Talen

Mai 2013, Drammen sykehus.

Jeg har vondt“. Jeg hører en lyd. En lyd som nesten ikke er en lyd en gang. En merkelig lyd, som presses ut. Jeg tror jeg har øynene åpne, men det er så vidt en glippe. Jeg har null mimikk.

Jeg har vondt“. Det er ingen som vet at det er det jeg prøver å si. Det er ingen andre der som prøver å forstå heller, bortsett fra storebroren min. For lyden jeg hører, er en lyd fra meg. En lyd som eneste reaksjon på hva hjernen tenker og sier.

Storebroren min stiller noen spørsmål. Ja og nei spørsmål. Det er det eneste du kan stille. Tørst eller sulten er jeg ikke, jeg har drypp og føler ikke noe annet. Jeg må heller ikke på do, for i blæra står det et kateter, og en pose tar i mot det som måtte komme. Det kommer to forskjellige lyder. Vel, de er i grunn ganske like; de har bare litt forskjellig tonefall. “Har du vondt?”. “Øeh“, presses ut. Noe i den duren. Det betyr ja. Vi kommuniserer, han og jeg. Han skjønner hva han skal gjøre, hvordan han skal tenke.

Ingen tale. Ingen mimikk. Ingen bevegelse. “Vi legger denne her“, sier de og går. Ringeknappen ligger over meg. Hva skal jeg gjøre med den? Jeg kan ikke si mitt eget navn, eller holde rundt min bror. Men knappen, den skal jeg ha. Menneskene forsvinner, ingen bryr seg; det er lettere å legge noe igjen, så de heller bare kan komme når du selv prøver å få kontakt. Den der jævla knappen. Vi lå der urørlige, begge to.

Setningene, ordene. Alt surret i hodet, alt ble formulert. Men alt som kom ut var lyder og feil eller dårlige ord. Fanget inni der, og ingenting ga mening. Du vet hva du vil si, men veien ut var annerledes. Inne og ute stemte ikke. “Smil, Anita“. Jeg trodde jeg gjorde det, men ansiktet var dødt. Ingenting. “Prøv å åpne øynene“. Ingenting.

Jeg var desperat etter å få tak i noen. Lydene var svake, men jeg ropte inni meg. Jeg ropte og ropte, og det stusslige kom ut. Frustrasjonen, fortvilelsen. Pleiere dukket opp i døra for å se inn til meg. Hjelp, sa jeg. Hjelp,- på min utydelige, vridde måte. For meg hørtes det rett ut,- for andre hørtes det kanskje ut som en full ku som prøvde å snakke. Hvem vet, de gikk i hvertfall. De så på meg, og gikk. Var det fordi øynene mine så ut som de var lukket, så de trodde jeg sov? Var det fordi lyden var så svak at de ikke hørte den? Nei. De så, de hørte. De ville bare ikke. Jeg kunne ikke uttrykke meg ordentlig, og jeg brukte tid på å forme de små ordene jeg kunne. Jeg sa dem igjen og igjen inntil vedkommende som ville lytte gjettet seg frem til rett ord. Jeg kunne ikke vise at jeg trengte noe, ved hjelp av bevegelser. Hva er du da? Ubetydelig. Ubetydelig i deres øyne. Et menneske som meg er ikke verdt å lytte til. Et menneske som meg er ikke vits i å bruke tid på. Nei, for all del, det skulle tatt seg ut om man prøvde.

Hjelp“. “Hei, Anita, hva er det du vil si?”. Jeg hadde fått flere ord, som ikke kom ut rett og hørtes normale ut, men som var forståelige dersom du var villig til å lytte. Den reddende gode kom inn og bøyde seg ned på mitt nivå i sengen. Hun så rett på meg, mild og god. Lyttet til hvert ord, gjettet seg fram, og skjønte alt jeg sa. Hver gang hun kom, gjorde hun dette. Verdighet, glede. Takknemlighet.

Takknemlighet for at én lyttet. For at det var én eneste en som var tilstede i seg selv og for mennesket. Den ubetydelig lille for de andre. Fanget der inne, uten mulighet for kontakt med omverdenen mellom hver gang noen tittet innom. Følelsen når de snudde ryggen til og gikk var vond. Smertefull. Hva gjør du da? Ligger låst i deg selv og vrir deg i smerte og fortvilelse innvendig. Et rom uten dør,- bare vindu. Et uoppnåelig vindu med skygger utenfor.

Slitet, kreftene som ble brukt,- som ble hentet fra ingensteds, tårene som så vidt klarte å renne, samtalene i hodet som ikke kunne bli ført med andre enn meg selv. Hjelp, ja, nei, snill. Et vokabular av lyder formet til noe som var nærme nok et ord. “Snill” for å takke den ene. Den ene som holdt meg i hånda og så meg inn i øynene og smilte. Den ene som forstod, utenom familien.

Fanget der inne, et rom uten dør,- bare vindu. Talen. Språket. Tenker du over hvor mye du tar det for gitt?

2 kommentarer
    1. Kjære Anita! Jeg har fulgt bloggen din lenge uten å legge igjen spor! Hvert innlegg har beveget meg sterkt og jeg tar meg ofte i å tenke på deg og hvordan du har det. Du har en unik evne til å formidle hvordan du har det! Jeg sender deg en varm tanke og en klem <3

    2. Elin: Jeg er veldig glad for at du ville legge igjen et spor nå! Og så koselig å høre at du har fulgt meg lenge. Jeg håper du fortsetter å følge meg også, selv om det kan gå litt tid mellom innleggene! Tusen takk for gode ord, varme tanker, og klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg