Sommervikarene

Det er sommer. En tid for avslapping og kos for de fleste, en tid for å puste ut litt. En tid for å gjøre det man vil, i en lang og etterlengtet ferie.

Ferieavvikling. Jeg hater det. Det er det verste med hele sommeren. Det er tiden for sommervikarene. Den avslappende, fine tida er ikke avslappende. Det er å forklare en ny person alt sammen. Hva er det med meg? Hvordan skal ting gjøres? Hvordan vil jeg ha det?

Jeg er så dritt lei av å måtte forklare nye personer det jeg har forklart hundre ganger før. Mer enn hundre ganger før. Jeg kunne gjort meg rik på dette, hadde jeg fått penger for hver eneste gang jeg har måttet forklare hvordan ting skal gjøres med meg og hvordan det jeg trenger funker. Jeg er dritt lei av å måtte gjenta den samme greia hele tiden. En ny person kommer inn for et par måneder, og når perioden nærmer seg slutten har vi virkelig kommet inn i rutinen. Så er det ferdig. Og skulle vedkommende komme igjen, som vikar en gang lenge etterpå, må det forklares på nytt. Friskes opp. Herregud, så lei jeg er av mine egne behov.

Jeg trenger mye hjelp. Jeg trenger stell og pleie, og jeg trenger utstyr for å få næring. Når jeg er i senga må jeg ha hjelp til enda mer. Står vifta litt feil så det blir ubehagelig med vinden på meg hele tiden, må jeg få hjelp til å snu den litt bort. Vil jeg ha tak i en ting jeg ikke har på nattbordet, må jeg ha hjelp til å få det. Mister jeg noe i gulvet og jeg ikke får tak i det med gripetanga, må jeg ha hjelp til å få tak i det. Vet du at jeg noen ganger får tårer i øyene av frustrasjon når jeg prøver å gjøre noe jeg ikke får til,- prøver å få tak i noe på gulvet når jeg ikke kan løfte på hodet og se nøyaktig hvor det er, men må løfte hodet med hendene og vri det for å se, ligge ned mot sengehesten i en merkelig stilling og kave? Vet du at jeg da ofte finner på noe annet, hvis det jeg mistet var noe jeg holdt på med? Det er så fortvilende å ikke kunne styre det selv, ordne opp selv. Jeg trenger hjelp til mye, jeg har et pleiebehov. Jeg vet det, de som jobber her fast vet det. Jeg vil ikke måtte forklare alt hele tiden til folk som er innom for en kort periode. Jeg vil ikke måtte undervise i meg selv hver eneste gang vedkommende er inne på rommet. Jeg er dritt lei mine egne behov. Det er bare slitsomt å høre på dem hele tiden, måtte forholde meg til det hele tiden. Jeg hater sommervikarer.

Jeg hater ikke sommervikarene personlig. Det er ikke deres feil. Jeg hater ikke menneskene, misforstå meg rett. De er som oftest fine, og noen er nå kjente og trygge fordi de har vært her mye. Det går alltid bra, det kan bli fint, jeg klarer meg som vanlig. Jeg hater bare å måtte forholde meg til enda en ny person, som skal være her når de andre er på ferie, og så forsvinner de. Som oftest. Jeg er lei av nye mennesker jeg ikke har kontroll på hvem er, om de kommer til å være hos meg mye, om de kommer til å være innom en sjelden gang, om de kommer til å lære seg meg. For jeg skal læres. De får opplæring generelt, og jeg blir lærer resten av tiden. Det er så slitsomt. Jeg skulle hatt ferieavvikling av meg selv.

Jeg gleder meg til den dagen jeg selv kan velge hvem som skal jobbe for meg. Da har jeg kontroll. Jeg vet hvem alle er, jeg vet når de skal jobbe. Og det er jeg som velger vikarene. Jeg må fortsatt forklare, jeg må fortsatt lære. Men når de har lært, er det de personene jeg skal forholde meg til. Når det er ferieavvikling for de faste, vet jeg hvem som skal komme og ta over. De er valgt ut på forhånd, jeg vet om de passer med meg. Det er ingen uforutsigbarhet i forhold til hvem som kommer til å komme inn på rommet mitt om morgenen. Er det en av de faste? Er det en av de tryggeste? Er det en helt ny vikar jeg har møtt to ganger før – hvorav den første bestod av et “hei” og at personen så på mens jeg ble lagt på bekken? Herregud, så mange som har sett rumpa mi. Den dagen trenger jeg ikke lure, jeg vet hvem som kommer. De vet hva de skal av det faste, resten er hva jeg vil; hva jeg føler for å gjøre den dagen. Og så gjør vi det. Å, så godt det kommer til å bli!

Men foreløpig er det sommervikarer, en plutselig fremmed person som er med en av de faste for å observere. For å læres opp. Men det å lære tar tid, og det er derfor det er slitsomt. Jeg er lei nye mennesker, og jeg begrenser sånne “observasjoner” så mye jeg kan. Er det noen på to dagers praksis? Nei takk. Jeg trenger ikke en som ser på hvordan jeg funker, når jeg aldri skal ha noe med vedkommende å gjøre igjen. Jeg vil ikke bli observert. Jeg vil ha de faste og kjente så lenge det er mulig, for å kunne slappe av og la rutine være rutine og dagen min være nogenlunde uten forklaringer.

Ferieavvikling er noe dritt. Men alle må ha ferie, og jeg gleder meg over å høre hvor de skal, hva se skal, og å få høre om alt når de er tilbake. Jeg gleder meg over å ha de tilbake, når hverdag blir hverdag igjen. Jeg liker forutsigbarhet, jeg trenger stabilitet og kjente rutiner. Jeg har ofte nedtelling til når de forskjellige kommer tilbake, jeg håper de skjønner hvor mye de har å si.

Vikarene. Forklaringene. Opplæringen. Det er det verste med hele med hele sommeren. Jeg hater det.


 

Les artikkelen til ULOBA etter innlegget mitt om Lørdagsmagasinet: Prisvinneren kjemper videre

TAKKETALEN, STOLTHETSPRISEN 2015

Først og fremst må jeg takke ULOBA for at de mener at jeg er en verdig vinner av Stolthetsprisen, noe som er en enormt stor ære for meg. Det at de ser og anerkjenner den kampen jeg har kjempet og fortsatt kjemper, for meg selv og mitt liv, og for andre unge på sykehjem, betyr så utrolig mye. Så må jeg også takke for invitasjonen til å komme hit i dag, og alt ULOBA har stilt opp med for å kunne gjøre det fysisk mulig for meg å faktisk kunne få være her med dere i dag. Det er helt fantastisk!

Ved siden av ULOBA, er det en ekstremt viktig person i livet mitt som må få en ufattelig stor takk; mamma. Mamma har kjempet ved min side siden dag én og er den som aldri gir meg opp og som har måttet skrive utallige brev og mailer til Asker kommune og diverse andre instanser på bakgrunn av saken min. I tillegg kommer alle telefonene hun har tatt og tok da jeg var blitt tvangsplassert på sykehjemmet. Hun har jobbet 100% i jobben sin, og så har hun hatt en fulltidsjobb med meg. Hun er, og har vært, her uansett hva. Når jeg ikke selv klarer å kjempe, har hun kjempet. Mamma, jeg vet at du er sliten og jeg vet at dette har vært et helvete for deg også. Du er ei beintøff dame – en fantastisk vakker person, og jeg hadde ikke klart dette uten deg. Sammen klarer vi alt, og med vår herlige galgenhumor kommer vi enda lenger.

Kampen mot kommunen fra den dagen jeg ble tvangsplassert på sykehjem for over to år siden, har vært intens. Og lang. Det har vært frustrerende, utmattende, og vondt. Asker kommune er en nydelig kommune som er veldig fin å bo i…hvis du ikke trenger hjelp. For måten de behandler mennesker som er totalt avhengige av hjelp og pleie på, er en skam. Det er ikke mye menneskelighet å finne, og de har ofte fått meg til å føle meg som en storforlangende og utakknemlig drittsekk fordi jeg ønsker et verdig liv for meg selv, og muligheten til å kunne få det ved å få den nødvendige rehabiliteringen jeg trenger. Men jeg er ikke Anita Elisabeth Bjørklund 23 år for dem, jeg er et nummer og et tall…og jeg er for dyr. For hvorfor kunne jeg ellers ikke få det tilbudet som er best for meg? De selv sa at det ikke stod på økonomi, samtidig som de nektet å gi meg det tilbudet jeg har i dag. Det sier seg selv at det står på økonomi – alt handler om penger. Og hvor mye er et menneske egentlig verdt? I mange av rundene vi har hatt med Asker kommune, må jeg si at jeg ikke har følt meg verdt noe som helst. Det har vært en så total likegyldighet i forhold til hvordan jeg hadde det eller ble behandlet, og det har rett og slett vært vondt. Men så vant vi kampen mot dem, og jeg får nå det tilbudet jeg fortjener og trenger. Det er ikke dermed sagt at vi kan slappe av, for det kan jeg love dere at vi ikke kan.

Jeg er så glad for at jeg nå har det tilbudet jeg har. Jeg bor på Høyenhall helse og rehabilitering som ligger i Hole kommune. Dette er en rehabiliteringsinstitusjon beregnet på yngre mennesker, og det er et sted hvor du får spesialisert rehabilitering samtidig som du eventuelt måtte trenge mye pleie. Disse har topp kompetanse og har lang erfaring innen kompleks rehabilitering etter sykdom og ulykke. De kan og de vil!

Kampen om å få et bedre tilbud er en ting, men jeg har også den daglige kampen med å prøve å vinne tilbake funksjoner som sykdommen har tatt fra meg, og jobben jeg gjør for å skape muligheter. Ingenting kommer rekende på en fjøl, det er du selv som må jobbe for det. Hjelp kan du få, og du kan ha mange som støtter rundt deg, men det er du selv som må ville det. Det nytter ikke hvor mye kunnskap mine fysioterapeuter har, eller hvor mange muligheter de ser, hvis ikke jeg gidder å trene. Men jeg vil trene, jeg liker treningen, fordi det er dette jeg jobber for. Jeg jobber for fremgang og muligheten til å kunne bli mer selvstendig. Jeg trener for livet, bokstavelig talt. Det er kanskje ikke trening du trenger, men det er garantert noe annet du jobber mot på en eller annen måte. Og det må du fortsette med. Jeg fikk meg praksisplass mens jeg var på sykehjemmet, fordi jeg kan skrive. Det er en av mine styrker, og jeg kan fremdeles gjøre det, selv om jeg må ligge i en seng. Jeg sier ikke at du får en jobb så lett, men jeg sier at du kan noe. Fokuser på det og jobb med det, nettopp fordi du kan. Jeg er kreativ, jeg elsker å holde på med kreative aktiviteter, og jeg får det til fortsatt. Alle kan noe, alle har noe man er god på, og hvis du faktisk har muligheten til å kunne gjøre noe, så gjør det. Den muligheten du har er unik, og du må bruke den for det den er verdt. Den nødvendige rehabiliteringen jeg nå får, er en av mine muligheter til et av mine mål; et så selvstendig liv som mulig, i egen leilighet, med egne assistenter. Jeg skal være sjefen i mitt eget liv. Men det kommer ikke av seg selv, for ingen kan gjøre dette for meg. Mamma hjalp meg til jobben, men jobben må jeg gjøre selv så langt det er fysisk mulig. Og det må du også, uansett hvilken situasjon du måtte stå ovenfor. Ta vare på det du har og det du vet du har, og hold fast uansett hva. Ja, det er lettere sagt enn gjort, det kan jeg skrive under på, uten tvil. Men det er så viktig. Det er så ufattelig viktig. For du har noe, så våg å bruk det. Ikke tillat deg selv å bli passiv, hvis du faktisk har muligheten til å ikke være det. Det du kan og har er alt for verdifullt til å bare sløse bort, for en dag kan det faktisk være borte, og da har du ikke muligheten lenger.

Jeg har brukt stemmen min og ordene mine, og jeg kommer til å fortsette å bruke den og de, for jeg er stolt, sterk og synlig!
Tusen takk!


 

ALLE FOTO: Finn Ståle Felberg

#Stolt15 #Stolthetsprisen

TAKKETALEN, VIDEO

Dette er min takketale.

Videoen viser først samtale med fjorårets vinner, og så følger opplesingen av juryens begrunnelse på hvorfor jeg ble tildelt prisen. Deretter kommer min tale.

Takk, alle sammen!

#Stolt15 #Stolthetsprisen

 

STOLTHETSPARADEN OG STOLTHETSPRISEN 2015

Lørdag 13.juni. Den store dagen. Stolthetsprisen skulle deles ut under årets Stolthetsparade, og jeg la en takketale i veska tidlig den morgenen. Tenk det; en takketale.
En takketale jeg senere den dagen holdt foran hundrevis av andre deltagere i Stolthetsparaden etter at jeg hadde mottatt årets Stolthetspris. En opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse som har fylt på lagrene mine med glede, mot og styrke. Det at jeg ble tildelt årets Stolthetspris, er enormt stort for meg. Denne prisen med juryens begrunnelse, symboliserer alt jeg har gjort og fortsatt gjør i denne ufattelig viktige saken; unge på sykehjem og den økende institusjonaliseringen av funksjonshemmede i Norge. Menneskerettigheter blir brutt, likeverd, menneskeverd, frihet, selvstendighet og likestilling er fremmedord. Alt jeg har kjempet, og alt jeg kjemper – det nytter. Det er liv vi snakker om, og liv er verdt å kjempe for.
Lørdag 13.juni var en fantastisk fin dag. Sol, varmt, mange folk, mye liv. Synlighet, samhold, styrke og glede. Dette var min aller første Stolthetsparade, og fra nå av kommer jeg alltid til å være med så lenge jeg har mulighet til det. Dette er en viktig dag for funksjonshemmede og synliggjøringen av mangfoldet, og for å synliggjøre sakene vi kjemper for. Det er paroler, politiske appeller og et sterkt budskap.
Helgen min har vært helt vanvittig bra. Det har vært så rått! Alle tilbakemeldingene, alle gratulasjonene, artikler, alt engasjement og fokus, er helt fantastisk! Dette har vært uvirkelig for meg og en helt surrealistisk opplevelse. Da begrunnelsen til hvorfor jeg ble tildelt prisen ble lest opp, satt jeg og tenkte; “er det virkelig meg?”. Ja, det er det. Jeg har kjempet for livet. Jeg har kjempet så hardt og har stanget hodet i veggen så ufattelig mange ganger. Det har vært mengder med tårer, det har vært smerte og fortvilelse. Men jeg har stått i det, og jeg har vunnet. Jeg har vunnet for meg selv, men jeg kjemper fortsatt. For alle de andre. Og for å bevare tilbudet jeg nå har, og for å få et verdig liv videre når jeg når målet mitt. Jeg kan ikke slappe av, jeg kan ikke legge ned våpnene.
Takk for en vanvittig bra helg, takk til ULOBA som ser meg og anerkjenner jobben min, takk til alle dere som står ved siden av meg og støtter meg, takk til alle som deler og på den måten hjelper til med at min stemme blir hørt. Takk for en fantastisk Stolthetsparade! Jeg er ufattelig stolt av meg selv, og jeg svever av lykke. Jeg tror ikke jeg kommer til å lande på en stund, heller.
Under kommer en haug med bilder, men de er verdt å se på!

Lørdagsmagasinet

I går var det jeg som var hovedpersonen i en av reportasjene i Lørdagsmagasinet på TV2. På tirsdag for to uker siden fikk jeg beskjed om at TV2 ønsket å lage sak om meg. Den samme dagen. Så tre timer etter at jeg fikk beskjed fra daglig leder på Høyenhall om at jeg måtte ringe reporteren tilbake, stod han foran meg med et kamera. Like før han kom hadde jeg fått telefon fra ULOBA om at Stolthetsprisen 2015 ble tildelt meg, og det ville TV2 vinkle saken rundt. En helt vanlig tirsdag ble plutselig en helt utrolig morsom, uventet og spennende dag!

 Det ble gjort to timer med opptak, så spenningen har vært stor i forhold til hva som kom til å ende opp i innslaget. “Vi kunne laget en dokumentar om deg“, og med alt jeg har å si og dele, skjønner jeg reporterens uttalelse godt!

Å få lov til å fronte denne saken i et seriøst magasin som Lørdagsmagasinet er stort, og det er så ufattelig viktig at de nettopp valgte å ta denne saken. For dette er en kamp jeg aldri skulle behøvd å ha hatt, og en kamp vi ikke skal behøve å ha. Å tvangsplassere unge, funksjonshemmede mennesker på sykehjem, er ikke noe kommunene burde være stolte av. Å stue unge mennesker med rett til et verdig liv og muligheter, inn på uegnede institusjoner til oppbevaring, er ikke noe som skal skje – det burde ikke være lov. Men det skjer, og om det er lov eller ikke, gir kommunene på godt norsk faen i. Og er det en ting jeg misliker sterkt midt oppi alt dette som får lov til å skje, så er det forsvarene, motsvarene, bortforklaringene og unnskyldningene til kommunene og de med makt til å gjøre en forskjell.

Rådmannen i Asker kommune var denne gangen den heldige som skulle få lov til å svare for seg i min sak på Lørdagsmagasinet. Og for et svar det var! Det er så latterlig komisk at det er tragisk. Jeg ble helt satt ut og nok en gang så provosert at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Det var ikke bare jeg og mamma som reagerte; også alle her på Høyenhall kjente hårene reise seg da han snakket. Hvorfor? Fordi det er nok en løgn. Nok en løgn de serverer for å gjøre alt de kan for å beskytte seg selv. Det skal sies at dette var en løgn jeg aldri har hørt tidligere. Hva kan det komme av?

Vi plasserer ikke yngre mennesker på sykehjem“, sier rådmannen i Asker kommune. Men unntaksvis benyttes korttidsplass på sykehjem mens det gjøres utredning og kartlegging i forhold til videre behandling – det var det mitt opphold var for. Utredning? Nei. Kartlegging? Nei. Jeg ble kjørt fra sykehuset til forsterket enhet ved sykehjemmet, til en plass som skulle vare en uke. På denne uken skulle jeg nemlig bli mirakuløst frisk og kunne bo hjemme igjen akkurat som før. Å, hadde det enda vært så vel! Men mirakelet kom ikke, og ingen visste hvor de skulle gjøre av meg. Det var mamma som ringte rundt, det var hun som prøvde å finne ut av bedre steder for meg å bo nå som jeg ikke kunne bo hjemme – hjemmet var ikke tilrettelagt for mitt store hjelpebehov -, og i hvert fall ikke skulle måtte bli værende på et sykehjem. Det var ingen andre som kjempet for meg, og jeg ble flyttet til en annen avdeling på sykehjemmet. De hadde ingen andre tilbud.

Vedtakene på plassen kom automatisk. Jeg har aldri søkt om plass der, jeg har aldri skrevet under på at jeg ønsket å være der. Jeg hadde ingen valg, jeg ble bare kjørt dit. Jeg var ikke fysisk i stand til motsette meg dette. Pleierne reagerte på at jeg som var så ung ble plassert der. De hadde heller ingen valg, de måtte bare ta meg i mot. Heldigvis fikk jeg en liten gruppe av dem som slo ring rundt meg og ivaretok meg. Var de på jobb, var jeg trygg. Jeg fikk ingen valg, og likevel står det i papirene når vedtakene kom, at jeg har “tilbud om plass på Bråset bo- og omsorgssenter“. Det er så fint når man på toppen kan beskytte seg sånn med å bruke fine ord i papirene. Hva var de andre tilbudene? Å bo på gata?

Hver tredje uke ble plassen fornyet. Jeg fikk brevet med vedtaket levert på sykehjemmet, og ukene og månedene gikk. Jeg hadde behov for videre rehabilitering, og kommunen mente at dette var det aller beste tilbudet for meg. De sjekket aldri noe annet. Jeg var tidligere det året henvist til Rikshospitalet for undersøkelser, men dette var aldri noe kommunen hadde noe med. Var jeg der i påvente av utredning? Nei. Skulle plutselig situasjonen endre seg bare jeg tok noen undersøkelser på Rikshospitalet? Nei. For ingen gjorde noen som helst forsøk på å finne bedre og egnet tilbud for meg. Bortsett fra oss.

Kjære rådmann, hvis plassen var en korttidsplass for kartlegging; hvorfor kom vedtakene på løpende bånd uten at jeg noensinne hadde godkjent dette? Hvorfor lette dere ikke etter andre tilbud, men fortsatte å hardnakket påstå at jeg allerede fikk det beste tilbudet for meg? Hvordan kunne dere si at Høyenhall var et mye dårligere tilbud enn det jeg fikk nå, og dere overhodet ikke anbefalte at jeg skulle bli flyttet dit? Et spesialisert rehabiliteringssted med lang erfaring og kompetanse innen kompleks rehabilitering etter ulykker og sykdom, med samarbeid med Sunnaas, ble slått ned på til fordel for sykehjemmet. Hører dere selv hvor absurd det er? Fatter dere selv hvor absurd det er at en 21-åring må bo på sykehjem uten at noen løfter en finger for å endre på situasjonen, men heller velger å stue meg bort og ha meg på oppbevaring? En kommentar om at dere kan forstå at det kan være problematisk å være ung blant utelukkende eldre mennesker, hjelper dessverre ingenting nå to år etterpå. Den kommentaren skulle vært sagt før jeg i det hele tatt ble tvangsplassert der, slik at denne tvangsplasseringen aldri ble gjennomført.

 Kjære rådmann, hvorfor snudde dere plutselig etter stort mediepress og brev fra advokat? Var “utredningen” plutselig ferdig? Dere skiftet mening over natta, like før en reportasje om måten dere behandlet meg på skulle komme på TV2 Nyhetene. Men jeg skulle ikke bli overført fordi det var et bedre tilbud, jeg skulle bli overført kun fordi jeg ønsket det så sterkt og dere fant ut at det står i loven at brukerens ønske skal veie sterkt. Ble plutselig mitt liv verdt noe, selv om jeg var for dyr?

 Jeg blir rett og slett flau over alle forsvarene, motsvarene og bortforklaringene Asker kommune har kommet med siden denne saken ble brakt på banen. Jeg blir flau når helsedepartementet sier at “man må tåle å bo litt på sykehjem”. Det er en skam. Det er en skam at man i Norge som har råd til å satse på unge mennesker ved å gi dem nødvendig rehabilitering for muligheten til å oppnå mer selvstendighet, ved å gi dem nødvendig assistanse ved hjelp av borgerstyrt personlig assistent (BPA) for muligheten til å leve et selvstendig og verdig liv, heller velger å ikke gjøre det. At man istedenfor å ivareta menneskerettighetene også hos unge funksjonshemmede mennesker og retten til et meningsfylt liv fylt med verdighet og frihet, heller stuer mennesker sammen i institusjoner som fungerer som oppbevaringsbokser eller på uegnede institusjoner som sykehjem. Det er en skam at politikere lukker øyene for dette og lar det forbigå i stillhet. Det er en skam at kommunene får gjøre dette uten at noen med makt til å stoppe det, faktisk stopper det. Det er en skam at kommunene i det hele tatt gjør dette!

Først kjempet jeg denne kampen for å redde meg selv, men jeg kommer til å fortsette fordi jeg ønsker å redde flere. Når de med makten er stille, må jeg være høylytt. Jeg er ansiktet utad, og det kommer jeg til å fortsette å være. Dette er en sak som ikke må få lov til å bli glemt. Vet du hvordan det er når de med makten bestemmer over ditt liv? Vet du hvordan det er når du er prisgitt kommunen og dens avgjørelser? Vet du hvordan det er når du ikke har noe du skulle sagt fordi du ikke lenger kan styre ditt eget liv som du vil, men bare blir plassert der kommunen bestemmer at du skal bo? Det er forferdelig. Det er trist. For det er ikke jeg som er sjefen, det er rådmannen med sine bortforklaringer og resten av hans stab i Asker kommune. Det er dem med deres virkelighetsoppfatning som er sjefen og som styrer meg og råder over mitt liv. Men jeg gir meg ikke, og jeg kommer ikke til å la dette forbigå i stillhet lenger. Jeg kommer ikke til å la de knekke meg med sine uttalelser. Jeg kommer ikke til å tie slik at norske kommuner kan ta fra unge mennesker muligheten til å leve sitt eget liv, men heller bli ubetydelige individer man helst vil bli kvitt.

Kjære rådmann, neste gang tror jeg det er bedre om du bare sier “ingen kommentar“, for ingenting av det du og dine har uttalt disse årene har gitt mening. Jeg var på nippet til å si at det ikke har ført noe godt med seg, men det er nettopp dét det har. Det har ført til at denne saken har kommet opp og fram i lyset, den har ført til engasjement og har rørt det norske folk, det har ført til at jeg nå fronter en enormt viktig sak for meg selv og unge funksjonshemmede som vil leve i frihet og selvstendighet og ikke råtne bort på et sykehjem. Det har ført til at min stemme har blitt, og blir, hørt. Jeg er stolt, sterk og synlig – og denne kampen er for meg og for alle dere 145 unge som fortsatt er tvangsplassert på sykehjem, for alle andre unge funksjonshemmede som står i fare for å bli det, og for alle funksjonshemmede som står i fare for å bli stuet bort på institusjoner ingen frivillig vil være på!

Gikk du glipp av Lørdagsmagasinet i går, kan du se det på TV2 Sumo. Jeg anbefaler det. Her kan du også lese om tildelingen av Stolthetsprisen 2015, og jeg anbefaler det også: http://helseinfonett.no/prisvinner-blogget-seg-ut-av-sykehjem/

Bilder fra Stolthetsparaden og tildelingen av Stolthetsprisen 2015 kommer i morgen!

 

MERKEDAGENE

To år. Det har gått to år siden jeg ble plassert på sykehjem. Det kunne liksågodt vært i går, de minnene sitter alt for sterkt i enda. Beskjeden “Du skal på sykehjem. I morgen” kan spilles av i hodet mitt like klart nå, som da den kom. Det er den merkeligste beskjeden jeg kunne fått i en alder av 21 år.

Dagen jeg ble tvangsplassert på sykehjem er en dag jeg skulle ønske jeg aldri hadde måttet oppleve. Det var så vanvittig at jeg ikke visste hva jeg skulle si, og jeg håpte i det lengste at det var noe som ikke ville komme til å skje likevel. Men mine bønner og protester, og mammas bønner og protester, ble ikke hørt. Kampen for å forhindre dette ble satt i gang umiddelbart, men så lå jeg der da, redd og usikker i en ny tilstand, i en ambulanse på vei til siste endestasjon. På vei til noe som skulle bryte meg ned så mye psykisk at jeg var redd jeg skulle bli sprø og til slutt gi opp hele greia. For når ingen med makten over livet ditt velger å høre dine desperate rop, eller å bry seg, hva gjør du da?

Hva gjør du når du ikke lenger er et menneske med krav på et verdig liv, men et individ – sitat Asker kommune: vi er klar over at hun er et individ – som blir stuet bort på et sykehjem fordi kommunen ikke er interessert i å finne et bedre, og ikke minst egnet, tilbud og gi meg reelle muligheter til et selvstendig og godt liv, men heller ønsker å bli kvitt hele problemet? Du hyler. Du hyler innvendig med de demente som hyler i etasjen over deg. Du roper selv når du ikke har stemme og du kjemper selv når du ikke klarer det.

Ordene ble mitt våpen. Stemmen min svart på hvitt ble min styrke, ble min makt. Responsen og engasjementet fra samfunnet ble muren rundt. Mamma var klippen ved siden av meg, hun var den som konstant skrev mailer og tok telefoner. Hun var den som på minuttet etter at jeg hadde fått beskjeden “du skal på sykehjem” satte kampen i gang – mens kommunen gav faen i seks måneder. De fattet ikke hvem de hadde lagt seg ut med.

Det er over to år siden den vanvittige beskjeden kom, 23.mai 2013. Det er over to år siden min verden ble snudd ytterligere på hodet. Men selv om det har gått to år, er dette en dag som har merket meg for livet. Den dagen ble starten på en surrealistisk tilværelse jeg ikke klarte å fatte at var min, før “det er jo bare for en uke” ble til uker. Og vel så det. Det er over to år siden jeg så på sykepleieren som satt ved sengen min og hadde fått drittjobben som budbringeren, med tårer i øynene. Det er over to år siden jeg stirret vantro, stirret stumt, bort fra sykepleieren som hadde fått drittjobben som budbringeren – og så vidt hørte ordene hennes; “jeg skulle ønske dette ikke måtte skje med deg, jeg liker det ikke jeg heller”.

Det er over to år siden jeg fikk oppleve enda mer sjokkerende enn tidligere kamper med min forrige kommune, hvordan unge, funksjonshemmede mennesker blir behandlet som en ubetydelig masse man uten å nøle kan tvangsplassere på totalt uegnede institusjoner – og institusjoner generelt – uten en tanke på menneskeverd og verdien av et liv med mening uansett funksjonsevne, og uten at det får konsekvenser fra høyere hold.

Det er over to år siden denne dagen ble en helt vanvittig merkedag i mitt liv. Og selv om jeg kom meg ut, er kampen langt fra over.

To år.