Sjukestugu

Det er så sykehjemsaktig.

Jeg tror jeg får panikk,- uten å få panikk i ordets rette forstand. Det sliter på meg. Og etter noe som har brutt meg ned psykisk de to siste ukene, så har ikke dette akkurat hjulpet på denne biten. Jeg blir sterkere fysisk, og jeg føler endelig at jeg lever igjen. Men den andre delen av meg trenger pleie.

Forrige onsdag ble jeg flyttet fra selve Ringerike sykehus til en avdeling sykehuset har plassert i Ål, i Hallingdal. Hallingdal sjukestugu. Så og si midt inni landet. Langt borte fra alt, og alle. Alene.

Det var tøft å komme hit, og det er tøft å være her. Men mamma har sørget for å være flere dager hos meg. Og det har vært, og er, så enormt viktig for meg. Nå er hun her til søndag. På mandag blir jeg skrevet ut.

Rutiner. Væremåte. Utførelse av enkelte oppgaver. Tidlig middag, kaffe og kaker. Medpasienter. Ringetoner på mobiler. Stemningen. Det er så sykehjemsaktig. Det er for likt.

Det er vondt å kjenne på. Det er ekkelt å kjenne på. Sykehjem. Jeg håpet jeg aldri måtte kjenne på disse følelsene igjen. Det er hinsides hva dere rundt meg kan forstå. Det har laget dype spor i sjelen; langt, langt der inne har det etterlatt skade. En skade som aldri kommer til å bli leget, men som kan lindres ved å være fjernet fra de omgivelsene, og lignende omgivelser. Men nå er jeg her, og det blir for mye.

Legen jeg har hatt her er fantastisk, og jeg er evig takknemlig for oppfølgingen han har gitt meg. Jeg får næring, jeg er mye bedre, og jeg har fått medisiner som har forandret på noen viktige ting i kroppen. Dette går rette veien. Han har gjort alt det beste, og jeg har noen veldig få andre her som har gjort det lettere for meg. Men oppholdet her går mer inn på meg enn jeg klarer å uttrykke.

Jeg kjempet meg ut av sykehjemmet, og jeg kom, etter lang tid på Høyenhall, sakte, men sikkert tilbake til den jenta jeg er. Jeg var vissen, men som en orkidé kom jeg igjen med blomstene mine. Så kom jeg hit, midt i noe som brøt meg ytterlige ned psykisk enn underernæringen allerede hadde gjort, og følelser fra sykehjemmet kom tilbake. Det er sterkt, og det er rart. Jeg skulle aldri ha måttet kjenne på disse følelsene igjen. Jeg skulle aldri ha fått oppleve disse følelsene i første omgang.

Det er for sykehjemsaktig. Det er for likt.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg