MERKEDAGENE

To år. Det har gått to år siden jeg ble plassert på sykehjem. Det kunne liksågodt vært i går, de minnene sitter alt for sterkt i enda. Beskjeden “Du skal på sykehjem. I morgen” kan spilles av i hodet mitt like klart nå, som da den kom. Det er den merkeligste beskjeden jeg kunne fått i en alder av 21 år.

Dagen jeg ble tvangsplassert på sykehjem er en dag jeg skulle ønske jeg aldri hadde måttet oppleve. Det var så vanvittig at jeg ikke visste hva jeg skulle si, og jeg håpte i det lengste at det var noe som ikke ville komme til å skje likevel. Men mine bønner og protester, og mammas bønner og protester, ble ikke hørt. Kampen for å forhindre dette ble satt i gang umiddelbart, men så lå jeg der da, redd og usikker i en ny tilstand, i en ambulanse på vei til siste endestasjon. På vei til noe som skulle bryte meg ned så mye psykisk at jeg var redd jeg skulle bli sprø og til slutt gi opp hele greia. For når ingen med makten over livet ditt velger å høre dine desperate rop, eller å bry seg, hva gjør du da?

Hva gjør du når du ikke lenger er et menneske med krav på et verdig liv, men et individ – sitat Asker kommune: vi er klar over at hun er et individ – som blir stuet bort på et sykehjem fordi kommunen ikke er interessert i å finne et bedre, og ikke minst egnet, tilbud og gi meg reelle muligheter til et selvstendig og godt liv, men heller ønsker å bli kvitt hele problemet? Du hyler. Du hyler innvendig med de demente som hyler i etasjen over deg. Du roper selv når du ikke har stemme og du kjemper selv når du ikke klarer det.

Ordene ble mitt våpen. Stemmen min svart på hvitt ble min styrke, ble min makt. Responsen og engasjementet fra samfunnet ble muren rundt. Mamma var klippen ved siden av meg, hun var den som konstant skrev mailer og tok telefoner. Hun var den som på minuttet etter at jeg hadde fått beskjeden “du skal på sykehjem” satte kampen i gang – mens kommunen gav faen i seks måneder. De fattet ikke hvem de hadde lagt seg ut med.

Det er over to år siden den vanvittige beskjeden kom, 23.mai 2013. Det er over to år siden min verden ble snudd ytterligere på hodet. Men selv om det har gått to år, er dette en dag som har merket meg for livet. Den dagen ble starten på en surrealistisk tilværelse jeg ikke klarte å fatte at var min, før “det er jo bare for en uke” ble til uker. Og vel så det. Det er over to år siden jeg så på sykepleieren som satt ved sengen min og hadde fått drittjobben som budbringeren, med tårer i øynene. Det er over to år siden jeg stirret vantro, stirret stumt, bort fra sykepleieren som hadde fått drittjobben som budbringeren – og så vidt hørte ordene hennes; “jeg skulle ønske dette ikke måtte skje med deg, jeg liker det ikke jeg heller”.

Det er over to år siden jeg fikk oppleve enda mer sjokkerende enn tidligere kamper med min forrige kommune, hvordan unge, funksjonshemmede mennesker blir behandlet som en ubetydelig masse man uten å nøle kan tvangsplassere på totalt uegnede institusjoner – og institusjoner generelt – uten en tanke på menneskeverd og verdien av et liv med mening uansett funksjonsevne, og uten at det får konsekvenser fra høyere hold.

Det er over to år siden denne dagen ble en helt vanvittig merkedag i mitt liv. Og selv om jeg kom meg ut, er kampen langt fra over.

To år.

4 kommentarer
    1. Hei ! Lest det meste av bloggen din og må si jeg blir mektig imponert over din ærlighet og ditt mot .Du er åpenbart svært ressurssterk .Den jenta som får deg er heldig ☺. Mvh André

    2. Hei igjen 😄 ja lest det meste fra bunn og opp ,du skriver om ditt liv og hverdag og kamp på en måte som gjør at man blir engasjert og rørt. Jeg og samboeren min heier virkelig på deg☺ masse lykketil med videre rehabilitering👍

    3. André: Jeg håper du og samboeren vil fortsette å følge med og å lese ?? Det betyr mye, og det er fint når folk blir engasjert og kan kjenne litt på kroppen selv hva det gjør med en. Da får man en liten idé og en viss anelse om hvordan det er. Og da blir vi alle mer bevisste og åpne! Dessuten er dette en viktig sak jeg ikke skal la bli stille, for vi fortjener også verdige og fine liv ?? Takk for at dere heier! Det rører! Og tusen takk, one step at a time! Litt etter litt blir jeg bedre ???? Får nesten ha en fest med hele heiagjengen når jeg er ferdig, hehe!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg