Skrevet 22.august

Jeg vil forsvinne. Bare for en liten stund, bare for å få en pause. Jeg vil stoppe alt og være hvor det ikke er noen problemer. Være. Puste. Ingen smerter, ikke mangel på energi, ingenting. Bare meg og ingen sykdom, ingen funksjonshemning. Hvordan er det å leve uten det?

Jeg vil bort, vekk fra alt. Være alene, ikke avhengig av noen. Ingen som må være nærmere enn akseptabelt, ingen som må over grensene du en gang hadde, men som egentlig ikke finnes lenger. Jeg vil være fri. Jeg vil være meg.

Jeg vil kjenne støtet i kroppen som kommer når beina treffer bakken når du løper, og kjenne vinden treffe en svett panne som en avkjølende hånd. Hjertet dunker slik det skal fordi du løper, og ikke fordi du er så utmattet at hvert hjerteslag er slitsomt å håndtere. Jeg vil hoppe opp og ned av glede, jeg vil spurte inn i armene på noen jeg er glad i og som jeg ikke har sett på lenge. Jeg vil omfavne og bli omfavnet. Ingen hindring.

Jeg er i live, men jeg vil leve og ikke bare eksistere. En ting, et nummer, en sak. Hva er du verdt og hvem er du egentlig? Jeg legger vekk følelsene, jeg blir tom og jeg kapitulerer. De andre er der og de må være der. Du tørkes og ligger stille igjen og drar på deg trusa og buksa igjen. For dem en jobb, for deg en sårhet og usikkerhet. Alle ser deg, men egentlig skulle det bare vært en helt spesiell som hadde fått lov å se deg sånn. Å elske og å bli elsket, og å være din egen til en annen fikk slippe inn.

“Day one, day one, start over again. Step one, step one, I am barley making sense. From now I’m faking it ’til I’m pseudo making it. From scratch, begin again (…)“. Teksten strømmer inn i øret, melodien fyller hele meg og sangen er den som for deg kunne vært soundtrack på ditt eget liv akkurat nå. Bilder fra treningssalen spilles i hodet, denne gangen står du på utsiden og observerer. Jenta ligger på benken og kjemper alt hun kan, fire armer får henne opp i sittende, slitne armer holder i ribbeveggen mens kroppen er skeiv i alle retninger, to øyne fylt av smerte ser inn i to andre for å fortelle det munnen ikke klarer. En etter en seiler klippene forbi. Du ser og hjernen prøver å forstå fra en annen vinkel, samtidig er du inni henne og vet hvordan det føles. For jenta er deg og det som hender, hender deg.

Livet er tøft og jeg vet ikke hvordan jeg skal leve med dette. Det er så mye og altomfattende; så alt for mye å fatte. Resignerer, skrur av og slipper taket i noe for å i det hele tatt klare å holde fast i tråden som får deg gjennom hver dag, videre og frem. Tråder kan ryke, men kampviljen for livet og fremtiden er sterkere og ligger som en beskyttende hinne rundt. Det andre får være, det andre må bare være. Slått ned er det ikke plass til flere kamper. Deres kniver kan ikke komme borti siste tråd du har. For selv når jeg ikke vil mer så er det livet som gjelder.

Søvnen er god for å glemme, men også vond, for når du våkner husker du at det du glemte fremdeles er der og alt det vonde fremdeles må møtes. Det tar ikke slutt uansett hvor mange tårer som kommer eller hvor mange ganger du fortvilet sier “slutt” ut i kveldsmørket. Så mye urolighet, så mye redsel. Jeg vil forsvinne, så jeg ikke må forholde meg til dette lenger. Jeg vil bort, bare for en liten stund. Jeg stryker meg selv varsomt over håret. Rolige bevegelser, trygge bevegelser. Tårene blir roligere, urolig sjø blir stille vann. Igjen og igjen, fra pannen og bak. “Hysj, Anita. Hysj“. Rolige bevegelser, trygge bevegelser. “Det går bra, du klarer det“. Igjen og igjen, fra pannen og bak. “Du klarte denne dagen, du klarer det igjen.” Øynene er lukket, stillheten senker seg. Jeg ønsker meg bort. Jeg ønsker å leve og ikke bare eksistere. Jeg er i live… Og jeg er livredd.