Kvalmemonstrene

Kom igjen, Anita, press i deg litt til. Ignorer kvalmen. Dette går bra.

Væske og næringsdrikk drypper sakte inn. Maten pumpes taktfast inn ved jevne mellomrom med en lyd som minner om et lite modelltog.

La det renne, la det gå. Du har kjempet deg gjennom dette utallige ganger nå.

Jeg spiller spill på iPaden. Jeg ser på House. Jeg prøver alt for å flykte fra kvalmen. Det fæle, jævlige kvalmemonsteret som har bestemt seg for å bosette seg i kroppen min. Med ektefelle. Jeg tror kanskje de har fått et barn også.

Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke. Jeg kaster opp snart.

Jeg brekker meg. Det kjennes ut som om alt det lille jeg har i meg står helt opp i halsen på meg. Det presser seg opp, og jeg er nær ved å hikke hele tiden. Gulp. Smaken av næringsdrikk og sondemat sniker seg opp i munnen min. Jeg tørker slim og spytt ut av munnen hele dagen. Selv ikke det kan jeg få bort på den naturlige måten lenger,- ved å svelge.

Kvalmen er så intens. Jeg har ikke annet valg enn å stenge dryppet og å stoppe matpumpa. Jeg puster, jeg fokuserer på alt annet, jeg kjemper i mot kvalmemonstrene. Ned med dere, hold dere i ro. Gidder dere ikke å flytte ut, så kan dere i hvertfall holde dere i ro. Er det dette dere prøver å betale som husleie? Virkelig? Takk skal dere faen meg ha.

Få dryppet i gang igjen. Du trenger væske. Prøv å få det inn. Maten får vente litt.

Jeg skal ha to runder med næringsdrikk og væske i løpet av dagen. Den andre gangen i mindre mengder enn den første. I snart tre uker har jeg kun fått i meg første runde. Og den første runden går så vidt inn på en dag. Det blir sene kvelder på meg, der jeg presser i meg hele posen. Den skal inn, selv om klokken måtte bli halv tolv på natta.

Ta en pause med dryppet. Prøv å få i deg maten igjen. En ting av gangen, så blir kanskje ikke kvalmen like intens. Du kan prøve å få inn begge samtidig etterpå.

Fra dag én med sondenæring har det vært klart at jeg har lav toleranse for det hele. Kvalmen meldte seg med en gang, og har ikke gitt seg. Uansett hva vi har prøvd. Toleransen har blitt dårligere, og kvalmen har blitt verre. Alle mulige ting er allerede prøvd. Det er ikke flere alternativer. Jeg er et vanskelig tilfelle. Den har jeg ikke hørt før, du.

Press det i deg, Anita. Bare litt til.

Det er ingen som skjønner hvordan det er. Det er ingen som klarer å skjønne hvor ille det faktisk er. Det høres så lett ut for noen av dem som er rundt. Hadde de bare visst hvor mye jeg presser meg, hvor mye jeg strever for å få i meg næringen. Jeg gjør alt jeg kan. Jeg gråter inni meg, og jeg gråter av og til når jeg er alene, fordi kvalmemonstrene sloss med full styrke i hele meg og jeg presser og presser og presser i mot.

Mens du dykker ned i påskeegget fullt av godteri, kjemper jeg for å få i meg det jeg kan gjennom sonden. Og mens du nyter en bedre middag med nære og kjære, får jeg i meg under 900 kcal i døgnet. Og noen dager senere, mens du våkner opp og spiser frokost, får jeg i meg under 800 kcal i døgnet. Og når du spiser den sjokoladen, går jeg ned en kilo på under en uke. Øynene er sløve. Øynene har mindre gnist.

