Det har vært stille her lenge nå. Stillere enn jeg liker, for jeg elsker jo å skrive. Og jeg vet jeg har en stemme som kan gjøre en forskjell og dermed også må brukes. Men livet følger sin egen rytme, og alt man kan er å følge med. Og da, da tar andre ting over og jeg…forsvinner? Jeg er her fremdeles, selv om det ikke alltid virker sånn. Og enkelte ganger føles det heller ikke sånn.

Vi har nettopp entret et nytt år, det forrige med alt det inneholdt er forbi. Noen har vært der en stund allerede, andre kommer litt etter oss. Og det feires og festes rundt om i landet. Det skal være så mye, så stort og flott. Men denne dagen har jeg aldri likt og jeg har alltid vært redd. Jeg har ikke forstått meningen og det festes aldri. Det er aldri stort og flott. Hvert år håper jeg på et bedre nytt år. Hvert år har det skjedd ting som har gjort at det aldri kan bli perfekt. Men blir det noen gang perfekt? Dette året har vært et spesielt år på mange måter. Det har vært vondt, vanskelig, ekstremt, fint, fantastisk, fullt av gode opplevelser og minneverdig. Jeg flyttet endelig for meg selv i min helt egen leilighet med egne assistenter, jeg dro på sommerleir, jeg fikk bil og jeg startet å leve. Starten på å leve et liv jeg har ventet sånn på å starte. Dette har vært målet, og det målet ble nådd.

Men ingen mål nåes uten blod, svette og tårer. Og det har det vært mye av også i dette året. Jeg var innlagt fram til 13.juni – og det var den store dagen; mitt helt eget hjem ble endelig virkelig! Det var mye tårer og svette fram til det, og det ble det dessverre mye av etter det også. Sensommeren ble vanvittig surrealistisk og vond – og det samme ble starten av høsten. Epilepsi kan være en grusom sykdom, og den viste seg fra sin styggeste side da. Tre runder i status epilepticus, to runder på respirator og i kunstig koma. Jeg holdt på å miste livet disse gangene, dem første gangen var det nære. Men jeg må ha en eller annen form for englevakt, for jeg er her jo enda. Et år med ekstreme ytterpunkter; fra det lykkelige og store til det grusomme og vonde. Et liv med alvorlig sykdom og en stor funksjonshemning slutter aldri å overraske, og man må leve i uvissheten og frykten for at noe forferdelig ille skal skje, hver eneste dag. For jeg er redd, uten tvil. Det er skremmende og jeg vet at dette kan skje igjen. Det er smertefullt og det stiller spørsmålstegn ved alt; hvor mye skal man tåle?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er ikke laget av stein, jeg er ikke uknuselig. Psyken har blitt kjørt langt over grensa og psykiatrien har vært en stor del av livet mitt det siste året. Jeg har trengt masse hjelp og jeg vet at jeg fremdeles trenger det. “Even heroes have the right to bleed“…og det har jeg gjort mye. For jeg kjemper dag ut og dag inn, og kampen er tung og ensom. Jeg er ikke alene, men likevel så er jeg det. Det føles uendelig ensomt å møte alle disse monstrene hver eneste dag og å leve i denne kroppen med alt det innebærer, og det blir i perioder for mye. Men jeg fortsetter å kjempe og klarer tydeligvis mer enn jeg tror. Hvert eneste år.

Ta vare på hverandre i det nye året, som jeg også håper dere har gjort i det forrige. Alle trenger vi noen, og jeg vet hvor brutalt livet kan være. Jeg har sett alle sidene og erfaringene er mange – og særlig sterk er den at man er helt avhengig av andres støtte og kjærlighet. For selv om selve kampen i alt er ens egen, trenger man alltid noen rundt som kjemper sammen med en. Våg å se bak fasaden og forbi de festglade bildene som florerer i sosiale medier, og vit at det også er en virkelighet for mange hvor ingenting av dette eksisterer. Tro på at grusomme ting skjer, vit at flere som meg kjemper for livet, og husk at vi alle er ett. Mennesker trenger hverandre, og jeg ønsker å være en stemme for alle dem som er “som meg”. Jeg vil skrive igjen og jeg vil dele mer detaljert fra året som har gått – jeg har mye å fortelle. Jeg har mye som må ut, og mye som kun får holdes i meg. Det er ord, refleksjoner, tanker og setninger som bobler over inni meg klare til å komme ned på papiret. Svart på hvitt den verdenen jeg lever i. 

Takk til alle som har vært der i året som har gått og takk til alle som følger meg. Måtte vi fortsette å håpe på bedre år, til tross for hvor jævlige deler av de foregående årene må ha vært. Måtte vi vinne noen kamper og nå noen mål, og måtte vi ha styrke og kraft til å holde båten flytende på stormfullt hav. Og skulle vi nå synke, som jeg flere ganger har gjort, håper jeg vi alle kommer til overflaten igjen med hodet først. 

Og med dette ønsker jeg dere alle et godt nytt år!