STOLTHETSPARADEN OG STOLTHETSPRISEN 2015

Lørdag 13.juni. Den store dagen. Stolthetsprisen skulle deles ut under årets Stolthetsparade, og jeg la en takketale i veska tidlig den morgenen. Tenk det; en takketale.
En takketale jeg senere den dagen holdt foran hundrevis av andre deltagere i Stolthetsparaden etter at jeg hadde mottatt årets Stolthetspris. En opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse som har fylt på lagrene mine med glede, mot og styrke. Det at jeg ble tildelt årets Stolthetspris, er enormt stort for meg. Denne prisen med juryens begrunnelse, symboliserer alt jeg har gjort og fortsatt gjør i denne ufattelig viktige saken; unge på sykehjem og den økende institusjonaliseringen av funksjonshemmede i Norge. Menneskerettigheter blir brutt, likeverd, menneskeverd, frihet, selvstendighet og likestilling er fremmedord. Alt jeg har kjempet, og alt jeg kjemper – det nytter. Det er liv vi snakker om, og liv er verdt å kjempe for.
Lørdag 13.juni var en fantastisk fin dag. Sol, varmt, mange folk, mye liv. Synlighet, samhold, styrke og glede. Dette var min aller første Stolthetsparade, og fra nå av kommer jeg alltid til å være med så lenge jeg har mulighet til det. Dette er en viktig dag for funksjonshemmede og synliggjøringen av mangfoldet, og for å synliggjøre sakene vi kjemper for. Det er paroler, politiske appeller og et sterkt budskap.
Helgen min har vært helt vanvittig bra. Det har vært så rått! Alle tilbakemeldingene, alle gratulasjonene, artikler, alt engasjement og fokus, er helt fantastisk! Dette har vært uvirkelig for meg og en helt surrealistisk opplevelse. Da begrunnelsen til hvorfor jeg ble tildelt prisen ble lest opp, satt jeg og tenkte; “er det virkelig meg?”. Ja, det er det. Jeg har kjempet for livet. Jeg har kjempet så hardt og har stanget hodet i veggen så ufattelig mange ganger. Det har vært mengder med tårer, det har vært smerte og fortvilelse. Men jeg har stått i det, og jeg har vunnet. Jeg har vunnet for meg selv, men jeg kjemper fortsatt. For alle de andre. Og for å bevare tilbudet jeg nå har, og for å få et verdig liv videre når jeg når målet mitt. Jeg kan ikke slappe av, jeg kan ikke legge ned våpnene.
Takk for en vanvittig bra helg, takk til ULOBA som ser meg og anerkjenner jobben min, takk til alle dere som står ved siden av meg og støtter meg, takk til alle som deler og på den måten hjelper til med at min stemme blir hørt. Takk for en fantastisk Stolthetsparade! Jeg er ufattelig stolt av meg selv, og jeg svever av lykke. Jeg tror ikke jeg kommer til å lande på en stund, heller.
Under kommer en haug med bilder, men de er verdt å se på!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg