Sykehjemsliv

Jeg heter Anita Elisabeth og er 22 år gammel. 23.mai 2013, i en alder av 21 år, ble jeg plassert på sykehjem mot min vilje. I åtte og et halvt år har jeg vært alvorlig syk. I august 2008 fikk jeg lammelser fra livet og ned, og har sittet i rullestol siden. I mai 2013 endret alt seg drastisk igjen. Mitt aller første krampeanfall, deretter havnet jeg i status epilepticus. Intubert, lagt i narkose, koblet til respirator, lagt på intensivavdelingen. Etter det ble jeg flyttet til nevrologisk avdeling. Ute av stand til å bevege meg eller se normalt. Ingen mimikk i ansiktet, ingen tale, dårlig svelgefunksjon. Væske intravenøst, kateter i blæra. Tre personer måtte stelle meg i sengen. Noen måtte snu meg, andre vasket. Hva i helvete foregikk? Talen bedret seg, mimikken kom gradvis. Næringen skulle så godt det lot seg gjøre komme via munn i stedet for inn i årene, og til slutt ble kateteret byttet ut med bekken. Hardt, kaldt metall. Jeg kunne ikke sette meg opp, jeg kunne ikke sitte. Jeg kunne ikke løfte mitt eget hode. Jeg kunne så vidt bevege armene. 23.mai kom det som vanlig flere ambulanser til sykehuset. En av dem var til meg. Den skulle ta meg dit. Dit, til sykehjemmet. Dagen før hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ut av sykehuset. Det gikk for sakte med meg. Jeg var for syk. Etter en stund kom sykepleieren som hadde vært med legen tidligere, inn til meg igjen. Hun satte seg ved sengen min. “Du skal på sykehjem“, sa hun. Ikke faen, tenkte jeg. “I morgen“, sa hun. Hva i helvete vil skje med meg nå, tenkte jeg. Sinnet bygget seg opp inni meg. Hvem sender en 21 åring på sykehjem? Hun gikk, en annen pleier kom. Jeg måtte på bekken. Da jeg var ferdig fant den andre meg i tårer. Masken falt og jeg revnet. Tårene rant nedover kinnene mine uten at jeg kunne stoppe dem. Jeg følte meg fryktelig, fryktelig liten. I seks måneder og to dager bodde jeg på sykehjemmet. Etter en uke der ble jeg flyttet til en annen avdeling enn den jeg kom til. Fra forsterket enhet til rehabiliteringsavdelingen. Jeg kjempet, vi kjempet, og det skulle altså ta et halvt år før jeg endelig fikk komme til en bedre institusjon med skikkelig rehabilitering og ordentlig, nødvendig oppfølging. Fra Bråset, til Høyenhall bo- og rehabiliteringssted. Det beste som kunne skjedd. Denne bloggen ble opprettet for å dele med de rundt meg, og andre, hvordan ting egentlig var, – og hva som foregår i det stille. Jeg ønsket å dele hvordan livet mitt på sykehjemmet var; livet med både det positive og negative. Livet som ble snudd på hodet atter en gang. Mitt liv. Sykehjemsliv. Bloggen ble veldig populær, og etter mye press i saken min fra media sin side, gav kommunen endelig etter. Nå kjemper vi for at jeg skal få være her så lenge som jeg trenger, – for dette er en veldig lang prosess. Jeg krever mye oppfølging, og det kommer til å være langvarig; det er Rikshospitalet tydelige på. Vi håper bare at Asker kommune virkelig kan ta det innover seg nå. Selv om jeg er ute av sykehjemmet, er det alt for mange unge igjen. Min historie er viktig i denne kampen, og mine ord er mitt våpen. I tillegg ønsker jeg å dele hva som skjer videre, for jeg vet bedre enn å tro at kampene med kommunen og systemet er over. En ting er sikkert; jeg slutter ikke å kjempe nå. Desember 2013 og januar og februar 2014 ble noen ekstremt tøffe måneder. Det mest alvorlige og skremmende for oss var at jeg måtte bli reddet med hjerte-lungeredning 22.januar. Det ble et månedslangt opphold på sykehus, og ting har endret seg mye. Igjen. Jeg har sonde, og er 100% avhengig av sondeernæring døgnet rundt. Dessverre er ernæringssituasjonen vanskelig ettersom jeg har veldig lav toleranse for det jeg får. Det er ingen enkel situasjon. Jeg har dysfagi og svekket oralmotorikk, og trener hver dag med ansiktsøvelser flere ganger om dagen. Jeg kan ikke spise eller drikke noe som helst, og det er en svært annerledes situasjon å være i. Jeg er alvorlig syk, og har en stor funksjonshemning som rammer fra nakken og ned. Intensiv rehabilitering og medisinsk behandling er min hverdag.

30 kommentarer
    1. Vondt å lese bloggen din om hvordan du behandles. Ble selv lam fra nakken og ned for vel 20 år siden og har opplevd mye dritt fra Kommunen og av de som liksom skal styre over din eksistens og behov. Jeg tok opp kampen som tok flere år, men jeg fikk til slutt Bpa som jeg styrer selv og med det ett verdig, rikt liv som før skaden. Håper du kan samle krefter og sloss for deg selv, få en ressurssterk person til å hjelpe deg og ikke gi opp. Livet er godt om en får leve og ikke bare eksistere 🙂

    2. Du har fått en fast leser. Du skriver godt og ekte. Omsorgsarbeidere har mye og lære om intimitet. En som er pleietrengende enten ung eller gammel skal føle seg trygg, verdig og skal ikke føle seg i veien. Medmenneskelighet er utrolig viktig. Ikke ta et nei for et nei. Moren din bør ha støttespillere som hjelper deg og henne i kampen med det offentlige for det kan ta knekken på de fleste. “Verdens beste helsenorge” det trenger ikke politikerne å nevne en gang.

    3. Inger Karina Lunde: Nå ble jeg veldig glad! Takk for at du vil lese og følge meg! Du har så rett i det du skriver, og ja, denne kampen med det offentlige kan knekke selv den beste. Og siste setning kunne jeg ikke vært mer enig i.

    4. Monica: Da har du opplevd mye dritt, det er jeg ikke i tvil om. Jeg blir glad av å høre at du nå har BPA. Det håper jeg å få en dag og, det skal jeg ha slik at jeg kan leve i tilrettelagt leilighet slik jeg fortjener å leve til tross for funksjonshemningen.

    5. Tusen takk for at du skriver denne bloggen. Du får en fast ny leser som utdanner seg innen helsefag vi har virkelig mye å lære av dette. Du er kjempe sterk som skriver om dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. For det er forferdelig at du blir plassert på et sykehjem. Og ikke får være hjemme og ha bpa. En ung jente som deg hører ikke til på et sykehjem. Du skal kunne leve livet ditt ute på best mulig måte med den hjelpen du trenger.

    6. Det vekket kjempe mange følelser å lese bloggen din. Kjempe godt skrevet og ikke minst viktig.
      At man har bedre kjemi med noen enn andre, vil det alltid være. Men at noen glemmer “mennesket” og kun ser en jobb og hverdag i menneskene en arbeider sammen med, er trist og det er nettopp en slik blogg som denne, som kan være en vekker og en påminnelse. Som straks ferdig utdannet sykepleier, kunne jeg tenke meg å vise denne bloggen til alle mine kolleger. Så får vi bare krysse fingrene for at nedskjæringene skal stoppe.
      Jeg har selv følt på det å ikke strekke til på enkelte dager med svært få kolleger på jobb, å det er en forferdelig følelse, og man har det ikke godt med selv selv etter endt skift.
      Tusen takk for en god blogg! Ønsker deg all lykke videre.

    7. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, tårene presser på når jeg leser her….livet er ikke så lett nei. En ting jeg har lært er å sette pris på det man har, vet ikke hva man har i morgen…nyte de små øyeblikk. Sender deg er klem 🙂

    8. For noe forferdelige greier du har vært igjennom og opplever nå.
      Kan jeg spørre hvilken/hvilke diagnoser du har?
      Stå på! Håper du får det bedre.

    9. Emil: Takk! Foreløpig ikke klassifisert, men muskelsykdom er det snakk om. Og skal til diagnoseavklaring i forhold til epilepsi, og så er det svelgparese.

    10. Sånn som tårene rant, og for ei sterk ung jente du er!
      Jeg er syk og klarer ikke å skrive så mye, men sender deg masse positive tanker! Og du, du er sterk som deler dette med oss, selv om du er så syk. Takk 🙂

    11. Kom innom bloggen din ved en tilfeldighet, og klarte ikke å stoppe å lese. Jobber selv som sykepleier og skammer meg over Helse-Norge når jeg ser hva du har vært gjennom! Tenker også på andre unge som er plassert rundtom på sykehjem i Norge. Du skriver utrolig bra og du er også en stemme for dem. Jeg vil virkelig anbefale mine kollegaer å lese bloggen din! Ønsker deg god bedring videre og mange gode tanker! 🙂

    12. Nina: Velkommen, og takk for at du fortsatte å lese! Jeg blir så glad over ordene dine! Jeg ønsker å være en stemme for dem også, og det er derfor jeg sier ja til saker som den som stod i VG 21.august. Jeg vil gjøre det jeg kan. Utrolig hyggelig at du vil anbefale bloggen min til kollegaene dine! Jeg håper de får noe ut av den 🙂 Tusen takk! 🙂

    13. Wow, ble helt satt ut av dette. Håper så inderlig at du får det du fortjener, det som er best for deg. Det er horribelt å måtte bo på sykehjem i en så ung alder! Har virkelig troen på deg <3

    14. elisefit: Jeg er heldigvis ute av sykehjemmet nå, med vonde minner i bagasjen, men kjemper for alle de andre unge som er tvangsplassert på sykehjem sånn som meg. Det er horribelt og det skal ikke være sånn! Jeg kom ut tidsnok. Tusen takk <3 Håper du fortsetter å lese og å dele - det er viktig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg