I går var det jeg som var hovedpersonen i en av reportasjene i Lørdagsmagasinet på TV2. På tirsdag for to uker siden fikk jeg beskjed om at TV2 ønsket å lage sak om meg. Den samme dagen. Så tre timer etter at jeg fikk beskjed fra daglig leder på Høyenhall om at jeg måtte ringe reporteren tilbake, stod han foran meg med et kamera. Like før han kom hadde jeg fått telefon fra ULOBA om at Stolthetsprisen 2015 ble tildelt meg, og det ville TV2 vinkle saken rundt. En helt vanlig tirsdag ble plutselig en helt utrolig morsom, uventet og spennende dag!

 Det ble gjort to timer med opptak, så spenningen har vært stor i forhold til hva som kom til å ende opp i innslaget. “Vi kunne laget en dokumentar om deg“, og med alt jeg har å si og dele, skjønner jeg reporterens uttalelse godt!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Å få lov til å fronte denne saken i et seriøst magasin som Lørdagsmagasinet er stort, og det er så ufattelig viktig at de nettopp valgte å ta denne saken. For dette er en kamp jeg aldri skulle behøvd å ha hatt, og en kamp vi ikke skal behøve å ha. Å tvangsplassere unge, funksjonshemmede mennesker på sykehjem, er ikke noe kommunene burde være stolte av. Å stue unge mennesker med rett til et verdig liv og muligheter, inn på uegnede institusjoner til oppbevaring, er ikke noe som skal skje – det burde ikke være lov. Men det skjer, og om det er lov eller ikke, gir kommunene på godt norsk faen i. Og er det en ting jeg misliker sterkt midt oppi alt dette som får lov til å skje, så er det forsvarene, motsvarene, bortforklaringene og unnskyldningene til kommunene og de med makt til å gjøre en forskjell.

Rådmannen i Asker kommune var denne gangen den heldige som skulle få lov til å svare for seg i min sak på Lørdagsmagasinet. Og for et svar det var! Det er så latterlig komisk at det er tragisk. Jeg ble helt satt ut og nok en gang så provosert at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Det var ikke bare jeg og mamma som reagerte; også alle her på Høyenhall kjente hårene reise seg da han snakket. Hvorfor? Fordi det er nok en løgn. Nok en løgn de serverer for å gjøre alt de kan for å beskytte seg selv. Det skal sies at dette var en løgn jeg aldri har hørt tidligere. Hva kan det komme av?

“Vi plasserer ikke yngre mennesker på sykehjem“, sier rådmannen i Asker kommune. Men unntaksvis benyttes korttidsplass på sykehjem mens det gjøres utredning og kartlegging i forhold til videre behandling – det var det mitt opphold var for. Utredning? Nei. Kartlegging? Nei. Jeg ble kjørt fra sykehuset til forsterket enhet ved sykehjemmet, til en plass som skulle vare en uke. På denne uken skulle jeg nemlig bli mirakuløst frisk og kunne bo hjemme igjen akkurat som før. Å, hadde det enda vært så vel! Men mirakelet kom ikke, og ingen visste hvor de skulle gjøre av meg. Det var mamma som ringte rundt, det var hun som prøvde å finne ut av bedre steder for meg å bo nå som jeg ikke kunne bo hjemme – hjemmet var ikke tilrettelagt for mitt store hjelpebehov -, og i hvert fall ikke skulle måtte bli værende på et sykehjem. Det var ingen andre som kjempet for meg, og jeg ble flyttet til en annen avdeling på sykehjemmet. De hadde ingen andre tilbud.

Vedtakene på plassen kom automatisk. Jeg har aldri søkt om plass der, jeg har aldri skrevet under på at jeg ønsket å være der. Jeg hadde ingen valg, jeg ble bare kjørt dit. Jeg var ikke fysisk i stand til motsette meg dette. Pleierne reagerte på at jeg som var så ung ble plassert der. De hadde heller ingen valg, de måtte bare ta meg i mot. Heldigvis fikk jeg en liten gruppe av dem som slo ring rundt meg og ivaretok meg. Var de på jobb, var jeg trygg. Jeg fikk ingen valg, og likevel står det i papirene når vedtakene kom, at jeg har “tilbud om plass på Bråset bo- og omsorgssenter“. Det er så fint når man på toppen kan beskytte seg sånn med å bruke fine ord i papirene. Hva var de andre tilbudene? Å bo på gata?

Hver tredje uke ble plassen fornyet. Jeg fikk brevet med vedtaket levert på sykehjemmet, og ukene og månedene gikk. Jeg hadde behov for videre rehabilitering, og kommunen mente at dette var det aller beste tilbudet for meg. De sjekket aldri noe annet. Jeg var tidligere det året henvist til Rikshospitalet for undersøkelser, men dette var aldri noe kommunen hadde noe med. Var jeg der i påvente av utredning? Nei. Skulle plutselig situasjonen endre seg bare jeg tok noen undersøkelser på Rikshospitalet? Nei. For ingen gjorde noen som helst forsøk på å finne bedre og egnet tilbud for meg. Bortsett fra oss.

Kjære rådmann, hvis plassen var en korttidsplass for kartlegging; hvorfor kom vedtakene på løpende bånd uten at jeg noensinne hadde godkjent dette? Hvorfor lette dere ikke etter andre tilbud, men fortsatte å hardnakket påstå at jeg allerede fikk det beste tilbudet for meg? Hvordan kunne dere si at Høyenhall var et mye dårligere tilbud enn det jeg fikk nå, og dere overhodet ikke anbefalte at jeg skulle bli flyttet dit? Et spesialisert rehabiliteringssted med lang erfaring og kompetanse innen kompleks rehabilitering etter ulykker og sykdom, med samarbeid med Sunnaas, ble slått ned på til fordel for sykehjemmet. Hører dere selv hvor absurd det er? Fatter dere selv hvor absurd det er at en 21-åring må bo på sykehjem uten at noen løfter en finger for å endre på situasjonen, men heller velger å stue meg bort og ha meg på oppbevaring? En kommentar om at dere kan forstå at det kan være problematisk å være ung blant utelukkende eldre mennesker, hjelper dessverre ingenting nå to år etterpå. Den kommentaren skulle vært sagt før jeg i det hele tatt ble tvangsplassert der, slik at denne tvangsplasseringen aldri ble gjennomført.

 Kjære rådmann, hvorfor snudde dere plutselig etter stort mediepress og brev fra advokat? Var “utredningen” plutselig ferdig? Dere skiftet mening over natta, like før en reportasje om måten dere behandlet meg på skulle komme på TV2 Nyhetene. Men jeg skulle ikke bli overført fordi det var et bedre tilbud, jeg skulle bli overført kun fordi jeg ønsket det så sterkt og dere fant ut at det står i loven at brukerens ønske skal veie sterkt. Ble plutselig mitt liv verdt noe, selv om jeg var for dyr?

 Jeg blir rett og slett flau over alle forsvarene, motsvarene og bortforklaringene Asker kommune har kommet med siden denne saken ble brakt på banen. Jeg blir flau når helsedepartementet sier at “man må tåle å bo litt på sykehjem”. Det er en skam. Det er en skam at man i Norge som har råd til å satse på unge mennesker ved å gi dem nødvendig rehabilitering for muligheten til å oppnå mer selvstendighet, ved å gi dem nødvendig assistanse ved hjelp av borgerstyrt personlig assistent (BPA) for muligheten til å leve et selvstendig og verdig liv, heller velger å ikke gjøre det. At man istedenfor å ivareta menneskerettighetene også hos unge funksjonshemmede mennesker og retten til et meningsfylt liv fylt med verdighet og frihet, heller stuer mennesker sammen i institusjoner som fungerer som oppbevaringsbokser eller på uegnede institusjoner som sykehjem. Det er en skam at politikere lukker øyene for dette og lar det forbigå i stillhet. Det er en skam at kommunene får gjøre dette uten at noen med makt til å stoppe det, faktisk stopper det. Det er en skam at kommunene i det hele tatt gjør dette!

Først kjempet jeg denne kampen for å redde meg selv, men jeg kommer til å fortsette fordi jeg ønsker å redde flere. Når de med makten er stille, må jeg være høylytt. Jeg er ansiktet utad, og det kommer jeg til å fortsette å være. Dette er en sak som ikke må få lov til å bli glemt. Vet du hvordan det er når de med makten bestemmer over ditt liv? Vet du hvordan det er når du er prisgitt kommunen og dens avgjørelser? Vet du hvordan det er når du ikke har noe du skulle sagt fordi du ikke lenger kan styre ditt eget liv som du vil, men bare blir plassert der kommunen bestemmer at du skal bo? Det er forferdelig. Det er trist. For det er ikke jeg som er sjefen, det er rådmannen med sine bortforklaringer og resten av hans stab i Asker kommune. Det er dem med deres virkelighetsoppfatning som er sjefen og som styrer meg og råder over mitt liv. Men jeg gir meg ikke, og jeg kommer ikke til å la dette forbigå i stillhet lenger. Jeg kommer ikke til å la de knekke meg med sine uttalelser. Jeg kommer ikke til å tie slik at norske kommuner kan ta fra unge mennesker muligheten til å leve sitt eget liv, men heller bli ubetydelige individer man helst vil bli kvitt.

Kjære rådmann, neste gang tror jeg det er bedre om du bare sier “ingen kommentar“, for ingenting av det du og dine har uttalt disse årene har gitt mening. Jeg var på nippet til å si at det ikke har ført noe godt med seg, men det er nettopp dét det har. Det har ført til at denne saken har kommet opp og fram i lyset, den har ført til engasjement og har rørt det norske folk, det har ført til at jeg nå fronter en enormt viktig sak for meg selv og unge funksjonshemmede som vil leve i frihet og selvstendighet og ikke råtne bort på et sykehjem. Det har ført til at min stemme har blitt, og blir, hørt. Jeg er stolt, sterk og synlig – og denne kampen er for meg og for alle dere 145 unge som fortsatt er tvangsplassert på sykehjem, for alle andre unge funksjonshemmede som står i fare for å bli det, og for alle funksjonshemmede som står i fare for å bli stuet bort på institusjoner ingen frivillig vil være på!

Gikk du glipp av Lørdagsmagasinet i går, kan du se det på TV2 Sumo. Jeg anbefaler det. Her kan du også lese om tildelingen av Stolthetsprisen 2015, og jeg anbefaler det også: http://helseinfonett.no/prisvinner-blogget-seg-ut-av-sykehjem/

Bilder fra Stolthetsparaden og tildelingen av Stolthetsprisen 2015 kommer i morgen!