Den tøffe virkeligheten

Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal føle, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. I veldig lang tid nå har jeg vært i en helt surrealistisk situasjon. Og den blir bare mer og mer surrealistisk dag for dag.

Jeg har et hull på magen; en slange går rett inn i magesekken. Det er denne som holder meg i live. Men nå er det ikke godt å si hva den gjør. Jeg tåler ikke det som går inn. Jeg svekkes dag for dag. Jeg lever på minimalt med næring; alt for langt under der jeg skulle vært. Jeg er her. Men jeg lever ikke lenger.

Jeg sulter. Det tærer ikke bare fysisk,- det bryter meg ned psykisk. Det er forferdelig. Hvordan skal jeg klare å sette ord på det for alle andre?

I can do it, I can do it, I’ll get through it. But I’m only human, and I bleed when I fall down. I’m only human, and I crash and I break down. (…) You build me up and then I fall apart, ’cause I’m only human

Det er ikke alle ordene jeg ønsker skal høres av alles ører; leses av alles øyne. Dette er ord som er vonde å dele, dette er en situasjon som er vond å være i. Og jeg skjønner ikke at dette er meg.

Jeg skjønner ikke at dette er meg. Jeg er redd. Situasjonen er alvorlig, alle er bekymret. Veldig bekymret. Alvorlige øyne, sterke ord. Jeg er bekymret. Møter med sannheten i stemmene, møter med virkeligheten i lufta.

Jeg er redd. Jeg er alene. Jeg er alene, for ingen kan komme inn og skjønne hva som skjer i meg. Redselen for det som foregår, redselen for hva som vil skje. Vi klarer ikke å ernære meg. Nå blir jeg lagt inn på sykehuset for å få næring intravenøst, og for å finne ut av hvordan man kan få i meg næring via PEG. Hva gjør man når kroppen ikke aksepterer maten den får?

Hva gjør du når det som er livsviktig ikke blir tålt av kroppen din? Hva føler du når du sitter der og innser at det allerede har gått fem måneder siden du fikk din første sonde,- siden du spiste noe sist? Det er en sorg, det er så mange følelser. Og jeg vil ut av dette; ut av denne kroppen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut til nå. Ingen skjønner hvordan jeg har holdt ut til nå, med så fryktelig lite næring. Jeg har fortsatt som før, selv om allmenntilstanden forverrer seg raskt. Selv om det kjennes ut som om jeg skal kollapse hvert øyeblikk. Selv om hjertet jobber hardere, og noen ganger slår så sakte at det er ubehagelig. Selv om jeg fryser når det er 27 grader ute, og selv om jeg mister mye hår. Jeg har mål, det er disse jeg jobber mot, og jeg elsker treningen. Rehabilitering er alt jeg ønsker. Høyenhall er mitt beste sted for dette, det er dette jeg har kjempet for. Hva gjør du når kroppen brytes ned, og du ikke vet hvordan du skal si og beskrive det? Hva gjør du når du har så vondt, er så sliten, er så utmattet, er så redd, at du ikke lenger kan svare “ja” når noen spør om det går bra? Og hva gjør du når du gråter den såreste, tøffeste gråt for deg selv og bare ønsker at den tryggeste, godeste her kunne komme ned og holde rundt deg og bare være der, slik som vedkommende har tatt seg tid til å gjøre?

I can take so much, until I’ve had enough. ‘Cause I’m only human“.

Jeg har det ufattelig tøft, og jeg har ikke klart å fortelle det til folk. Jeg har ikke klart å fortelle hvor jævlig den første tiden med PEG var på grunn av blant annet infeksjon rett etter operasjonen, jeg har ikke klart å fortelle hvordan ernæringssituasjonen gradvis har blitt verre og så alvorlig at jeg nå ligger her og begynner å skjønne at jeg faktisk nå blir lagt inn på sykehuset.

Redselen i øyene deres. Redselen i meg. Det er forjævlig. Jeg fatter ikke hvordan jeg fortsatt holder ut dette. Hvordan jeg fortsatt kjemper hver eneste dag.

12 kommentarer
    1. Kommer noen tårer hos meg nå kjære gull. Jeg tenker på deg hver dag, ord blir fattige og jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg tenker på deg og er så ufattelig glad i deg. Du er sterk og du er tøff, ord blir bare fattige. Husk at jeg tenker på deg hver dag, ber for deg og er ekstremt glad i deg. Mange mange tusen klemmer fra meg!!

    2. Sender deg varme tanker, og krysser fingre og tær for at alt snart vil snu til det bedre! Du er kjempe sterk og vil klare denne kampen! Du er ikke bare human, du er superhuman akkurat som alle andre som sliter med det samme som deg, oss, vi er. Klem fra meg

    3. . Uff dette var vondt og høre. Hva er det som skjer siden du ikke klarer og akseptere maten. Skulle så gjerne gjort noe for deg min skjønne skjønne Anita. De burde ha kommet lenger nå slik at dette var Peace of cake. Håper det retter seg snart sånn at du får litt gnist tilbake.
      Husk hvor mange som er glad i deg vennen

    4. Jeg har nå sittet noen timer og lest historien din. Ufattelige ting du har vært igjennom. Det står stor respekt av den kampen du kjemper og at du deler det med verden.
      Jeg var selv sykehuspasient i 4 måneder i fra juli 2013 pga av en kraftig underernæring. Klarer å kjenne på noe av det du opplever. Det å være fullstendig pleietrengende, synsforstyrrelser og næring/vitaminer/veske/antibiotika intravenøst. Men jeg klarer ikke forstå at du har et slikt fantastisk pågangsmot som du har selv etter mange måneder med nedturer. Du fortjener en medalje. Og jeg heier på deg. Håper og tror at den innsatsen du gjør for egen helse vil gi gevinst en dag.
      God bedring, og husk at du har lov å vise alle følelser til de rundt deg. Håper jeg kan fortsette å følge deg og håper at du kan la meg få lov til å heie på deg.
      Klem te deg fra meg

    5. Dette burde vært delt med både Henrik Vogt, Preben Aavitsland og flere av deres tilhengere, men jeg vet ikke om jeg tør, og om de vil prøve å stoppe behandlingen du får nå. Det hele er ganske skremmende, når man ikke vet hvilke leger som er med og hvilke som er mot (selv når vi ikke diskuterer antibiotika). Heldigvis er de fleste med!! Lykke til der! 🙂

    6. Kjære, kjære deg <3 Hva sier man? Jeg kan ikke si annet enn at jeg ønsker deg så inderlig god bedring, stor bedring. Nå. Varm klem <3

    7. Hei!
      Ta kontakt med Silje Brenna på Facebook.
      Hun kan masse om dette og har stått på og fått
      Et mye bedre liv. Hun tålte nesten ingenting, men
      Er nå så mye bedre. Ta kontakt, hun hjelper deg
      Helt sikkert.

    8. Sissel Bente Sola: Først og fremst vil jeg takke deg for at du har tatt deg tid til å lese historien min. Og så vil jeg takke deg for alle de fine ordene dine. De betyr veldig mye, må du vite. Og de gjorde ekstra godt nå.

      Jeg er glad for at du heier på meg, og det er klart du har lov til det! 🙂 Jeg er glad for at du vil følge meg også.

      Når du selv har vært underernært, så vet du hvordan det er. Det er jævlig, og jeg er glad du kom deg gjennom det! Og litt godt at noen faktisk kan forstå også.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg