Sommervikarene

Det er sommer. En tid for avslapping og kos for de fleste, en tid for å puste ut litt. En tid for å gjøre det man vil, i en lang og etterlengtet ferie.

Ferieavvikling. Jeg hater det. Det er det verste med hele sommeren. Det er tiden for sommervikarene. Den avslappende, fine tida er ikke avslappende. Det er å forklare en ny person alt sammen. Hva er det med meg? Hvordan skal ting gjøres? Hvordan vil jeg ha det?

Jeg er så dritt lei av å måtte forklare nye personer det jeg har forklart hundre ganger før. Mer enn hundre ganger før. Jeg kunne gjort meg rik på dette, hadde jeg fått penger for hver eneste gang jeg har måttet forklare hvordan ting skal gjøres med meg og hvordan det jeg trenger funker. Jeg er dritt lei av å måtte gjenta den samme greia hele tiden. En ny person kommer inn for et par måneder, og når perioden nærmer seg slutten har vi virkelig kommet inn i rutinen. Så er det ferdig. Og skulle vedkommende komme igjen, som vikar en gang lenge etterpå, må det forklares på nytt. Friskes opp. Herregud, så lei jeg er av mine egne behov.

Jeg trenger mye hjelp. Jeg trenger stell og pleie, og jeg trenger utstyr for å få næring. Når jeg er i senga må jeg ha hjelp til enda mer. Står vifta litt feil så det blir ubehagelig med vinden på meg hele tiden, må jeg få hjelp til å snu den litt bort. Vil jeg ha tak i en ting jeg ikke har på nattbordet, må jeg ha hjelp til å få det. Mister jeg noe i gulvet og jeg ikke får tak i det med gripetanga, må jeg ha hjelp til å få tak i det. Vet du at jeg noen ganger får tårer i øyene av frustrasjon når jeg prøver å gjøre noe jeg ikke får til,- prøver å få tak i noe på gulvet når jeg ikke kan løfte på hodet og se nøyaktig hvor det er, men må løfte hodet med hendene og vri det for å se, ligge ned mot sengehesten i en merkelig stilling og kave? Vet du at jeg da ofte finner på noe annet, hvis det jeg mistet var noe jeg holdt på med? Det er så fortvilende å ikke kunne styre det selv, ordne opp selv. Jeg trenger hjelp til mye, jeg har et pleiebehov. Jeg vet det, de som jobber her fast vet det. Jeg vil ikke måtte forklare alt hele tiden til folk som er innom for en kort periode. Jeg vil ikke måtte undervise i meg selv hver eneste gang vedkommende er inne på rommet. Jeg er dritt lei mine egne behov. Det er bare slitsomt å høre på dem hele tiden, måtte forholde meg til det hele tiden. Jeg hater sommervikarer.

Jeg hater ikke sommervikarene personlig. Det er ikke deres feil. Jeg hater ikke menneskene, misforstå meg rett. De er som oftest fine, og noen er nå kjente og trygge fordi de har vært her mye. Det går alltid bra, det kan bli fint, jeg klarer meg som vanlig. Jeg hater bare å måtte forholde meg til enda en ny person, som skal være her når de andre er på ferie, og så forsvinner de. Som oftest. Jeg er lei av nye mennesker jeg ikke har kontroll på hvem er, om de kommer til å være hos meg mye, om de kommer til å være innom en sjelden gang, om de kommer til å lære seg meg. For jeg skal læres. De får opplæring generelt, og jeg blir lærer resten av tiden. Det er så slitsomt. Jeg skulle hatt ferieavvikling av meg selv.

Jeg gleder meg til den dagen jeg selv kan velge hvem som skal jobbe for meg. Da har jeg kontroll. Jeg vet hvem alle er, jeg vet når de skal jobbe. Og det er jeg som velger vikarene. Jeg må fortsatt forklare, jeg må fortsatt lære. Men når de har lært, er det de personene jeg skal forholde meg til. Når det er ferieavvikling for de faste, vet jeg hvem som skal komme og ta over. De er valgt ut på forhånd, jeg vet om de passer med meg. Det er ingen uforutsigbarhet i forhold til hvem som kommer til å komme inn på rommet mitt om morgenen. Er det en av de faste? Er det en av de tryggeste? Er det en helt ny vikar jeg har møtt to ganger før – hvorav den første bestod av et “hei” og at personen så på mens jeg ble lagt på bekken? Herregud, så mange som har sett rumpa mi. Den dagen trenger jeg ikke lure, jeg vet hvem som kommer. De vet hva de skal av det faste, resten er hva jeg vil; hva jeg føler for å gjøre den dagen. Og så gjør vi det. Å, så godt det kommer til å bli!

Men foreløpig er det sommervikarer, en plutselig fremmed person som er med en av de faste for å observere. For å læres opp. Men det å lære tar tid, og det er derfor det er slitsomt. Jeg er lei nye mennesker, og jeg begrenser sånne “observasjoner” så mye jeg kan. Er det noen på to dagers praksis? Nei takk. Jeg trenger ikke en som ser på hvordan jeg funker, når jeg aldri skal ha noe med vedkommende å gjøre igjen. Jeg vil ikke bli observert. Jeg vil ha de faste og kjente så lenge det er mulig, for å kunne slappe av og la rutine være rutine og dagen min være nogenlunde uten forklaringer.

Ferieavvikling er noe dritt. Men alle må ha ferie, og jeg gleder meg over å høre hvor de skal, hva se skal, og å få høre om alt når de er tilbake. Jeg gleder meg over å ha de tilbake, når hverdag blir hverdag igjen. Jeg liker forutsigbarhet, jeg trenger stabilitet og kjente rutiner. Jeg har ofte nedtelling til når de forskjellige kommer tilbake, jeg håper de skjønner hvor mye de har å si.

Vikarene. Forklaringene. Opplæringen. Det er det verste med hele med hele sommeren. Jeg hater det.


 

Les artikkelen til ULOBA etter innlegget mitt om Lørdagsmagasinet: Prisvinneren kjemper videre

7 kommentarer
    1. Kjære Anita, jeg skjønner faktisk akkurat hva du mener! Vi har jo forskjellige ting vi trenger hjelp/bistand med. Men vi trenger begge hjelp i hverdagen. Og akkurat det tror jeg ikke folk klarer å forstå hvordan kjennes ut før de havner i en sånn situasjon. Hverdagen burde være trygg, forhåndsvis forutsigbar, og å ha flinke personer å få jobbet med som vet hva de driver med. Det å måtte forklare/vise “alt” tapper så mye energi som vi heller skulle ha spart til trening etc. Håper ikke det blir så voldsomt mange nye ansikter i sommer – og at du får en flott sommer med flott vær! Varm klem fra storesøster❤️

    2. ååh! Jobber som vikar i feriene selv… Skjønner hva du mener med det der… Blir alltid like flau når jeg må spørre på nytt og på nytt fordi jeg glemmer ting… Er ikke noe hyggelig følelse.. Prøvd å skrive ett ark med informasjon? Eller må det kanskje forklares muntlig??
      Uansett, håper vi sees i sommer? Skal du til Asker?
      ☀️

    3. Anette: Og du er en fin vikar vil jeg tro, fordi du er en sånn fin person! Det tror jeg på, jeg tror jo ikke at (de fleste) vikarer synes det er så gøy å måtte spørre så mye. Det er bare en ting som er ufattelig slitsomt når du har vært lenge i dette systemet – man får et større behov for å ha trygge, stabile og faste mennesker rundt seg. Det meste med meg må forklares muntlig. Tro meg, jeg har lapper her og der som forklarer hvor ting er og jeg ender opp med å måtte peke og forklare uansett. Det mest imponerende er vel egentlig at flere av de som har jobbet med meg i over halvannet år også trenger å forklares rundt på enkelte av de samme tingene som gjøres hver dag…
      Ja! Det håper jeg også! ?? Jeg skal hjem i helgen, fredag til mandag (på sparket-tur siden kommunen er teit, men gleder meg til å komme hjem!)??

    4. Jeg forstår hva du skriver og jeg ser virkelig frustrasjonen du sitter med i ferieavviklingen, men samtidig må jeg skrive dette til deg: tenk så bra at det finnes ferievikarer, som er villige til å stå i en sårbar og usikker posisjon, som vil møte mennesker som har behov for hjelp og være en erstatning for de faste ansatte. Selv om de får grundig opplæring så skal det noe til at alt fester seg på tre opplæringsvakter, og på en måte er det litt relasjonsbyggende også å ha noe til felles – den klønete ferievikaren som prøver og prøver og etter hvert vet hvordan putene skal ligge, hvordan viften skal stå og hvor høyt de skal snakke til deg på morgenen.

    5. Beate: Jeg vet det, det er derfor jeg understreker at det ikke har noe med selve vikaren å gjøre. Det er hele greia med å måtte forholde seg til nok en ny person, som bare skal være der litt. Jeg har mye som skal forklares, og jeg er lei av å gjøre det hele tiden. Jeg må fortsatt forklare til de som har jobbet med meg i over halvannet år, så det gjelder de også. Vikaren står i en posisjon hvor de plutselig blir satt til helt nye oppgaver med helt nye mennesker de skal lære seg på fire uker. Det er ikke lett. Men når det er mulig å bruke de samme ferievikarene fordi de er tilgjengelige ønsker å stille opp og å jobbe for å være erstatning for de andre, så ser jeg ikke poenget med å hente inn nye hvert år. Det er allerede nok på plass fra før av, som må vike til forhold for nye.

      Når du har vært innlagt i 765 dager, er en ny person i form av en vikar helt utrolig frustrerende og slitsomt.

    6. Det er derfor jeg ikke vil ha hjelp fra hjemmesykepleien – jeg orker ikke fortelle til stadig nye mennesker med begrensete norskkunnskaper hvorfor mannen min snakker dårlig, at hodet hans ikke feiler noe, hvorfor han ikke kan gjøre ditten og i hvert fall ikke datten, hvorfor han har masse stål i venstrearmen sin og hvorfor han ikke kan flytte venstrebeinet så bra – etter han brakk det i november… Dessuten kan de ikke gjøre noe for ham som ikke jeg kan gjøre selv, så så lenge jeg klarer det, skal vi ikke ha verken kjente eller ukjente folk med latexhansker og plastforkle inn i huset…! NEI!

    7. Har jobbet som ferievikar de siste 6 årene, og dette fikk meg av en eller annen grunn til å føle meg skikkelig dårlig. Legger så enormt mye jobb, innsats og energi inn i de nye arbeidsplassene mine, og føler virkelig at jeg gjør jobben raskt like godt som “de faste” og faktisk ofte i blant bedre. At noen skal føle det sånn som du gjør smerter 🙁 Jeg forstår det, så absolutt, men vondt å lese svart på hvitt. Tenk om jeg har vært hos mange som tenker det samme 🙁

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg