Hvorfor får du følelsen av å ha gjort noe galt når du trenger hjelp? Hvorfor føler du deg dum når du spør om du kan pusse tennene; som om det er alt for mye å be om? Du vil ikke ha hjelp til mer enn nødvendig. Du vil egentlig ikke ha hjelp i det hele tatt; ikke når det gjelder de helt grunnleggende tingene. Men du må ha det, det er sånn det er. Hvorfor kan du da få følelsen av at du er en pain in the ass?
Jeg har ikke sittet på et toalett på snart fem måneder. Jeg har ikke stått og dusjet på over fem år. Jeg kan ikke komme meg til badet for å finne tannbørsten min for å pusse tennene og spytte i vasken. Jeg kan ikke sitte på sengekanten og ta på meg sokkene. Jeg kan ikke barbere leggene mine. Jeg får ikke tørket meg selv bak. Av alle funksjonene jeg har mistet er det faktum at jeg ikke kan sitte på do og tørke meg selv et av de såreste tapene. Dette er så intimt, så personlig. Når du må bli tørket av andre kommer fremmede nærere på enn du ønsker. Dette er en jobb som burde gjennomføres med respekt, forståelse og varsomhet. Og sist, men ikke minst; det må gjøres skikkelig.
Det må gjøres skikkelig. Prøv og sett deg inn i situasjonen, se for deg at det er du som ligger der blottet for alle med et tappert smil; døgnet rundt, dag ut og dag inn, måned etter måned. Det er ikke kult for noen av oss, men innse at du faktisk jobber i et yrke som vil innebære rumpetørk. Enkelt og greit. Og nei, dessverre, det forsvinner ikke av seg selv. Ydmykelsen er stor når vedkommende som denne gangen skal ta meg av bekkenet ikke tørker skikkelig. Så alt for mange ganger er det som om ingen har tørket i det hele tatt. Er det virkelig sånn du tørker deg når du har vært på do? Hvorfor må du behandle meg noe dårligere? Fortjener jeg ikke godt stell så lenge jeg ikke kan ta ansvar for det selv?
Tårene har rent mange ganger etter utallige dårlige bekken-episoder. Jeg sa i fra, men ingen hørte. Ingen gjør noe selv om de ser at det er for dårlig. På neste bekken-runde har det vært avføring der det ikke skal være avføring, og baken er sår av å ikke bli ren. Det svir foran og bak, og det er ubehagelig å gjøre det man skal. Diverse salver står på nattbordet mitt, men med det samme det begynner å bli levelig igjen er det neste dag på nytt tilbake til å ligge så og si utørket igjen etter at vedkommende har fjernet bekkenet. Alt for mange ganger har mamma og jeg måttet samarbeide for å få meg ren. Det er ikke meningen at en mor skal måtte tørke, vaske og smøre sin egen datter på 21 år, men en god mor lar heller ikke sin datter bli forsømt. Hun er verdens beste, min støtte, og gjør alt hun kan for at det ikke skal bli ubehagelig når grensene mellom mor og datter blir tråkket over og visket ut. Men det skulle ikke vært sånn. Hvor ble verdigheten min av?
Jeg er pleietrengende. Jeg går på do på bekken i senga. I den samme senga som jeg spiser i, pusser tennene i, sover i, og skriver dette i. Jeg ønsker å bevare så mye av verdigheten min som mulig i en tøff og krevende situasjon. Jeg ønsker å føle meg som min egen, være stolt. Hvordan kan du la meg ligge med avføring bak og i et halvhjertet forsøk på å tørke bare rive opp i alle sår i sprekken som er der og andre steder som et resultat av for dårlig stell? Jeg føler meg ekkel, liten og hjelpesløs. Det svir, det er sårt og jeg kommer meg ikke unna. Jobben du må gjøre for meg er så intim og personlig… Gjør det skikkelig.
Kjære Anita. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive engang, ord blir fattige. Du rørte noe dypt i hjerte mitt, jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem. Jeg skulle også ønske at du ikke hadde det slik som dette. Håper virkelig på flere blogger fra deg, du skriver utrolig bra. Men det er sårt å lese om din situasjon. Jeg tenker på deg <3
Nina: Tusen, tusen takk for gode ord. Det varmer og betyr mye for meg. Vit at jeg smilte stort og fikk tårer i øynene. Jeg skulle også ønske at ting var annerledes, men sånn er det ikke. Takk <3
Hei,
Jeg er helt enig i at ord blir fattige. Slik som dette burde ingen oppleve å ha det!
Dette er en ordentlig tankevekker og jeg håper for all del at sykehjems ansatte får lest dette, kanskje de får litt perspektiv. Da tenker jeg på dem som gjør en halvhjertet jobb.
Dette kommer jeg til å ha i tankene lenge! Jeg håper situasjonen din endrer seg til det bedre :))
Som kommende helsefagarbeider er dette et veldig tankevekkende innlegg, og det kjennes langt inni hjerteroten. Jeg skal gjøre jobben min med dine ord i tankene, vi lærer riktignok om det på skolen, men det kan virkelig ikke nevnes nok ganger! Tusen takk for et utrolig flott, tankevekkende og ikke minst viktig innlegg!
Hei Anita! Du tør å ta tak i noe alt for mange synes er vanskelig å snakke om. Jeg kjenner jeg får vondt langt inni meg! Som fremtidig sykepleier kjenner jeg faktisk og på hvor lyst jeg har til å ta tak i helsefagarbeiderne der du er og riste dem! Dine grunnlegge behov skal ivaretas, ikke minst hadde du og alle andre fortjent pleiere som behandler dere med stor respekt og ivaretar deres verdighet! Som sykepleier student opplever jeg at det viktigst jeg kan gi til mine pasienter er å jobbe for at de føler seg ivaretatt, at pasienten har en stor følelse av verdighet, at jeg gjør at mine pasienter får gjort det pasienten trenger for å føle seg vel- uten å føle seg til bry. Dette er det grunnleggende jeg jobber for hver dag jeg er i jobb og praksis. Videre er det og så utrolig viktig at vi pleiere fyller dagen med aktiviteter/opplevelser som er tilpasset hver enkelt pasient og gir mening for pasienten! Dine ord traff dypt i meg! Håper du kan få det bedre! En god klem til deg!
Jeg skal ta bloggen din med på jobb. Få det inn som pensum på HO i vgs.
Hei kjære deg! Dette var utrivelig lesning. Og viktig lesning. Slik skal det ikke være. Alle vet det. Likevel skjer det. En skam for helsevesenet. En uverdig situasjon for deg, og – for andre i lignende situasjon. Leit. Du er tapper og modig. Takk for at du deler dine tanker og synspunkter.
Hei, Anita.
Jeg vil bare si at jeg synes du er knalltøff og modig som klarer å ta opp dette sårbare temaet og dele det med andre. Og det skulle bare mangle at du er i din fulle rett til å gjøre det. Og den som ikke leser, lytter og tar det du sier inn, lærer av det og setter lærdommen ut i praksis burde ikke hatt noe med omsorg og pleie for andre mennesker å gjøre.
Ja, det er et viktig innlegg for oss alle, og ikke minst alle som av forskjellige grunner ikke klarer å uttrykke seg. Det handler om så mye, og kanskje aller mest respekt for andres integritet.
Jeg håper virkelig at det vil bedre seg for deg..
God hilsen fra Rita.
Hei! Du skriver en gripende historie fra ditt personlige liv, mer personlig enn de fleste hadde turt. Derfor takker jeg deg, og hyller din modighet. Din ærlighet. Du er et utrolig menneske. Jeg er en nyutdannet sykepleier, og jobber selv på sykehjem. Kan jeg med din tillatelse, få henge dette innlegget på vaktrommet vårt på jobb? Til påminnelse for dem som er for mye i rutine og kanskje ikke gjør jobben slik de ville om det var deres egne, som mottok hjelpen vi gjør? Takk igjen for et gripende innlegg. Stor klem fra Marte, en sykepleier med følelsene på utsiden.
Dette innlegget blir med meg på jobb. Dette er en så utrolig viktig påminner til alle som jobber med mennesker. Jeg tror alle i helsevesenet på et tidspunkt har godt av å få en slik påminner, det er viktig å se hvert enkelt menneske. Viktigheten av å være profesjonell og utføre jobben riktig er enda større! Jeg håper du ikke føler på at du ikke kan si ifra. Situasjonen er slik den er for deg, da har du rett til å kreve at du får all den pleien du trenger!
Jeg ønsker deg alt godt videre i livet, stå på! Og forsett med skrivingen, du skriver veldig bra.
Liv: tusen takk for det, vi håper på bedring vi og 🙂 Jeg håper det er mange som får litt perspektiv på ting av dette!
Kamilla: Tusen takk for fine ord! Det kan faktisk ikke nevnes nok ganger, men det er som er aller viktigst er at man faktisk tar med seg det man lærer og bruker det ordentlig i praksis. Jeg tror nå at dette er noe du kommer til å ha i bakhodet, jeg håper hvertfall det 🙂 Lykke til!
Tina: Wow, så flott av deg! Dette er veldig viktig.
Ine: Tusen takk for klem og gode ord. Ikke minst; takk for at du tok deg tid til å lese og skrive til meg. Det er så flott å høre hvordan du tenker rundt jobben du gjør. Det er mennesker det er snakk om, med følelser, håp og drømmer akkurat som deg. Det som er ekstra sårt er at ingen av de andre ansatte som gjør det ordentlig, som ser og vet, ikke tør å ta det videre eller gjøre noe med det. Uansett hvor mange ganger jeg sa i fra. Da lette de alltid etter en annen forklaring… Og noen fikk faktisk skylden over på meg. Selv om jeg ligger her og ikke kan gjøre noe av det selv. Tør å gjør en forskjell – masse lykke til i jobben 🙂
Jobber i hjemmesykepleien. Skal ta det med meg på jobb. Flott at du belyser dette, Det innlegget rørte meg veldig. Vi må tenke på oss selv når vi jobber. Kan havne i samme situasjon selv. Lykke til videre i livet.
Marte Fredriksen: Hei Marte! Tusen takk for alt du skriver, det betyr mye for meg og det varmer. Jeg har en viktig stemme oppi alt dette, og den skal få komme ut. Så ærlig og rått som det er. Gratulerer med å være nyutdannet sykepleier 🙂 Det var min drøm. Det er stort å bli spurt om noe sånt, og du har min tillatelse til å gjøre det. Det er så innmari viktig å huske på at man behandler et annet menneske, et menneske som likseså godt kunne vært deg. Klem mottas med glede 🙂
Bente S Askeland: Så flott å høre! Man vet aldri, plutselig er man der selv. Takk!
Dette gjør vont å lese.. som (hjelpepleier/ og ferdig til våren Vernepleier ,) vil jeg si jeg er flau over de som utflører et slikt slett arbeid…for det er ikke noen unnskyldninger for å ikke gjøre denne jobben rett og verdig for personer som er fullstendig pleietrengende… flott at du går ut med dette!!! vi som arbeider med mennesker skal alltid kunne se seg selv der passient/ bruker er. Vi skal tenke oss hvordan vil vi behandles i en slik situasjon ? Å yte respekt, være seg bevist etisk tenkning , og ikke minst nestekjærlighet er hovedpunktene for å kunne jobbe med mennesker , spesielt der de trenger oss extra mye. jeg vil håpe å tro at dette ikke er mye utbredt… og håper du får det bedre etter du gikk ut med din situasjon,( selv om det skulle vert unødvendig)det skal ikke være slik som dette at mennesker med bistandsbehov skal oppleve sitt liv. slik …. håper du får vekk den følelsen av å være til bry….det er du ikke… 🙂 klem fra Mona
hei Anita ..
jeg har nå lest innlegget ditt,kjenner jeg får tårer i øyene.av og kunne bli behandlet så respektløst av folk som faktisk har valgt selv og jobbe med den slags yrke,har man først valgt det så får man gjøre jobben sin og behandle mennesker som de ønske selv og bli behandlet i hver og en situasjon.
Bare det og føle seg hjelpe trengende og ikke få en 100 prosent hjelpen ,som man faktisk kan være fornøyd med er skremmende.
jeg er 27 år og har jobbet innen helse siden 2004 så skjønner dine tanker og ord, jeg kan sette meg inn selv dette ,selv om jeg aldri har vært der.men det er jobben min som hjelpleier.
Kjenner jeg blir både flau ,trist og forbanna over at de i det helle tatt har pleiere som gjør sånn og at folk ikke viser merre respekt for en bruker.
Det bare skal ikke være sånn.og her i Norge, vi har div hjelpemidler som kan brukes.( SKAM)
Veldig sterkt gjort at du skriver dette. tar av meg hatten. og dette skal de som virkelig behandler deg få se selv.hvordan du tenker og føler det er viktig.
Så den avd kan få ut de pleieren som hjelper deg.
du har min støtte i denne saken..
klem silje
Hei Anita.
Først og fremst må jeg si at jeg beundrer deg virkelig for å stå frem og snakke om ditt liv åpent og ærlig og byr så mye av deg selv. Du har all grunn til å være stolt av deg selv. Virkelig!
At man ikke har annet alternativ til unge pleietrengende enn å være på sykehjem er forkastelig.
Du er som du sier i den mest intime og sårbare situasjonen noen kan være når man må ha hjelp til å gå på toalettet så er det bent frem fornedrende å bli forlatt uten at du har blitt vasket ren og må lide ytterligere som føle av dette. Hvor er menneskeverdet? Hvor er respekten? Har man valgt å utdanne seg som sykepleier så får man behandle sine pasienter som om det var ens egne nære og kjære.
Jeg sliter med å finne ordene, ikke fordi jeg mangler ord, men fordi jeg har så veldig mange ord som presser på som jeg ikke klarer uttrykke slik at det blir forståelig for andre enn meg selv og ikke alle ordene egner seg andre steder enn i mitt hode.
Du har beveget meg gjennom bloggen din og jeg blir å følge deg fremover. Takk for at du deler <3
Sender deg en god klem 🙂
Hei Anita! Jeg skal dele dette videre til alle jeg kjenner som kan dele det videre igjen, det er helt forferdelig å lese, gjør vondt i hjertet. Ønsker deg alt godt fremover og håper det blir bedre <3 klem
Hei Anita. Jeg er helsefagarbeider, nyutdannet, nettopp ferdig med fagbrev. Jeg gråter virkelig av det du skriver her. Blir trist, lei meg og forbanna. Det skal så lite til for å opprettholde det “lille ekstra”!
Syns du er tøff, sterk og ikke minst modig som forteller dette så åpent og ærlig, og jeg tror du snakker på vegne av veldig mange. Jeg får litt blandet følelser rundt akkurat dette innlegget, for jeg ble også innlagt på sykehuset over en lengre periode, og fikk tid til å sette meg inn i det å være “pasient”.
Det er enkelt å tenke for oss som jobber i yrket at vi faktisk har dårlig tid, for det føles ut som vi har dårlig tid, hele tiden. Veldig mange plasser er det sånn hvertfall.
Merket selv hvor ydmykende det var å ringe på trygghetsalarmen for å be om hjelp når jeg var innlagt på sykehuset, hjelp til å komme meg på do og for å døyve smerter. Når jeg da lå å så på klokken i opptil 1,5 time, var det veldig uverdig.
Dette var en stor erfaring for meg hvertfall, som fikk meg til å tenke over dagen på jobb litt ekstra. Ikke at jeg ikke bruker å være nøye fra før, men nå tenker jeg litt ekstra over det, og jeg går MED EN gang noen ringer på alarmen. Jeg syns det er skammelig og uverdig at du ikke har fått den rette behandlingen og hjelpen der du bor, og at du ikke har fått den grunnleggende sykepleien og omsorgen man faktisk bør ha for å jobbe på et sykehjem. Men jeg syns også at det er helt grusomt at du som bare er 1 år eldre enn meg, bor på et sykehjem, og ikke et annet alternativ? Bare det at du må bo sammen med demente er jo ganske uverdig for ei jente på 21 år.
Jeg skjønner deg så utrolig godt, og det er faktisk sånn som du beskriver sårbarheten i dette innlegget jeg bruker å tenke at “pasientene” tenker. Det er bare veldig trist å lese, å få det bekreftet. Dette innlegget må jeg ta med meg på jobb, så flere kanskje tenker over dette når de skal pleie andre. Dette med å bevare verdigheten til et menneske er så uhyre viktig! Jobben er intim og personlig, og jeg er utrolig enig med deg, det minste man kan gjøre da, er å gjøre det skikkelig. Jeg har nesten ikke ord, Anita. Jeg håper ting ordner seg for deg, virkelig.
Jeg skal tenke masse på deg, og jeg har lyst til å dele denne bloggen videre om det er greit? Kjempe stor klem fra meg! <3
Silje Faber: Hei Silje! Tusen takk for det, jeg er helt overveldet av responsen. Jeg håper mange lærer noe. Takk for gode tanker <3
Tonetrollet: Hei du!
Jeg blir helt overveldet, tusen takk! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette til meg, det setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg blir helt rørt av all responsen, men det viser meg bare at vi ikke er alene om å synes dette er galt. Det er forkastelig at dette er eneste alternativ, og det er ydmykende å ligge her på den måten. Og jeg er helt enig…de har faktisk valgt å jobbe her selv.
Takk for de ordene du fant og klarte å uttrykke, og takk for at du vil følge meg fremover <3
Klem tilbake 🙂
idaoolsen: Hei Ida!
Jeg ble helt overveldet av alt du skriver, og jeg ble veldig rørt. Jeg setter så utrolig stor pris på at du tok deg tid til å skrive til meg! Gratulerer med fagbrevet!
Jeg håper at min ærlighet kan få mange til å tenke seg om, og ikke minst lære noe. De opplevelsene du hadde på sykehuset er ikke gode. Det er ikke sånn det skal være. Det er uverdig. Og jeg er også den pasienten som overhodet ikke ringer på mer enn absolutt nødvendig. Jeg vil ikke “mase”. Det er ikke rett at man skal få den følelsen når man faktisk trenger all den hjelpen man kan få.
Det som gjør meg glad er å høre hvordan du har brukt opplevelsen din til noe positivt i jobben. For du kan faktisk gjøre en forskjell. Og det er så viktig! Jeg skulle aldri havnet her, men dette er eneste alternativ… Selv om det ikke er det, men det er foreløpig bare her jeg får være. Mot min vilje ble jeg plassert her, og nå er jeg på femte måneden.
Da har jeg truffet akkurat slik jeg ville! Takk for at du forstår, og takk for at du vil dele dette på jobb. Det er sikkert en del der som trenger en oppvåkning.
Del gjerne bloggen videre, da når jeg ut til flere. Igjen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Det gjorde dagen min. Klem tilbake <3
silje: Takk for kommentaren din! Det er respektløst, det er uverdig , og jeg håper jeg når ut til mange som jobber innen helse som ikke vil behandle på samme måte. Takk for støtten, Silje!
Mona Olsen: Jeg setter pris på det du skriver, Mona, og jeg vet jo egentlig at det ikke er jeg som er til bry. Jeg må jo faktisk ha hjelpen. Det er godt for meg å vite at andre som jobber i helsesektoren reagerer på dette, og jeg er glad for at du tenker slik du gjør i jobben din. Det er sånn det skulle vært. Over alt, alltid.
Rita Jacobsen: Tusen takk, Rita. Det er fint å høre! Og jeg håper inderlig mange tar det til seg og lærer av det.
Therese: Takk til deg som tok deg tid til å skrive til meg. Jeg håper jeg kan bidra til å gjøre en forskjell når det kommer til slike intime, uverdige opplevelser. At noen får øyene opp.
Dette skjerer langt inn i hjerterøttene. Er pårørende i liknende situasjon. Har mange ganger vasket og stelt min mann forde det har vært gjort dårlig arbeid. Det er så uverdig men skjer alt for ofte.
Hei!
Jeg blir utrolig lei meg på dine vegne. Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det i din situasjon.
Jeg er sykepleierstudent og ferdig til sommeren. Jeg har i praksis sett og møtt situasjoner som du beskriver her. Det er utrolig leit å se hvordan mange ansatte slurver og ikke tar seg god nok tid til omsorg i slike situasjoner. Jeg har i løpet av årene jeg har vært ute lært å se hva som er galt. Jeg har lært å tenke “hva om jeg var i denne situasjonen? Hvordan ville jeg at andre skal være rundt meg?”. Uheldigvis så er det ikke alle som tenker sånn. Mange vil nok bare ha “jobben unnagjort”. Jeg lærer v veldig av det du skriver og jeg håper du vil fortsette å fortelle din historie. Håper at den kan være med å påvirke hvordan andre tenker.Lykke til videre ! høres kanskje dumt ut, men jeg skulle ønske du var min pasient, for deg tror jeg at jeg ville lært mye av!
De som får en til å føle seg dum og “pain in the ass” bør virkelig slutte i jobben sin. De ødelegger mer enn de pleier…
Hei Anita. Det første jeg må bare si er at jeg fikk tårer i øyene mine etter å ha lest dette og håper virkelig du får det mye bedre og at det ordner seg for deg !
Jeg er da lærling som helsefagarbeider. Jeg har opplevd dette og blir riktig forbanna om jeg merker at pasienter/brukere som er pleietrengende ikke får den hjelpen de skal ha, den omsorgen, den respekten og verdigheten vært menneske fortjener ! Et menneske som trenger hjelp pga de er pleietrengende SKAL få ivaretatt sine behov, for det har veldig mye og si på trivsel og livskvalitet. Jeg blir rett og slett så forbanna !
Hege: Takk, da håper vi sammen. Det tærer på.
Da er du en av dem som vil gjøre en god jobb, og som skjønner hva det dreier seg om! Det virker som en slik grunnleggende holdning mangler hos mange, og det er ikke rett. Det er nedverdigende og sårt. Gjør en forskjell! Lykke til videre som lærling 🙂
Jeg kom over bloggen din i dag, og har lest alle innleggene dine. Det er utrolig sterkt å lese. Jeg fikk tårer i øynene, det finnes ikke ord som kan beskrive det jeg føler. Jeg merker at jeg vil gjøre en forskjell nå som jeg er ute som lærling. Jeg synes det er tøft av deg å skrive om hvordan du opplever det. Og det at du er 21 år er utrolig sterkt, du kunne hatt så mange år igjen, men istede må du være en av de sterke som må sove, spise og gå på bekken i samme seng. Og i tillegg må oppleve dårlig behandling, pågrunn av at helsepersonell har så mange pasienter, men så liten tid på hver enkelt. Jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt <3
Kom over bloggen din i dag, og den har gjort stort inntrykk på meg! Har jobbet i helsevesenet i 2,5 år, og har dessverre også møtt på en del av disse som ikke gjør jobben sin. Synes det er modig og tøft av deg å skrive så ærlig om livet ditt slik du gjør! Må også si at du skriver veldig bra:) Er selv førsteårs sykepleierstudent og deler bloggen din med de andre på kullet. Fortsett å skrive – du gjør en forskjell! Håper du får det bedre veldig snart!!
Som flere har skrevet, så er jeg enig med at ord blir fattige.
For to år siden gikk jeg på VG2 som helsefagarbeider og var utplassert på forskjellige praksisplasser. Alle de forskjellige plassene jeg var utplassert på, var forskjellige. Ingen steder var like. Andre mer nøye enn andre, mens andre ikke fullt så nøye. Og det helt grunnet arbeiderne. Og det er så forferdelig. Folk tenker ikke over ting mer enn en gang, og det er noe dem burde. Jeg undrer deg over det du skriver, og håper dette når hjerterota til hver enkel arbeider som ikke er like flink som andre.
Jeg fortsatte ikke i yrke lenger, noe av grunnen fordi jeg ikke klarte mer. Ikke på grunn at tørking av bak eller sikkel. Men fordi jeg satte meg for hardt inn i situasjonen dens at det gikk for hardt inn på meg. Jeg måtte gå ut av arbeidet for å ta meg sammen og tørke tårene. Jeg var bare ikke en som egnet meg i yrket. Jeg var for følelsesmessig. Og skulle gjerne gitt litt av dette til hver enkel arbeider for å gjøre ting bedre for deg og ikke minst andre. Og jeg undrer alle som klarer å være den arbeideren de skal med å være en støttespiller og den som gir oss motivasjon. Jeg undrer dem, og jeg undrer deg. Stå på videre, for dette vil lykkes. Med eller uten hjelp fra oss.
… ♥
Man vet ikke helt hva man skal si. Det finnes dessverre alt for mange som gjør for dårlig arbeid i mange yrker, men innenfor helse og omsorg så burde det ikke er være rom for dårlig arbeid.
Bra at du belyser problemet, du er helt sikkert ikke alene om å ha det slik, men du er iallefall sterk nok til å tale saken som ikke alle klarer å tale! All respekt til deg! 🙂
Dette var ett tøft og fint innlegg. Jobber selv på kortid/avlastning og sykehjem. Der mange mennesker under 60 år kommer inn å noen får langtidsplass i alder av -45 . Det er ikke sånn det skal være, bare politikerne kunne få frem flere langtidsplasser for den yngste gruppen som man slipper å komme på ett sykehjem med eldre personer. Regner med du har vel vært borti eldre demente som ikke vet hvor de er en gang å er urolig, eldre som kanskje sitter å sier høyt å lurer på hvorfor du er der til hverandre o.l . Dette er en skam at ikke flere plasser for dere unge som ikke kan ta vare på seg selv lengre må være på sykehjem. Føler all respekt til deg! Å det er nok dessverre mange hjelpepleiere/sykepleiere/assistenter som ikke gjør en god nok jobb i helsevesenet, det er en skam! Hvordan klarer de å behandle mennesker på denne måten? Sånne skulle ikke fått være ute i pleien.
Lykke til videre, å alle tanker å respekt går til deg! Vær sterk å stå på ditt, de fleste som er det å har sterke pårørende kommer seg langt enn de svakeste. Tro meg, men slik er det innen helsevesenet i Norge! De svakeste havner langt bak i køen..
Klem ♡
Tusen takk for at du forteller om hvordan helse-Norge fungerer i praksis. Takk for ærligheten din! Dette trenger vi å vite om. Håper du får på plass BPA og får flyttet inn i egen bolig så raskt som mulig. Varm klem!
Camilla: Velkommen til bloggen min, jeg håper du vil følge med videre 🙂 Gjør en forskjell, Camilla. Det tror jeg du vil. Takk for at du tok deg tid til å skrive til meg, jeg setter så stor pris på det, og takk for at du tenker på meg. <3
Rikke: Det tror jeg du har. Det er synd. Takk for fine ord! 🙂 Jeg håper de andre på kullet ditt vil ta det jeg skriver til seg slik som deg, og så kan alle dere være av de som gjør en forskjell!
Silje: Takk for at du tok deg tid til å skrive til meg!
Det er så synd at det er sånn, og det skjer i alt for stor grad. Jeg håper også at jeg når frem.
Det er ikke en lett jobb, men jeg skulle ønske de alle hadde litt av det du har som gjorde at det ble for tøft for deg. Evnen til å sette seg inn i situasjonen, og ikke minst evnen til å like det man gjør.
Anders Vaage: Det burde ikke være det, og jeg håper flere blir bevisste på det.
Takk for det! Jeg taler for meg selv og alle de andre i lignende situasjon 🙂
Helsefagarbeider: Takk for at du ville dele med meg! Jeg skulle ønske det var egne “sykehjem” for yngre personer, tilpasset deretter. For det er ingen steder vi kan være når vi ikke kan ta vare på oss selv lenger, annet enn sykehjem med eldre. Og ja, unge mennesker blir også ute av stand til å ta vare på seg selv og er avhengig av heldøgnspleie! Og jeg lurer også på hvordan mennesker kan behandle andre mennesker slik.
Tro meg, det vet jeg. Har du ikke sterke pårørende som står på, så har du ikke sjans.