Let’s talk about sex

Nakent. Åpent. Sårbart. En kjæreste, en partner, en elsker. Jeg?

Stolen, beltene, slangene, posene. Utad. Tenkende, drømmende, lengtende. Innad. Hva de andre ser, hva du føler. Vil noen ønske å komme på innsiden?

Drømmen om å få en kjæreste er så sterk, men tanken på det så fjern. En som meg. Funksjonshemmet, syk. Avhengig av pleie og noen rundt seg døgnet rundt. Det må være så langt i fra attraktivt som man kan komme. Er det slik det er å forstå?

Kroppen. Naken. Slapp hud, merker, slange ut på magen. Det er så mange som har sett meg. Det er så mange som har sett meg liggende rett ut, naken,- så mange som har noe med kroppen min å gjøre. Men dette er jobben til de mange. Det er de som tørker, vasker meg bak, og dusjer meg. De er så nære der det skulle vært en annen; en annen som skulle vært så nær på en helt annen måte. Brutte intimgrenser, den sårbare meg.

Sårbar. Meg. Kroppen min. Kroppen min nær en annens? En kjæreste, en som elsker meg på en annen måte enn noen har elsket meg noen gang. Vil noen ha meg? Er det en som vil se forbi alt med meg som ikke er meg, men som er meg likevel?

Jeg kan ikke sitte. Jeg kan ikke holde hodet selv. Hva kan jeg gi henne? Liggende i sengen, og hun må være sjefen. Jeg har aldri hatt sex, og så må jeg lære det i denne tilstanden,- om jeg noen gang får lære det?

Jeg klarer ikke se for meg at noen vil ta på meg. Ta på meg, være nær meg, skape noe mer. At en vil kalle meg sin, og at jeg kan kalle meg hennes. En usikkerhet så dyp, en usikkerhet så stor. Hvem er jeg i denne kroppen, og hva har jeg å gi en annen? Med alle mine plager, alle mine begrensinger, alle mine behov. Hva har jeg å gi? Begrensninger man ikke skal se, men som blir alt for tydelige når man ligger der. Naken. Åpen. Sårbar.

Tenkende, drømmende, lengtende. Jeg er fanget i denne kroppen, men der inne er det en som ønsker,- ønsker å få være i kjærligheten, ønsker å få være i ett med en annen. Tenkende, drømmende, lengtende. En lengsel etter det normale, det fine. Det fine i et forhold. En lengsel etter å få oppleve at andre behov blir fylt. Ikke mekanisk, ikke elementært. Drømmende om forhold, bryllup, familie. Hun og jeg. Oss. Vi to. Jeg er redd for å ende opp alene.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan funker det? Det er nytt en gang for oss alle. Og en gang må bli den første. Vi lærer om det på skolen. Så vidt, sådan. Sex. Mellom mann og kvinne. Men hva med meg? Det er ikke noen mann som en av brikkene jeg vil finne tilhørende mitt puslespill. Det er en kvinne der ute, som jeg håper vil se forbi alt og se meg. Finne meg bak der, finne meg inni her. Inni denne kroppen, der hvor jeg-et er. Inni denne kroppen jeg er redd for å vise til en annen. Inni denne kroppen jeg føler meg så hjelpeløs i. Inni denne kroppen jeg vet ikke kan gi det samme som en annen, fungerende kropp ville gjort. Det vil bli annerledes for oss. Veldig annerledes. Og jeg vet at det er mye jeg ikke vil strekke til i. Jeg vet det er mye jeg ikke vil kunne gjøre. Og hvordan skal jeg gjøre det jeg kan?

Blikkene jeg får. De stirrende blikkene. De dømmende blikkene. De gjennomborende blikkene. Jeg hater dem. Jeg er så sliten av å få dem, og de går mer innpå meg enn jeg vil innrømme. Vil et av disse blikkene en gang være av oppriktig glede og beundring? Et blikk med et smil, på bakgrunn av uventede sommerfugler i magen? Et blikk som tenker “oi, hun var fin”. Eller er jeg søt? Pen? Er jeg en noen vil bli kjent med på den måten? Et blikk på bakgrunn av en interesse,- en interesse for meg. Ikke for hva jeg har, hva som feiler meg, hvordan prognosene mine er. Ikke medisinsk, ikke bare for å stilne en nysgjerrighet. Vil noen våge å starte et vennskap? Møte meg som den jeg er, møte meg som en person verdt å hilse på, på innsiden. Et vennskap som kunne blitt noe mer. Vil det komme et blikk fra en som ser fine bilder i hodet, som kommer som en film av bilder hjernen former av noe som viser oss? Jeg er lei av å bli stirret på.

