TAKKETALEN, STOLTHETSPRISEN 2015

Først og fremst må jeg takke ULOBA for at de mener at jeg er en verdig vinner av Stolthetsprisen, noe som er en enormt stor ære for meg. Det at de ser og anerkjenner den kampen jeg har kjempet og fortsatt kjemper, for meg selv og mitt liv, og for andre unge på sykehjem, betyr så utrolig mye. Så må jeg også takke for invitasjonen til å komme hit i dag, og alt ULOBA har stilt opp med for å kunne gjøre det fysisk mulig for meg å faktisk kunne få være her med dere i dag. Det er helt fantastisk!

Ved siden av ULOBA, er det en ekstremt viktig person i livet mitt som må få en ufattelig stor takk; mamma. Mamma har kjempet ved min side siden dag én og er den som aldri gir meg opp og som har måttet skrive utallige brev og mailer til Asker kommune og diverse andre instanser på bakgrunn av saken min. I tillegg kommer alle telefonene hun har tatt og tok da jeg var blitt tvangsplassert på sykehjemmet. Hun har jobbet 100% i jobben sin, og så har hun hatt en fulltidsjobb med meg. Hun er, og har vært, her uansett hva. Når jeg ikke selv klarer å kjempe, har hun kjempet. Mamma, jeg vet at du er sliten og jeg vet at dette har vært et helvete for deg også. Du er ei beintøff dame – en fantastisk vakker person, og jeg hadde ikke klart dette uten deg. Sammen klarer vi alt, og med vår herlige galgenhumor kommer vi enda lenger.

Kampen mot kommunen fra den dagen jeg ble tvangsplassert på sykehjem for over to år siden, har vært intens. Og lang. Det har vært frustrerende, utmattende, og vondt. Asker kommune er en nydelig kommune som er veldig fin å bo i…hvis du ikke trenger hjelp. For måten de behandler mennesker som er totalt avhengige av hjelp og pleie på, er en skam. Det er ikke mye menneskelighet å finne, og de har ofte fått meg til å føle meg som en storforlangende og utakknemlig drittsekk fordi jeg ønsker et verdig liv for meg selv, og muligheten til å kunne få det ved å få den nødvendige rehabiliteringen jeg trenger. Men jeg er ikke Anita Elisabeth Bjørklund 23 år for dem, jeg er et nummer og et tall…og jeg er for dyr. For hvorfor kunne jeg ellers ikke få det tilbudet som er best for meg? De selv sa at det ikke stod på økonomi, samtidig som de nektet å gi meg det tilbudet jeg har i dag. Det sier seg selv at det står på økonomi – alt handler om penger. Og hvor mye er et menneske egentlig verdt? I mange av rundene vi har hatt med Asker kommune, må jeg si at jeg ikke har følt meg verdt noe som helst. Det har vært en så total likegyldighet i forhold til hvordan jeg hadde det eller ble behandlet, og det har rett og slett vært vondt. Men så vant vi kampen mot dem, og jeg får nå det tilbudet jeg fortjener og trenger. Det er ikke dermed sagt at vi kan slappe av, for det kan jeg love dere at vi ikke kan.

Jeg er så glad for at jeg nå har det tilbudet jeg har. Jeg bor på Høyenhall helse og rehabilitering som ligger i Hole kommune. Dette er en rehabiliteringsinstitusjon beregnet på yngre mennesker, og det er et sted hvor du får spesialisert rehabilitering samtidig som du eventuelt måtte trenge mye pleie. Disse har topp kompetanse og har lang erfaring innen kompleks rehabilitering etter sykdom og ulykke. De kan og de vil!

Kampen om å få et bedre tilbud er en ting, men jeg har også den daglige kampen med å prøve å vinne tilbake funksjoner som sykdommen har tatt fra meg, og jobben jeg gjør for å skape muligheter. Ingenting kommer rekende på en fjøl, det er du selv som må jobbe for det. Hjelp kan du få, og du kan ha mange som støtter rundt deg, men det er du selv som må ville det. Det nytter ikke hvor mye kunnskap mine fysioterapeuter har, eller hvor mange muligheter de ser, hvis ikke jeg gidder å trene. Men jeg vil trene, jeg liker treningen, fordi det er dette jeg jobber for. Jeg jobber for fremgang og muligheten til å kunne bli mer selvstendig. Jeg trener for livet, bokstavelig talt. Det er kanskje ikke trening du trenger, men det er garantert noe annet du jobber mot på en eller annen måte. Og det må du fortsette med. Jeg fikk meg praksisplass mens jeg var på sykehjemmet, fordi jeg kan skrive. Det er en av mine styrker, og jeg kan fremdeles gjøre det, selv om jeg må ligge i en seng. Jeg sier ikke at du får en jobb så lett, men jeg sier at du kan noe. Fokuser på det og jobb med det, nettopp fordi du kan. Jeg er kreativ, jeg elsker å holde på med kreative aktiviteter, og jeg får det til fortsatt. Alle kan noe, alle har noe man er god på, og hvis du faktisk har muligheten til å kunne gjøre noe, så gjør det. Den muligheten du har er unik, og du må bruke den for det den er verdt. Den nødvendige rehabiliteringen jeg nå får, er en av mine muligheter til et av mine mål; et så selvstendig liv som mulig, i egen leilighet, med egne assistenter. Jeg skal være sjefen i mitt eget liv. Men det kommer ikke av seg selv, for ingen kan gjøre dette for meg. Mamma hjalp meg til jobben, men jobben må jeg gjøre selv så langt det er fysisk mulig. Og det må du også, uansett hvilken situasjon du måtte stå ovenfor. Ta vare på det du har og det du vet du har, og hold fast uansett hva. Ja, det er lettere sagt enn gjort, det kan jeg skrive under på, uten tvil. Men det er så viktig. Det er så ufattelig viktig. For du har noe, så våg å bruk det. Ikke tillat deg selv å bli passiv, hvis du faktisk har muligheten til å ikke være det. Det du kan og har er alt for verdifullt til å bare sløse bort, for en dag kan det faktisk være borte, og da har du ikke muligheten lenger.

Jeg har brukt stemmen min og ordene mine, og jeg kommer til å fortsette å bruke den og de, for jeg er stolt, sterk og synlig!
Tusen takk!


 

ALLE FOTO: Finn Ståle Felberg

#Stolt15 #Stolthetsprisen
4 kommentarer
    1. Kjære, vakre Anita Elisabeth!
      Jeg sitter her med tårer i øya og klump i halsen.. Fy søren å sterk du er! <3 Jeg kjenner at jeg blir veldig stolt og glad på dine vegne! (selv om jeg ikke kjenner deg personelig.) Men jeg håper at vi kan bli kjent en dag, du er virkelig en vakker og sterk jente! Stå på, du herlige jente! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg