungdommen min og går glipp av den store kjærligheta.
For dem er livet en kald og nådeløs kamp. Jeg føler det samme men er egentlig bare en ramp.
Livet er en gave det er det lett å glemme.
Du er nydelig og det er i denne verden du hører hjemme ❤
Du er så sterk, så fryktelig sterk. Har ikke lest dette innlegget før nå. Tårene triller. Det er så beundringsverdig at du klarer å være så sterk. Og så flott. Og en så fantastisk person.
Er så glad for at jeg får følge deg på din reise gjennom facebook, blogg og instagram. Personer som deg burde det vært flere av.
Sender deg en god klem, fine deg ♡
Kom over bloggen din i dag å har lest alt eg kan av innlegg. Du er utrulig flink å skrive og formulere deg! Hadde ikkje holdt ut en dag i dine sko, og har så utrulig mykje respekt for deg og ditt liv. Håpa virkelig dagane blir lettare og at du når alle måla dine! Eg har trua på deg, mitt nye forbilde! Takk for at du er den du er!
Anne-Helene: Takk, fine deg <3
Anonym: Den er der alltid, mamma. Gla i dæ
en som finner deg utrolig inspirerende og herlig :): Tusen takk for noen vakre ord – sterkt dikt ??
pia: Du er så ufattelig god! Jeg er så glad for at du følger meg, og jeg er glad for at du er her. Og en dag håper jeg at vi ses. Tusen takk for de fine ordene, vennen ??
Margrethe: Å, for en tilbakemelding! Takk for at du leser og følger, og takk for ordene dine!