Ventilasjonsanlegget suser. Det er som å være ombord på en ferge eller et annet større skip av noe slag. Noen lette skritt høres i gangen utenfor. Lette skritt som fort forsvinner forbi. Jeg ligger her i sengen, den samme sengen jeg har ligget i, i flere måneder. Jeg må hvile noen minutter nå, før jeg skal opp i stolen. Det er trening. Alle muligheter jeg har til å hvile mellom slagene må jeg gripe. Det er den eneste måten jeg kan komme meg gjennom alt på.

Så kommer hylene. Hun hyler, hun skriker. Er du redd? Forstår du hvor du er, eller tror du at du er fanget? Det høres ut som om hun har panikk. Vil du ut av deg selv og alt du ikke forstår? Hylene er høye og kommer raskt etter hverandre. Innimellom blir det blandet med uling. Jeg ser for meg armer og bein i alle retninger, som om du blir angrepet av et monster og ikke klarer å flykte. Jeg kjenner at det tapper meg. Det er frustrerende å høre på. De redselsfulle hylene og skrikene er så gjennomtrengde at du fylles av en trang til å hyle med. Jeg vil skrike. Jeg vil skrike for å minske lyden av henne. Jeg vil skrike for å få henne til å slutte. Det varer så lenge denne gangen. Er det ingen der til å roe deg ned? Eller er det det at de ikke får det til? Jeg kjenner at jeg blir trist. Jeg passer ikke inn her.

Jeg kjenner at jeg blir trist. Og tom. Akkurat det ble jeg også den natten mannen i etasjen over vekte meg med dundring i gulvet. “HALLO“. Dunk, dunk, dunk. “KAN JEG FÅ LITT HJELP HER!?” Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk. Hva slår du med for å få en slik kraft i lyden? “ER DET NOEN SOM KAN HJELPE MEG?” Dunk, dunk, dunk. “HALLO“. Jeg trykker på knappen min. Herregud, kanskje han har ramlet og slått seg. Og så får han ikke tak i snora si. Eller kanskje han har knapp han også? Nattevakten kommer og hjelper meg på bekken. Ja, det var tid for det og. Jeg forteller om mannen som roper etter hjelp og hun forteller meg at hun hørte dunkelydene helt inn på stua. Da dunket du virkelig hardt, der oppe. “Hvis det tar litt tid før jeg kommer tilbake så er det fordi jeg er oppe og hjelper til“. I mens ligger jeg på bekkenet og tenker. Jeg håper ikke han har slått seg for mye, jeg håper de får han opp.

Han hadde ikke slått seg. Han hadde ikke falt. Det var ikke han som trengte hjelp; det var de to damene inne på stua som ingen hadde tid til å hjelpe, selv om de virkelig trengte nettopp det. “Hvorfor er det ingen som hjelper dem!?“… Han var tydelig irritert over at pleieren bare kunne overse dem. Problemet var at det ikke var noen som trengte hjelp. Det var ingen damer på stua. De i etasjen over er ofte demente og langt borte fra vår virkelighet, fikk jeg høre. Jeg kjenner at jeg blir trist. Jeg passer ikke inn her.

“Det er noen som har litt mye uro inni seg“, sier fysioterapeuten som sitter ved siden av meg i gangen. Beina mine er festet til sykkelen med motor som sykler for deg og jeg føler meg utilpass. Skrikene kommer fra en plass bak meg. Det er fra en annen avdeling i samme arm som vår, helt i andre enden. Det er stort her. Skrikene overdøver alle andre lyder. Det er lyden fra en urolighet på størrelse med to krokodiller som slåss innvendig. De sloss og har skarpe tenner. De er skumle og ekle og de har flyttet inn i denne damen. Jeg prøver å snakke videre om alt mulig annet, late som om ingenting foregår bak oss. Men egentlig blir jeg tappet igjen, og jeg vil bort fra denne dumme gangen på dette dumme huset. VÆR STILLE. VÆR SÅ SNILL. Det er så slitsomt for ørene å høre på, det er tøft. For lydene kommer fra et sted så dypt inni et menneske at man ikke visste at det fantes. De er skremmende. Det er ikke litt uro inni der, det må være et helvetes kaos. Krigende krokodiller, flaksende fugler, og maur på speed. Jeg kjenner at noe inni meg lukker seg. Er det døren inn til det innerste jeg-et som beskytter seg selv fra å ikke smuldre opp i omgivelser som forstyrrer den fine veksten den skulle hatt? Det flykter fra lydene midt i en gang hvor alle går forbi; pårørende, besøkende, pleiere og pasienter, hvor mat og søppel fraktes, og hvor sykkelen og noe annet treningsutstyr er plassert. Frys bildet, finn fem feil. Jeg ser på sykkelen og drømmer meg bort til Roma. Skrikene blir svakere, de får henne bak lukkede dører. Jeg trekker pusten dypt før jeg puster lettet ut igjen. Takk og lov for at det tok slutt. Jeg kjenner at jeg blir trist. Jeg passer ikke inn her.