Den tøffe virkeligheten

Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal føle, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. I veldig lang tid nå har jeg vært i en helt surrealistisk situasjon. Og den blir bare mer og mer surrealistisk dag for dag.

Jeg har et hull på magen; en slange går rett inn i magesekken. Det er denne som holder meg i live. Men nå er det ikke godt å si hva den gjør. Jeg tåler ikke det som går inn. Jeg svekkes dag for dag. Jeg lever på minimalt med næring; alt for langt under der jeg skulle vært. Jeg er her. Men jeg lever ikke lenger.

Jeg sulter. Det tærer ikke bare fysisk,- det bryter meg ned psykisk. Det er forferdelig. Hvordan skal jeg klare å sette ord på det for alle andre?

I can do it, I can do it, I’ll get through it. But I’m only human, and I bleed when I fall down. I’m only human, and I crash and I break down. (…) You build me up and then I fall apart, ’cause I’m only human

Det er ikke alle ordene jeg ønsker skal høres av alles ører; leses av alles øyne. Dette er ord som er vonde å dele, dette er en situasjon som er vond å være i. Og jeg skjønner ikke at dette er meg.

Jeg skjønner ikke at dette er meg. Jeg er redd. Situasjonen er alvorlig, alle er bekymret. Veldig bekymret. Alvorlige øyne, sterke ord. Jeg er bekymret. Møter med sannheten i stemmene, møter med virkeligheten i lufta.

Jeg er redd. Jeg er alene. Jeg er alene, for ingen kan komme inn og skjønne hva som skjer i meg. Redselen for det som foregår, redselen for hva som vil skje. Vi klarer ikke å ernære meg. Nå blir jeg lagt inn på sykehuset for å få næring intravenøst, og for å finne ut av hvordan man kan få i meg næring via PEG. Hva gjør man når kroppen ikke aksepterer maten den får?

Hva gjør du når det som er livsviktig ikke blir tålt av kroppen din? Hva føler du når du sitter der og innser at det allerede har gått fem måneder siden du fikk din første sonde,- siden du spiste noe sist? Det er en sorg, det er så mange følelser. Og jeg vil ut av dette; ut av denne kroppen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut til nå. Ingen skjønner hvordan jeg har holdt ut til nå, med så fryktelig lite næring. Jeg har fortsatt som før, selv om allmenntilstanden forverrer seg raskt. Selv om det kjennes ut som om jeg skal kollapse hvert øyeblikk. Selv om hjertet jobber hardere, og noen ganger slår så sakte at det er ubehagelig. Selv om jeg fryser når det er 27 grader ute, og selv om jeg mister mye hår. Jeg har mål, det er disse jeg jobber mot, og jeg elsker treningen. Rehabilitering er alt jeg ønsker. Høyenhall er mitt beste sted for dette, det er dette jeg har kjempet for. Hva gjør du når kroppen brytes ned, og du ikke vet hvordan du skal si og beskrive det? Hva gjør du når du har så vondt, er så sliten, er så utmattet, er så redd, at du ikke lenger kan svare “ja” når noen spør om det går bra? Og hva gjør du når du gråter den såreste, tøffeste gråt for deg selv og bare ønsker at den tryggeste, godeste her kunne komme ned og holde rundt deg og bare være der, slik som vedkommende har tatt seg tid til å gjøre?

I can take so much, until I’ve had enough. ‘Cause I’m only human“.

Jeg har det ufattelig tøft, og jeg har ikke klart å fortelle det til folk. Jeg har ikke klart å fortelle hvor jævlig den første tiden med PEG var på grunn av blant annet infeksjon rett etter operasjonen, jeg har ikke klart å fortelle hvordan ernæringssituasjonen gradvis har blitt verre og så alvorlig at jeg nå ligger her og begynner å skjønne at jeg faktisk nå blir lagt inn på sykehuset.

Redselen i øyene deres. Redselen i meg. Det er forjævlig. Jeg fatter ikke hvordan jeg fortsatt holder ut dette. Hvordan jeg fortsatt kjemper hver eneste dag.

Det vonde fraværet

27.mai fikk jeg operert inn PEG. Jeg måtte gjennom en større operasjon enn vanlig, ettersom de måtte flytte på tarmene mine for å i det hele tatt kunne plassere PEGen. Mine tarmer ligger nemlig foran magesekken.

Det ble en jævlig start på det hele, som har ført til at jeg enda har et hatforhold til den. Det kommer seg, men det er ikke godt. Det var en del problemer i forhold til den, og det var det vonde ved at ingen ville høre på meg og smerten min. De to operasjonssårene hadde avtagende smerte, mens smertene rundt PEGen økte. En tur på sykehuset, etter nesten en uke i helvete, endte med at PEGen måtte dras ut 2 cm grunnet at den var festet alt for stramt. I tillegg hadde jeg nå fått en infeksjon.

En oppblåst mage som fikk meg til å se gravid ut, to operasjonssår hvor det ene verket mer enn det andre, og en PEG så smertefull at jeg gråt i over en og en halv uke i strekk.

Jeg har ikke klart å skrive, jeg har ikke klart å forklare. Jeg er i en alvorlig situasjon nå, men jeg ønsker å få skrevet alt ut en dag. Det må ut.