Ærlig

Ærlig. Jeg har livsglede. Livsmot. Livslyst. Smil, latter, positivitet. Små gleder er store gleder. De små tingene er de store. Den gule sommerfuglen som fløy forbi, vindens kjærlige hånd som stryker over kinnet.

Jeg gråter, jeg er redd. Et anfall stjeler kreftene dine, smertene i kroppen har stjålet biter av deg på kveldene tidligere. Kroppen er så sliten,- hvert eneste hjerteslag kjennes i hver en del av den. Virkeligheten er ikke pen, funksjonshemningen er ikke glamorøs. Den er omfattende, den er slitsom, den er jævlig. Ærlig.

Ærlig. Skriving og kreativitet; jeg er dyktig. Jeg har gode idéer, jeg kan mye. Jeg skaper, jeg gjennomfører. Jeg har en helvetes bra ståpåvilje. Jeg har en jævlig sterk kampvilje.

Jeg har bedt om å få slippe å leve slik mer. Om å slippe å lide. Jeg har bedt om å bli hentet, jeg har sagt at jeg er klar. At det er nok. Jeg har gitt mitt alt, jeg har stått på, kjempet, og forhåpentligvis forandret en liten del av noens verden på en eller annen måte, men jeg har ikke villet mer. Ærlig.

Ærlig. Jeg gjør egenøvelsene mine. Jeg har mål,- jeg skal bli bedre. Funksjoner skal tilbake. Intensiv rehabilitering skal være jobben min så lenge som mulig. Jeg gir meg ikke. Drømmer om fremtiden. Håp og ønsker. Jeg skal bo for meg selv. Assistenter, selvstendighet, frihet. Drømmer om kjæreste, bryllup og barn. Min familie. Uavhengig av funksjonsnivå.

Jeg er redd for å bli alene. Redd for å ende opp uten noen. Jeg er redd for å bli ensom igjen. Tomheten, sorgen, verdiløsheten. Utenfor livet, på siden av de andre. Redd for at ingen vil ha meg, redd for å bli glemt av flere. Nyhetens interesse har lagt seg for lenge siden. Ærlig.

Ærlig. Jeg er bra. Åpen, inkluderende, omsorgsfull. Empatisk. Jeg er lykkelig. Gleder meg til hver treningstime. Liker øvelsene, liker menneskene som jobber med meg. Gleder meg over tiden med dem. Hvert minutt. For det meste. Jeg ser andre. Ser, observerer, lytter.

Jeg er sliten. Frustrert, sint. Jeg har alt for mange vonde minner. Alt for mange tøffe opplevelser. Alt for mye å skulle ta innover seg, alt for mye å fatte. Så mye nytt, så mye å akseptere. Så mye jeg alltid må takle. Sykehus, sykehjem, ambulanser, anfall, medisiner, overvåkning, intensiv, hjerte-lungeredning, nesesonde. Jeg er redd for at jeg aldri vil kunne spise igjen. Hjertet blør, hjertet knuses i tusen biter. Hjertet lappes sammen, jeg overvinner monstrene igjen og igjen. Jeg har vært igjennom alt for mye. Lei, oppgitt. Vondt og sårt. Ufattelig. Ærlig.

Jeg er lykkelig. Jeg er knust. Jeg er modig. Jeg er livredd. Jeg er sterk. Jeg er svak. Jeg vil vinne. Jeg vil gi opp. Jeg vil leve. Jeg vil det skal være over. Jeg er smil. Jeg er tårer. Jeg er latter. Jeg er gråt. Jeg er bare et menneske. Jeg er menneskelig.

Ærlig.

Kvalmemonstrene

Kom igjen, Anita, press i deg litt til. Ignorer kvalmen. Dette går bra.

Væske og næringsdrikk drypper sakte inn. Maten pumpes taktfast inn ved jevne mellomrom med en lyd som minner om et lite modelltog.

La det renne, la det gå. Du har kjempet deg gjennom dette utallige ganger nå.

Jeg spiller spill på iPaden. Jeg ser på House. Jeg prøver alt for å flykte fra kvalmen. Det fæle, jævlige kvalmemonsteret som har bestemt seg for å bosette seg i kroppen min. Med ektefelle. Jeg tror kanskje de har fått et barn også.

Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke. Jeg kaster opp snart.

Jeg brekker meg. Det kjennes ut som om alt det lille jeg har i meg står helt opp i halsen på meg. Det presser seg opp, og jeg er nær ved å hikke hele tiden. Gulp. Smaken av næringsdrikk og sondemat sniker seg opp i munnen min. Jeg tørker slim og spytt ut av munnen hele dagen. Selv ikke det kan jeg få bort på den naturlige måten lenger,- ved å svelge.

Kvalmen er så intens. Jeg har ikke annet valg enn å stenge dryppet og å stoppe matpumpa. Jeg puster, jeg fokuserer på alt annet, jeg kjemper i mot kvalmemonstrene. Ned med dere, hold dere i ro. Gidder dere ikke å flytte ut, så kan dere i hvertfall holde dere i ro. Er det dette dere prøver å betale som husleie? Virkelig? Takk skal dere faen meg ha.

Få dryppet i gang igjen. Du trenger væske. Prøv å få det inn. Maten får vente litt.

Jeg skal ha to runder med næringsdrikk og væske i løpet av dagen. Den andre gangen i mindre mengder enn den første. I snart tre uker har jeg kun fått i meg første runde. Og den første runden går så vidt inn på en dag. Det blir sene kvelder på meg, der jeg presser i meg hele posen. Den skal inn, selv om klokken måtte bli halv tolv på natta.

Ta en pause med dryppet. Prøv å få i deg maten igjen. En ting av gangen, så blir kanskje ikke kvalmen like intens. Du kan prøve å få inn begge samtidig etterpå.

Fra dag én med sondenæring har det vært klart at jeg har lav toleranse for det hele. Kvalmen meldte seg med en gang, og har ikke gitt seg. Uansett hva vi har prøvd. Toleransen har blitt dårligere, og kvalmen har blitt verre. Alle mulige ting er allerede prøvd. Det er ikke flere alternativer. Jeg er et vanskelig tilfelle. Den har jeg ikke hørt før, du.

Press det i deg, Anita. Bare litt til.

Det er ingen som skjønner hvordan det er. Det er ingen som klarer å skjønne hvor ille det faktisk er. Det høres så lett ut for noen av dem som er rundt. Hadde de bare visst hvor mye jeg presser meg, hvor mye jeg strever for å få i meg næringen. Jeg gjør alt jeg kan. Jeg gråter inni meg, og jeg gråter av og til når jeg er alene, fordi kvalmemonstrene sloss med full styrke i hele meg og jeg presser og presser og presser i mot.

Mens du dykker ned i påskeegget fullt av godteri, kjemper jeg for å få i meg det jeg kan gjennom sonden. Og mens du nyter en bedre middag med nære og kjære, får jeg i meg under 900 kcal i døgnet. Og noen dager senere, mens du våkner opp og spiser frokost, får jeg i meg under 800 kcal i døgnet. Og når du spiser den sjokoladen, går jeg ned en kilo på under en uke. Øynene er sløve. Øynene har mindre gnist.

Det går nedover og nedover. Toleransen blir dårligere og dårligere. Hver dag er en kamp på næringsfronten; en kamp ingen kan fatte hvor tøff er. Hadde de bare skjønt hvor mye jeg sliter,- hvordan jeg hele tiden raser frem til kanten av stupet og akkurat klarer å stoppe før jeg faller utenfor. Jeg raser mot stupet fordi jeg ikke gir meg. Jeg gjør alt jeg kan.

Bare litt til, Anita. Se på House. Ignorer kvalmemonsterfamilien. De får faen ikke stjele all næringen. Hadde jeg bare kunnet få kvalmestillende igjen.

Den ene foten er utenfor stupet. Jeg må stoppe. Jeg må få foten innenfor igjen. Jeg må komme meg lenger bak. På trygg grunn. Jeg orker ikke kaste opp enda en sonde. Da må en ny ned.

Hele kroppen vrir seg innvendig. Det er så ubehagelig. Jeg kniper øyene igjen. Det er så ubehaglig. Vær så snill og stopp. Jeg vil ikke mer. Vær så snill. Ikke angrip meg så hardt igjen, jeg orker ikke. Flytt ut av meg, la meg være. La meg være. Det er så ubehaglig. Det er så vondt. Jeg vil ikke mer. La meg være. Vær så snill. Hjelp meg.

Press det i deg, Anita. Bare litt til.

Hadde de bare skjønt hvor jævlig det faktisk er.

Ankomst Høyenhall

25.november 2013. Endelig. Endelig var dagen kommet. Vekk fra sykehjemmet, vekk fra endestasjonen. Tilbake til den verdenen jeg skal være i, tilbake til meg selv. Høyenhall. Endelig.

Spente, ivrige øyne så ut av vinduet og over til glassgangen på andre siden. En fordel å ha vindu nettopp her; du kan følge med på hvem som kommer. Mamma, en venn, storebror. Ambulansen. To mennesker som denne dagen var to reddende engler. Disse to ble livbøyen som dro meg i land igjen. Kommer de snart?

Nattevakten hadde stelt meg. Ettermiddagen og kvelden før hadde mamma og en Supervenn pakket alle tingene mine. Det blir en del på et halvt år. Du skal jo tross alt leve der. Toalettmappen ble pent pakket i vesken, de siste tingene var det jeg som fikset. Genseren lå klar til å kles på når klokken nærmet seg ønsket avgangstid. To studenter var klare med kamera. Reportasjen om unge på sykehjem skulle fullføres. Kommer de snart?

Gleden. Nervøsiteten. Skulle det endelig skje? Virkelig? Jeg boblet over, jeg gråt en liten gledeståre. Eller ble det to? Jeg var så spent på å se Høyenhall. Det store, skinnende målet. Jeg var så spent på å møte menneskene der. Skulle jeg endelig få det bra? Mamma var allerede på Høyenhall. Hun ordnet alt på plass på rommet mitt, slik at alt skulle være klart til jeg kom. En annen skulle lage maten jeg hadde ønsket meg. Det skulle bli en flott velkomstmiddag. Gleden. Lettelsen. Kommer de snart?

Spente, ivrige øyne. To mennesker, en båre. De var til meg, jeg visste det. Det kunne ikke være til noen andre, jeg orket ikke at det skulle være til noen andre. Herregud, de kommer. Gjennom glassgang nummer to, snart i gangen min. Min? Jeg har bodd alt for lenge på sykehjem. Jeg fniste, jeg kunne ikke få det aller siste klart fort nok. Kjapp deg litt, du som liksom skal hjelpe meg. Må du virkelig være så innmari treig i dag også? Genseren var allerede på. Ikke snakk om at jeg skulle la de vente ett minutt lenger på å få meg ut derifra. Store smil, fine folk. Er du klar? Jeg er mer enn klar, jeg skal endelig ut fra sykehjemmet etter seks måneder og to dager. Jeg kunne ikke vært mer klar! Store smil, fine folk. Oppriktig glade for at nettopp de fikk ta denne turen. Turen med den unge jenta; ut fra endestasjonen, tilbake til den rette verdenen, tilbake til meg selv. Over på båra. Hadet bra, high five. Den gode løpende etter for å ikke gå glipp av å si hadet. En god klem, ord tilbake; uten deg hadde jeg ikke klart det. Og nå var jeg der. Jeg klarte det. Jeg knuste ikke, glasset holdt selv med sprekker. Og nå skulle det endelig bli styrket igjen. Sprekkene skulle limes.

Turen gikk fort. Sommerfugler i magen. “Nå er vi her”. Velkommen. Store smil. Glede. Heisen tok oss ned en etasje, og pleierne geleidet oss innerst i gangen. Ballonger på veggene, ballonger utenfor døren min. Deilig matlukt. Hjemmelaget mat. Ikke vakuumpakket, sur, gudvethvorlengedetharliggetiplastpakken mat. Verdens fineste velkomst, og verdens godeste velkomstkomité. Jeg husker følelsen da jeg kom inn på rommet mitt. Det nydelige rommet som mamma og vaktmesteren hadde jobbet iherdig med å få ferdig. Gode vaktmesteren. Det var så nydelig. Det var så vakkert. Jeg kunne ikke slutte å smile. Av båren, over i sengen. Gode lykkeønskninger og klemmer fra de to reddende englene. Lettelsen. Jeg var her. Virkelig. Endelig.

Å få komme til Høyenhall er noe av det beste som har hendt meg. Fra første øyeblikk var det godt. Det oste av glede, humor, og oppriktighet. Smilet, humøret og humoren er noe av det aller viktigste jeg har,- og det er sånn jeg er. Og det å endelig få være sånn og ha det sånn rundt seg hundre prosent, det var ubeskrivelig. Det var latter og tøysing fra første stund, og hvor enn nervøs jeg følte meg og hvor enn nytt alt og alle var for meg, så følte jeg meg trygg. De menneskene som jobber her, jobber her fordi de virkelig vil. Det betyr noe for dem, og de er oppriktig glade i det de gjør. I en tøff og krevende virkelighet og jobb som det å være alvorlig syk, skadet, og i en intensiv rehabiliteringsprosess er, så er det å kunne tulle, le, skravle, og ha selvironi nøkkelen til å mestre det hele. Å få være den du er, å få være et menneske, er det aller viktigste. Det er så mye latter her at enkelte dager ler vi mer enn vi snakker. Gode stunder. Og samtidig har du så trygge og gode mennesker rundt deg at seriøse øyeblikk og samtaler også er en del av puslespillet. Gode stunder. Endelig fikk jeg den oppfølgingen og treningen jeg trenger. Jeg har de beste fysioterapeutene, den beste ergoterapeuten, og den beste primærkontakten jeg kunne hatt rundt meg; de som følger meg opp på en måte jeg aldri har blitt fulgt opp på før. De som tok, og tar tak, i ting andre aldri hadde tatt tak i tidligere. Endelig ble jeg tatt på alvor, endelig var det noen som så meg. Så alt. Sakte, men sikkert kom jeg mer og mer tilbake til meg selv. Den slitne blomsten som var i ferd med å visne helt, våknet endelig til liv og blomstret med all sin prakt.

25.november 2013 var endelig dagen kommet. En av de beste dagene i mitt liv. Etter seks måneder og to dager ble sykehjemmet historie. So long, never again. 25.november 2013. Høyenhall. Virkelig. Endelig.

………………
Kommunene burde virkelig begynne å se på langtidsfordelene med skikkelig, og omfattende rehabilitering i en så lang periode som er nødvendig, i stedet for å se på kostnadene her og nå. Samfunnet kan spare flerfoldige millioner ved å legge ut litt mer penger her og nå,- i stedet for å “spare” ved å plassere unge mennesker på sykehjem eller i en seng hjemme, pleietrengende, med hjemmebaserte tjenester. I følge Asker kommune har Bråset (sykehjemmet jeg bodde på) en fullverdig rehabiliteringsavdeling,- med alt det innebærer. En skikkelig rehabiliteringsplass koster knappe tre millioner kroner. En sykehjemsplass koster opptil en million. Jeg tviler sterkt på at plassene på Bråset koster førstnevnte pris.

Les her: http://www.ringblad.no/nyheter/article7148812.ece