Et kyss, et kjærtegn. Tett i tett, trygt i hverandres armer. To bankende hjerter,- bankende i glede, forelskelse, forventing, og spenning. Hud mot hud. Nært. En seng. En seng som eneste sted vi kunne vært helt inntil hverandre,- uansett setting. Jeg kan ikke gå hånd i hånd. Jeg kan ikke sitte tett inntil på et svaberg, en benk, en gresslette i solnedgang. Jeg kan ikke svømme i vann, holde rundt, sprute ned, le, plaske, leke. Jeg kan ikke stå, omfavne, holde rundt. Men jeg kan elske, og gi alt jeg har. Gi alt jeg har, på en litt annerledes måte. Vil det være verdt det? Eller vil hun forsvinne før hun noensinne kom?

Nakent. Åpent. Sårbart. En kjæreste, en partner, en elsker. Jeg?

16 kommentarer
    1. Så utrolig fint skrevet. Veldig vakkert Anita. Jeg sitter her med tårer i øynene. Klem fra meg. 🙂

    2. Hei.
      Har aldri kommentert før, men er fast leser. Følte meg kalla til å kommentere, selv om jeg ikke veit hva jeg kan sei, bortsett fra at du en dag vil møte den rette som ser bort fra alt som kan være vanskelig.
      Selv om jeg ikke har dem samme utfordringene som du har, veit jeg har aldri det vil si å ikke finne den rette jenta å være med og ikke ha det en drømme om.
      Veit ikke hva mer jeg kan skrive, men håpe du en gong snart møte noen som syns du er verdens vakreste for det fortjener du!

    3. Selvfølgelig vil noen finne deg! Alt det du er igjennom, alt som er hardt og tungt vil gi deg en ryggrad. Og alt det du har vært igjennom vil gi deg en ryggrad med styrken til diamant. På et tidspunkt skifter prioriteter og erfaring, intelligens og personlighet er det som står sterkest. Du har en fantastisk personlighet og jeg har faktisk ingen tvil om at du kommer til å finne noen!
      Jeg vet det er veldig vanskelig å ta ting til seg, men prøv å stol på meg! Litt ihvertfall!

    4. Så ærlighet og så sårt.. Håper livet snart vil gi deg gode dager – og en å dele de med. Ønsker deg alt godt !

    5. Jeg vet seriøst ikke hvor jeg skal starte. Må bare få sagt at du skriver å bra, så ærlig og så ‘virkelig’. Det gjør vondt å lese. Jeg kommer inn her på bloggen din når jeg savner deg. Liker å lese innleggene dine. Ikke fordi jeg liker å vite at du har det vondt men fordi jeg får sett livet/verden fra et annet perspektiv. Du er en inspirasjon. Du er så sterk og du er en helt fantastisk person som fortjener kun det beste. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg sitter her med tårer i øynene, klomp i halsen og et sterkt ønske om å holde deg, klemme deg og aldri slippe. Anita, du må vite at jeg er så utrolig glad i deg. Jeg hadde lett blitt sammen med deg. Fordi jeg ser den du er, den du er på innsiden. Og det er ingen som er så fantastisk som deg. Ikke i nærheten engang. Verden trenger flere som deg.

    6. Martine Nuth: Jeg skal prøve å stole på deg, Martine. Takk for de fine ordene dine, de varmer. Jeg håper du har rett, og kanskje vil styrken min og personligheten skinne sterkere enn alt annet, i en annens øyne.

    7. Kaja: Hei Kaja!

      Takk for at du ville skrive til meg, det blir jeg veldig glad for. Og jeg blir glad for det du skriver. Jeg håper også det,- at jeg møter en som synes jeg verdens vakreste. Og vet du? Det håper jeg for deg også.

    8. Fantastiske, fine deg! Du kjenner ikke meg, eller jeg deg, men jeg ble helt rørt av det du skriver. Enhver som får æren med å bli kjent med deg på enten den ene eller andre måten, vil være så ufattelig heldig! You go, girl! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg