Innleggelsen

På vei i ambulanse til Ringerike sykehus, mandag 30.juni:

Sliten, nedbrutt. Kroppen har bare blitt mer og mer brutt ned, og det har kjentes ut som om jeg var i ferd med å kollapse hver øyeblikk. Næring er sårt trengt:

Første pose med total parenteral ernæring (TPN, næring som går direkte inn i blodårene), kabiven, er hengt opp:

TPN er svært sterkt for årene, og etter én dag har den første åren takket for seg, og en ny må overta jobben:

To av de fineste menneskene jeg vet om, og har i livet mitt, kommer på besøk hver sine dager. Den ene med en geit til meg,- som jeg elsker!, og den andre kommer med verdens nydeligste lille gutt; som er bra heldig med mammaen sin:

Onsdag 2.juli blir jeg flyttet til Ringerikes avdeling i Ål, Hallingdal; Hallingdal Sjukestugu, i akkurat denne ambulansen som jeg ser på fra det nye rommet mitt. En lang tur vekk fra alt og alle, og jeg føler meg lost oppi dalen; og aller mest har jeg lyst til å bli med dem tilbake:

Pose etter pose med kabiven går inn, og parallelt begynner sondemat å bli tilført i PEG på svært lav hastighet. Etterhvert skal kabivenen tas bort, og kroppen skal igjen klare seg på sondemat og næringsdrikk. Jeg er utslitt, og prosessen er tøff:



Det er ikke kult å se at klærne henger på kroppen..:

Tidlig morgen onsdag 9.juli går siste pose med kabiven inn. Men denne gangen nøyer den seg ikke med å bare gå i åren, men finner veien direkte ut i vevet. Armen blir svært stor og rød, og smerten er nærmest uutholdelig (og den er enda ikke 100% bra igjen):

Med underernæring følger en del klassiske symptomer,- hvorav hårtap er ett av dem. Mamma plukker opp mye hår, men heldigvis har jeg enda litt tynt hår på sidene som kan dekke over litt:

(Jeg kommer til å se ut som en gammel mann snart…)

Sjukestugu

Det er så sykehjemsaktig.

Jeg tror jeg får panikk,- uten å få panikk i ordets rette forstand. Det sliter på meg. Og etter noe som har brutt meg ned psykisk de to siste ukene, så har ikke dette akkurat hjulpet på denne biten. Jeg blir sterkere fysisk, og jeg føler endelig at jeg lever igjen. Men den andre delen av meg trenger pleie.

Forrige onsdag ble jeg flyttet fra selve Ringerike sykehus til en avdeling sykehuset har plassert i Ål, i Hallingdal. Hallingdal sjukestugu. Så og si midt inni landet. Langt borte fra alt, og alle. Alene.

Det var tøft å komme hit, og det er tøft å være her. Men mamma har sørget for å være flere dager hos meg. Og det har vært, og er, så enormt viktig for meg. Nå er hun her til søndag. På mandag blir jeg skrevet ut.

Rutiner. Væremåte. Utførelse av enkelte oppgaver. Tidlig middag, kaffe og kaker. Medpasienter. Ringetoner på mobiler. Stemningen. Det er så sykehjemsaktig. Det er for likt.

Det er vondt å kjenne på. Det er ekkelt å kjenne på. Sykehjem. Jeg håpet jeg aldri måtte kjenne på disse følelsene igjen. Det er hinsides hva dere rundt meg kan forstå. Det har laget dype spor i sjelen; langt, langt der inne har det etterlatt skade. En skade som aldri kommer til å bli leget, men som kan lindres ved å være fjernet fra de omgivelsene, og lignende omgivelser. Men nå er jeg her, og det blir for mye.

Legen jeg har hatt her er fantastisk, og jeg er evig takknemlig for oppfølgingen han har gitt meg. Jeg får næring, jeg er mye bedre, og jeg har fått medisiner som har forandret på noen viktige ting i kroppen. Dette går rette veien. Han har gjort alt det beste, og jeg har noen veldig få andre her som har gjort det lettere for meg. Men oppholdet her går mer inn på meg enn jeg klarer å uttrykke.

Jeg kjempet meg ut av sykehjemmet, og jeg kom, etter lang tid på Høyenhall, sakte, men sikkert tilbake til den jenta jeg er. Jeg var vissen, men som en orkidé kom jeg igjen med blomstene mine. Så kom jeg hit, midt i noe som brøt meg ytterlige ned psykisk enn underernæringen allerede hadde gjort, og følelser fra sykehjemmet kom tilbake. Det er sterkt, og det er rart. Jeg skulle aldri ha måttet kjenne på disse følelsene igjen. Jeg skulle aldri ha fått oppleve disse følelsene i første omgang.

Det er for sykehjemsaktig. Det er for likt.

En jentes stemme

Er du alene? En øy, mørkeblått hav. Ingen land i sikte. En stekende sol, en skrikende fugl i det fjerne. Ikke en sjel å se. Knall blå himmel som et uendelig teppe over deg. Er du alene?

Ser de deg? Båter kommer til, stemmene summer. Du er ikke lenger alene på øya. Folk. Profesjonelle. De sprer seg rundt. Ingen hånd på din, ingen arm rundt deg. Du ser dem. Ser de deg?

En kamp for livet. Et steg inn i en ny dag; inn i det ukjente. Et fall bakover, ut av det ukjentes dører, inn i et stormende hav. Selv når du ligger nede, er du oppreist inni deg.

Hva er du verdt? En livbøye i sjøen, et tau i klatreveggen, en trygg sti i den villeste skogen. Forsvant de? Du druknet, du falt, du gikk deg vill. Hvor lenge hadde de vært borte? En hånd til din, sammen side om side. “The world is just illusion“? Hvor mye er du verdt?

Tappet for krefter. Nedbrutt. Bokstavelig talt. Kampen for å snu nedbrytningsfasen i kroppen; for å få næring. En helvetes surrealistisk forjævlig kamp. Det er jeg og VM. Kamp på kamp på kamp på kamp.

Det er nå kroppen ofte nedprioriterer den livlige jenta, og gir det den har til de indre organene og reservelagrene. For hva er du uten dem? Det er nå når en pumpe konstant pumper næring inn i årene dine, at du må jobbe for å ta vare på den du er. Du; personen. For jeg var bare ei som kjempet seg ut fra sykehjemmet, kjempet seg til den beste plassen for en best mulig rehabilitering, som svømte gjennom alle bølger,- hvor enn store de måtte være, som jobbet hvert øyeblikk av hver en dag for å nå målene med rehabiliteringen,- for å gjenvinne, og for å ivareta, funksjoner.

Og nå er jeg her. Og jeg gjør alt jeg kan. Jeg har gjort alt jeg kan. Skulle ikke mitt store kart av kamper jeg har kjempet hele veien, være av betydning?

Er du alene? Det er kaldt. Ser de deg? Det er mørkt. Hvor mye er du verdt?