Det går nedover og nedover. Toleransen blir dårligere og dårligere. Hver dag er en kamp på næringsfronten; en kamp ingen kan fatte hvor tøff er. Hadde de bare skjønt hvor mye jeg sliter,- hvordan jeg hele tiden raser frem til kanten av stupet og akkurat klarer å stoppe før jeg faller utenfor. Jeg raser mot stupet fordi jeg ikke gir meg. Jeg gjør alt jeg kan.

Bare litt til, Anita. Se på House. Ignorer kvalmemonsterfamilien. De får faen ikke stjele all næringen. Hadde jeg bare kunnet få kvalmestillende igjen.

Den ene foten er utenfor stupet. Jeg må stoppe. Jeg må få foten innenfor igjen. Jeg må komme meg lenger bak. På trygg grunn. Jeg orker ikke kaste opp enda en sonde. Da må en ny ned.

Hele kroppen vrir seg innvendig. Det er så ubehagelig. Jeg kniper øyene igjen. Det er så ubehaglig. Vær så snill og stopp. Jeg vil ikke mer. Vær så snill. Ikke angrip meg så hardt igjen, jeg orker ikke. Flytt ut av meg, la meg være. La meg være. Det er så ubehaglig. Det er så vondt. Jeg vil ikke mer. La meg være. Vær så snill. Hjelp meg.

Press det i deg, Anita. Bare litt til.

Hadde de bare skjønt hvor jævlig det faktisk er.

11 kommentarer
    1. Kjæreste Anita min!
      Tårene mine renner i strie strømmer for deg, jeg skulle så gjerne gjort noe for deg. Skulle gjort noe for å fjerne kvalmen din, gjort noe for å fikse det sånn at du kunne spise igjen, gjort noe sånn at tiden kunne skrues tilbake igjen og ting kunne vært annerledes! Dessverre kan jeg ikke det, men jeg kan sende deg en klem og noen ord!
      Og du vet at du er i tankene mine lille gullet mitt, og derfra forsvinner du ikke <3

    2. Huff virkelig trist at du har det slik. Tenker at kanskje du hadde tålt bedre og sonde vanelig mat med PEG sonde, er mange som bare bruke vanelig mat. Er det noe dokker har tenkt?. Håper dokker finn en løsning.

    3. Og -der- fikk jeg dårlig samvittighet for å nyte den ene fridagen jeg har i påska.
      God påske, Anita, kos deg så mye du kan 🙂

    4. Gode, kjære Anita, jeg får så vondt av deg. På tross av den uutholdelige kampen og uforståelig vonde slitet, TAKK som deler. Jeg håper det gir deg en liten trøst å få skrevet det ned, UT. Også håper jeg så inderlig at du SNART kan få hjelp som lindrer, noe som HJELPER. Dette skulle ingen behøve å oppleve. Kjære, kjære Anita, ha en så god påske du kan <3 GOD KLEM

    5. Marianne: For en utrolig fin og god kommentar <3 Det hjelper utrolig mye å skrive. Det er min terapi! Og jeg håper også på lindring. Påsken ble fin, absolutt, til tross for alt. Takk, god klem <3

    6. Sonde er ikke luksusmat nei, min sønn måtte leve på bare det 5-6 mnd…nå spiser han mat, men tar i tillegg næringsdrikker…de har jeg smakt på…ikke god smak nei. Han drikker den iskald og raskt, men tar han den for fort blir han kvalm. Ingen som vet det før de har smakt eller prøvd å se hvordan det er å ikke kunne spise/drikke. Min sønn er heldig som kan spise en del mat nå.
      Når jeg leser om deg får jeg tårer i øynene, men håper du er tøff, stå på 🙂
      Styrkeklemmer 🙂

    7. jeg kjenner deg ikke, men jeg ville bare si hvor utrolig ubegripelig sterk du er, jeg ber og håper for deg at du aldri mister håpet på at hverdagen din skal bli lettere og at du skal slippe å slite så mye som du gjør nå, du er en innspirasjon for oss som leser om noe av din historie, ingen kan forstå omfanget, mange klemmer og tanker til deg:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg