Nakent. Åpent. Sårbart. En kjæreste, en partner, en elsker. Jeg?

Stolen, beltene, slangene, posene. Utad. Tenkende, drømmende, lengtende. Innad. Hva de andre ser, hva du føler. Vil noen ønske å komme på innsiden?

Drømmen om å få en kjæreste er så sterk, men tanken på det så fjern. En som meg. Funksjonshemmet, syk. Avhengig av pleie og noen rundt seg døgnet rundt. Det må være så langt i fra attraktivt som man kan komme. Er det slik det er å forstå?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kroppen. Naken. Slapp hud, merker, slange ut på magen. Det er så mange som har sett meg. Det er så mange som har sett meg liggende rett ut, naken,- så mange som har noe med kroppen min å gjøre. Men dette er jobben til de mange. Det er de som tørker, vasker meg bak, og dusjer meg. De er så nære der det skulle vært en annen; en annen som skulle vært så nær på en helt annen måte. Brutte intimgrenser, den sårbare meg.

Sårbar. Meg. Kroppen min. Kroppen min nær en annens? En kjæreste, en som elsker meg på en annen måte enn noen har elsket meg noen gang. Vil noen ha meg? Er det en som vil se forbi alt med meg som ikke er meg, men som er meg likevel?

Jeg kan ikke sitte. Jeg kan ikke holde hodet selv. Hva kan jeg gi henne? Liggende i sengen, og hun må være sjefen. Jeg har aldri hatt sex, og så må jeg lære det i denne tilstanden,- om jeg noen gang får lære det?

Jeg klarer ikke se for meg at noen vil ta på meg. Ta på meg, være nær meg, skape noe mer. At en vil kalle meg sin, og at jeg kan kalle meg hennes. En usikkerhet så dyp, en usikkerhet så stor. Hvem er jeg i denne kroppen, og hva har jeg å gi en annen? Med alle mine plager, alle mine begrensinger, alle mine behov. Hva har jeg å gi? Begrensninger man ikke skal se, men som blir alt for tydelige når man ligger der. Naken. Åpen. Sårbar.

Tenkende, drømmende, lengtende. Jeg er fanget i denne kroppen, men der inne er det en som ønsker,- ønsker å få være i kjærligheten, ønsker å få være i ett med en annen. Tenkende, drømmende, lengtende. En lengsel etter det normale, det fine. Det fine i et forhold. En lengsel etter å få oppleve at andre behov blir fylt. Ikke mekanisk, ikke elementært. Drømmende om forhold, bryllup, familie. Hun og jeg. Oss. Vi to. Jeg er redd for å ende opp alene.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan funker det? Det er nytt en gang for oss alle. Og en gang må bli den første. Vi lærer om det på skolen. Så vidt, sådan. Sex. Mellom mann og kvinne. Men hva med meg? Det er ikke noen mann som en av brikkene jeg vil finne tilhørende mitt puslespill. Det er en kvinne der ute, som jeg håper vil se forbi alt og se meg. Finne meg bak der, finne meg inni her. Inni denne kroppen, der hvor jeg-et er. Inni denne kroppen jeg er redd for å vise til en annen. Inni denne kroppen jeg føler meg så hjelpeløs i. Inni denne kroppen jeg vet ikke kan gi det samme som en annen, fungerende kropp ville gjort. Det vil bli annerledes for oss. Veldig annerledes. Og jeg vet at det er mye jeg ikke vil strekke til i. Jeg vet det er mye jeg ikke vil kunne gjøre. Og hvordan skal jeg gjøre det jeg kan?

Blikkene jeg får. De stirrende blikkene. De dømmende blikkene. De gjennomborende blikkene. Jeg hater dem. Jeg er så sliten av å få dem, og de går mer innpå meg enn jeg vil innrømme. Vil et av disse blikkene en gang være av oppriktig glede og beundring? Et blikk med et smil, på bakgrunn av uventede sommerfugler i magen? Et blikk som tenker “oi, hun var fin”. Eller er jeg søt? Pen? Er jeg en noen vil bli kjent med på den måten? Et blikk på bakgrunn av en interesse,- en interesse for meg. Ikke for hva jeg har, hva som feiler meg, hvordan prognosene mine er. Ikke medisinsk, ikke bare for å stilne en nysgjerrighet. Vil noen våge å starte et vennskap? Møte meg som den jeg er, møte meg som en person verdt å hilse på, på innsiden. Et vennskap som kunne blitt noe mer. Vil det komme et blikk fra en som ser fine bilder i hodet, som kommer som en film av bilder hjernen former av noe som viser oss? Jeg er lei av å bli stirret på.

Et kyss, et kjærtegn. Tett i tett, trygt i hverandres armer. To bankende hjerter,- bankende i glede, forelskelse, forventing, og spenning. Hud mot hud. Nært. En seng. En seng som eneste sted vi kunne vært helt inntil hverandre,- uansett setting. Jeg kan ikke gå hånd i hånd. Jeg kan ikke sitte tett inntil på et svaberg, en benk, en gresslette i solnedgang. Jeg kan ikke svømme i vann, holde rundt, sprute ned, le, plaske, leke. Jeg kan ikke stå, omfavne, holde rundt. Men jeg kan elske, og gi alt jeg har. Gi alt jeg har, på en litt annerledes måte. Vil det være verdt det? Eller vil hun forsvinne før hun noensinne kom?

Nakent. Åpent. Sårbart. En kjæreste, en partner, en elsker. Jeg?

Mai 2013, Drammen sykehus.

“Jeg har vondt“. Jeg hører en lyd. En lyd som nesten ikke er en lyd en gang. En merkelig lyd, som presses ut. Jeg tror jeg har øynene åpne, men det er så vidt en glippe. Jeg har null mimikk.

“Jeg har vondt“. Det er ingen som vet at det er det jeg prøver å si. Det er ingen andre der som prøver å forstå heller, bortsett fra storebroren min. For lyden jeg hører, er en lyd fra meg. En lyd som eneste reaksjon på hva hjernen tenker og sier.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Storebroren min stiller noen spørsmål. Ja og nei spørsmål. Det er det eneste du kan stille. Tørst eller sulten er jeg ikke, jeg har drypp og føler ikke noe annet. Jeg må heller ikke på do, for i blæra står det et kateter, og en pose tar i mot det som måtte komme. Det kommer to forskjellige lyder. Vel, de er i grunn ganske like; de har bare litt forskjellig tonefall. “Har du vondt?”. “Øeh“, presses ut. Noe i den duren. Det betyr ja. Vi kommuniserer, han og jeg. Han skjønner hva han skal gjøre, hvordan han skal tenke.

Ingen tale. Ingen mimikk. Ingen bevegelse. “Vi legger denne her“, sier de og går. Ringeknappen ligger over meg. Hva skal jeg gjøre med den? Jeg kan ikke si mitt eget navn, eller holde rundt min bror. Men knappen, den skal jeg ha. Menneskene forsvinner, ingen bryr seg; det er lettere å legge noe igjen, så de heller bare kan komme når du selv prøver å få kontakt. Den der jævla knappen. Vi lå der urørlige, begge to.

Setningene, ordene. Alt surret i hodet, alt ble formulert. Men alt som kom ut var lyder og feil eller dårlige ord. Fanget inni der, og ingenting ga mening. Du vet hva du vil si, men veien ut var annerledes. Inne og ute stemte ikke. “Smil, Anita“. Jeg trodde jeg gjorde det, men ansiktet var dødt. Ingenting. “Prøv å åpne øynene“. Ingenting.

Jeg var desperat etter å få tak i noen. Lydene var svake, men jeg ropte inni meg. Jeg ropte og ropte, og det stusslige kom ut. Frustrasjonen, fortvilelsen. Pleiere dukket opp i døra for å se inn til meg. Hjelp, sa jeg. Hjelp,- på min utydelige, vridde måte. For meg hørtes det rett ut,- for andre hørtes det kanskje ut som en full ku som prøvde å snakke. Hvem vet, de gikk i hvertfall. De så på meg, og gikk. Var det fordi øynene mine så ut som de var lukket, så de trodde jeg sov? Var det fordi lyden var så svak at de ikke hørte den? Nei. De så, de hørte. De ville bare ikke. Jeg kunne ikke uttrykke meg ordentlig, og jeg brukte tid på å forme de små ordene jeg kunne. Jeg sa dem igjen og igjen inntil vedkommende som ville lytte gjettet seg frem til rett ord. Jeg kunne ikke vise at jeg trengte noe, ved hjelp av bevegelser. Hva er du da? Ubetydelig. Ubetydelig i deres øyne. Et menneske som meg er ikke verdt å lytte til. Et menneske som meg er ikke vits i å bruke tid på. Nei, for all del, det skulle tatt seg ut om man prøvde.

“Hjelp“. “Hei, Anita, hva er det du vil si?”. Jeg hadde fått flere ord, som ikke kom ut rett og hørtes normale ut, men som var forståelige dersom du var villig til å lytte. Den reddende gode kom inn og bøyde seg ned på mitt nivå i sengen. Hun så rett på meg, mild og god. Lyttet til hvert ord, gjettet seg fram, og skjønte alt jeg sa. Hver gang hun kom, gjorde hun dette. Verdighet, glede. Takknemlighet.

Takknemlighet for at én lyttet. For at det var én eneste en som var tilstede i seg selv og for mennesket. Den ubetydelig lille for de andre. Fanget der inne, uten mulighet for kontakt med omverdenen mellom hver gang noen tittet innom. Følelsen når de snudde ryggen til og gikk var vond. Smertefull. Hva gjør du da? Ligger låst i deg selv og vrir deg i smerte og fortvilelse innvendig. Et rom uten dør,- bare vindu. Et uoppnåelig vindu med skygger utenfor.

Slitet, kreftene som ble brukt,- som ble hentet fra ingensteds, tårene som så vidt klarte å renne, samtalene i hodet som ikke kunne bli ført med andre enn meg selv. Hjelp, ja, nei, snill. Et vokabular av lyder formet til noe som var nærme nok et ord. “Snill” for å takke den ene. Den ene som holdt meg i hånda og så meg inn i øynene og smilte. Den ene som forstod, utenom familien.

Fanget der inne, et rom uten dør,- bare vindu. Talen. Språket. Tenker du over hvor mye du tar det for gitt?