25.november 2013. Endelig. Endelig var dagen kommet. Vekk fra sykehjemmet, vekk fra endestasjonen. Tilbake til den verdenen jeg skal være i, tilbake til meg selv. Høyenhall. Endelig.
Spente, ivrige øyne så ut av vinduet og over til glassgangen på andre siden. En fordel å ha vindu nettopp her; du kan følge med på hvem som kommer. Mamma, en venn, storebror. Ambulansen. To mennesker som denne dagen var to reddende engler. Disse to ble livbøyen som dro meg i land igjen. Kommer de snart?
Nattevakten hadde stelt meg. Ettermiddagen og kvelden før hadde mamma og en Supervenn pakket alle tingene mine. Det blir en del på et halvt år. Du skal jo tross alt leve der. Toalettmappen ble pent pakket i vesken, de siste tingene var det jeg som fikset. Genseren lå klar til å kles på når klokken nærmet seg ønsket avgangstid. To studenter var klare med kamera. Reportasjen om unge på sykehjem skulle fullføres. Kommer de snart?
Gleden. Nervøsiteten. Skulle det endelig skje? Virkelig? Jeg boblet over, jeg gråt en liten gledeståre. Eller ble det to? Jeg var så spent på å se Høyenhall. Det store, skinnende målet. Jeg var så spent på å møte menneskene der. Skulle jeg endelig få det bra? Mamma var allerede på Høyenhall. Hun ordnet alt på plass på rommet mitt, slik at alt skulle være klart til jeg kom. En annen skulle lage maten jeg hadde ønsket meg. Det skulle bli en flott velkomstmiddag. Gleden. Lettelsen. Kommer de snart?
Spente, ivrige øyne. To mennesker, en båre. De var til meg, jeg visste det. Det kunne ikke være til noen andre, jeg orket ikke at det skulle være til noen andre. Herregud, de kommer. Gjennom glassgang nummer to, snart i gangen min. Min? Jeg har bodd alt for lenge på sykehjem. Jeg fniste, jeg kunne ikke få det aller siste klart fort nok. Kjapp deg litt, du som liksom skal hjelpe meg. Må du virkelig være så innmari treig i dag også? Genseren var allerede på. Ikke snakk om at jeg skulle la de vente ett minutt lenger på å få meg ut derifra. Store smil, fine folk. Er du klar? Jeg er mer enn klar, jeg skal endelig ut fra sykehjemmet etter seks måneder og to dager. Jeg kunne ikke vært mer klar! Store smil, fine folk. Oppriktig glade for at nettopp de fikk ta denne turen. Turen med den unge jenta; ut fra endestasjonen, tilbake til den rette verdenen, tilbake til meg selv. Over på båra. Hadet bra, high five. Den gode løpende etter for å ikke gå glipp av å si hadet. En god klem, ord tilbake; uten deg hadde jeg ikke klart det. Og nå var jeg der. Jeg klarte det. Jeg knuste ikke, glasset holdt selv med sprekker. Og nå skulle det endelig bli styrket igjen. Sprekkene skulle limes.
Turen gikk fort. Sommerfugler i magen. “Nå er vi her”. Velkommen. Store smil. Glede. Heisen tok oss ned en etasje, og pleierne geleidet oss innerst i gangen. Ballonger på veggene, ballonger utenfor døren min. Deilig matlukt. Hjemmelaget mat. Ikke vakuumpakket, sur, gudvethvorlengedetharliggetiplastpakken mat. Verdens fineste velkomst, og verdens godeste velkomstkomité. Jeg husker følelsen da jeg kom inn på rommet mitt. Det nydelige rommet som mamma og vaktmesteren hadde jobbet iherdig med å få ferdig. Gode vaktmesteren. Det var så nydelig. Det var så vakkert. Jeg kunne ikke slutte å smile. Av båren, over i sengen. Gode lykkeønskninger og klemmer fra de to reddende englene. Lettelsen. Jeg var her. Virkelig. Endelig.
Å få komme til Høyenhall er noe av det beste som har hendt meg. Fra første øyeblikk var det godt. Det oste av glede, humor, og oppriktighet. Smilet, humøret og humoren er noe av det aller viktigste jeg har,- og det er sånn jeg er. Og det å endelig få være sånn og ha det sånn rundt seg hundre prosent, det var ubeskrivelig. Det var latter og tøysing fra første stund, og hvor enn nervøs jeg følte meg og hvor enn nytt alt og alle var for meg, så følte jeg meg trygg. De menneskene som jobber her, jobber her fordi de virkelig vil. Det betyr noe for dem, og de er oppriktig glade i det de gjør. I en tøff og krevende virkelighet og jobb som det å være alvorlig syk, skadet, og i en intensiv rehabiliteringsprosess er, så er det å kunne tulle, le, skravle, og ha selvironi nøkkelen til å mestre det hele. Å få være den du er, å få være et menneske, er det aller viktigste. Det er så mye latter her at enkelte dager ler vi mer enn vi snakker. Gode stunder. Og samtidig har du så trygge og gode mennesker rundt deg at seriøse øyeblikk og samtaler også er en del av puslespillet. Gode stunder. Endelig fikk jeg den oppfølgingen og treningen jeg trenger. Jeg har de beste fysioterapeutene, den beste ergoterapeuten, og den beste primærkontakten jeg kunne hatt rundt meg; de som følger meg opp på en måte jeg aldri har blitt fulgt opp på før. De som tok, og tar tak, i ting andre aldri hadde tatt tak i tidligere. Endelig ble jeg tatt på alvor, endelig var det noen som så meg. Så alt. Sakte, men sikkert kom jeg mer og mer tilbake til meg selv. Den slitne blomsten som var i ferd med å visne helt, våknet endelig til liv og blomstret med all sin prakt.
25.november 2013 var endelig dagen kommet. En av de beste dagene i mitt liv. Etter seks måneder og to dager ble sykehjemmet historie. So long, never again. 25.november 2013. Høyenhall. Virkelig. Endelig.
………………
Kommunene burde virkelig begynne å se på langtidsfordelene med skikkelig, og omfattende rehabilitering i en så lang periode som er nødvendig, i stedet for å se på kostnadene her og nå. Samfunnet kan spare flerfoldige millioner ved å legge ut litt mer penger her og nå,- i stedet for å “spare” ved å plassere unge mennesker på sykehjem eller i en seng hjemme, pleietrengende, med hjemmebaserte tjenester. I følge Asker kommune har Bråset (sykehjemmet jeg bodde på) en fullverdig rehabiliteringsavdeling,- med alt det innebærer. En skikkelig rehabiliteringsplass koster knappe tre millioner kroner. En sykehjemsplass koster opptil en million. Jeg tviler sterkt på at plassene på Bråset koster førstnevnte pris.
Les her: http://www.ringblad.no/nyheter/article7148812.ece
