Jeg har vært heldig. Denne uka trakk jeg virkelig gullkortet når det kom til pleiere med hovedansvaret for meg. Mine beste tre har vært på jobb. Mine beste tre har vært på jobb, og jeg har gledet meg stort til hver vakt en av dem har vært på. Det har betydd at jeg har kunnet puste lettet ut med vissheten om at jeg ville få det godt under disse vaktene.
Som dere har skjønt er dessverre ikke pleien jeg får her den beste alltid. Langt der i fra. I det siste har det vært for mye av det dårlige, for ofte, og jeg har atter en gang fortvilet måtte innse at nok en slik vakt er noe jeg må komme meg igjennom. Jeg vil bare bli ivaretatt på den måten jeg, og alle andre pleietrengende, fortjener. Vet du hvor mye det tærer på et menneske å måtte møte ubehagelige og uverdige episoder gang etter gang etter gang, når du allerede er på det svakeste? Du føler at små biter av deg selv sakte, men sikkert, forsvinner. Og når det blir for mye blir du bare desperat. Det å ligge her og å ha så lite kontroll over kroppen får meg til å føle meg som en bille som har landet på ryggen. Den er så fortapt der den ligger og kaver med beina i været. Men desperasjonen skjules av høflighet, vennlighet og respekt. For det er sånn jeg møter deg, og det er en grunn til at jeg stadig får kommentarer for gleden jeg utstråler. Hvorfor er det da som om jeg er et problem, noe plagsomt, for deg? De setter pris på smilet mitt her, de som er gode. Ikke ødelegg meg.
Men nå, nå fikk jeg hodet over vannet igjen. Beste en, beste to, og beste tre. Jeg får føle meg “normal”, jeg får føle meg levende. Ikke minst så får jeg føle at jeg betyr noe. Den lette, gode tonen. Tryggheten. De gode samtalene og morsomme episodene. Jeg har klappet i hendene etter å ha skjønt at jeg faktisk ville få det godt over flere dager. Helt ærlig, jeg klappet. Med det største gliset, en boblende liten latter, og henda i full jubelklapping. For å si det sånn, det er godt det bare er meg her inne. Jeg har vært som en unge på julaften. Ikke bare hadde jeg de beste tre, men jeg har hatt annerledes fysio og studenten som har vært en sann glede. Det har vært gode, dype gledesukk. Det har vært så deilig. Men er det ikke litt trist? At noe så grunnleggende som medmenneskelighet, verdighet og god pleie når man er alvorlig syk, funksjonshemmet og pleietrengende oppleves som å ha vunnet i Lotto fordi det skjer flere dager på rad; og til og med på to vakter den ene dagen? Gledestårer har presset bak øynene når døra har gått opp på morgenen og jeg har visst at i timene frem til vakten er over blir det godt å være meg. For disse dagene med de beste tre og fysio har åpnet opp for Anita; åpnet opp for meg som et unikt menneske. Jeg har fått være.
Jeg har fått være. Og så lenge var Adam i paradis før han krasjlandet tilbake til virkeligheten og til alle de som fyller karet med vann slik at du hele tiden havner under igjen når du akkurat har klart å komme deg over. Men jeg har fått klappet som til den beste teaterforestilling og smilt med gledestårer. For gullkortet var fantastisk så lenge det varte, og jeg bevarer meg selv som best jeg kan til det kommer en ny vakt med en av de beste tre. Til det kommer en ny vakt hvor jeg bare kan være, og jeg vet at jeg blir ivaretatt. Takk for at dere gjør en forskjell. For meg er dere så ubeskrivelig viktige, for det at dere, og de andre som er gode, er her innimellom gjør at jeg ikke drukner som et resultat av alle de andre dagene. Jeg gleder meg allerede.
Jeg blir så forbanna(!!!!) når jeg leser hvordan du blir behandlet og hvordan helse Norge er. Vi lever i ett av verdens rikeste land, betaler skatt, sliter rævva av oss for å holde tritt med dagens samfunn… men blir vi syke, nei da får vi såvidt noe igjen….. å jeg blir så forbanna når jeg ser hvor store forskjeller det er fra lege til lege, det er som om egoet styrer hvordan de tar avgjørelser osv.. lar egoet komme forran pasientene. det er klart de ikke klarer å vaske og tørke brukere og pasienter godt nok, de driter da langt faen i om andre enn seg selv blir såre… jeg fikk selv diagnosen MS i 2009, 18 år gammel… å jeg føler at jeg har fått veldig god behandlig. jeg ble etter en 10-timers fjelltur på vestlandet nummen i hele høyresiden. når jeg kjennte med tunga var det stor forskjell på tannkjøttet på høyre og venstre side liksom.. familien sendte meg rett til legen, de var jo drit bekymra, jeg tok det knusende med ro å tenkte at det bare var mange nerver i klem-som sist, var nummen i hele venstre armen påsken 2005 eller 2006… å da trodde de det var en nerve i klem, gikk til kiropraktor og så ble det bra igjen til slutt.. så jeg ante null fare.. til tross for at en venn av meg fra vestlande (som har MS) så det på meg når jeg gikk og på måten jeg beskrev det at det var MS…
dagen etter legebesøket på vestlandet, bar det på første buss hjem til akershus. var hjemme kl 18, reiste rett på legevakta, dagen etter bar det rett på Ahus, og CT MR spinalvæskeprøve og allt ble tatt fortløpende..og innen en mnd eller noe hadde jeg fått diagnosen. og ble satt rett på medisin… og når jeg ikke tålte den medisinen så godt ble jeg satt på en annen. å når den bare ga meg bivirkninger også og gjorde allt værre slutta jeg på den også. da sa de at MS’en var såpass fredlig at all medisin ville gjøre det vondt værre…og i tiden etter har jeg jevnlig gått til kontroller og tatt MR. nå har jeg til og med fått begynne på LDN, siden det jeg sliter med er stort sett smerter og utmattelse.. og LDN skal visst hjelpe på energi hvertfall.. UANSETT, poenget mitt er at jeg føler jeg har fått så innmari bra hjelp! og blir så gørr forbanna når jeg leser om andre unge lovende mennesker som blir behandlet så dårlig, når jeg selv har blitt bært inn på legekontorene på gullfat, føles det som i forhold…. å jeg blir kvalm… å jeg føler meg ekkel når jeg har fått en slik behandling, men leser om SÅ mange som sliter seg igjennom helse systemene… 🙁 kunne skrevet i evigheter om dette…
å det jeg tenker, når de ikke finner noen diagnose til deg, (som jeg skjønnte det, eller har du fått noen diagnose eller alternative diagnose?) er at de burde la deg få prøve LDN, det er ikke forsket så mye på LDN, men det er MANGE,med forskjellige diagnoser, som har hatt utbytte av denne medisinen. på like og forskjellige områder. mange opplever smertelindring andre energiøkning. siste jeg fikk høre er at man etter 3-4 måneder på LDN kan merke en nedtur, men etter 10-12 mnd kan merke en kraftig opptur… legene skriver det SJELDENT ut… de er noen skikkelige egoistiske beist! siste jeg hørte om grunnen til at de ikke skriver det ut er fordi det er noe de ikke får eller noe de taper på det å skrive det ut… aner ikke hva… men det er ikke farlig å prøve… nevrologen min satt meg på symmetrel, og sa at hvis det ikke hjalp skulle fastlegen skrive ut LDN, og om det heller ikke hjelper blir jeg satt på ADHD medisin…. så når jeg dro til fastlegen for å kreve LDN, var jeg SÅ nærvøs!!! pappa var der dagen før meg å han fikk ikke LDN. hun sa hun ikke skreiv det ut fordi hun visste så lite om det. så jeg gikk inn, klar for kamp! men så leste hun det nevrologen hadde skrevet, og sa: ja da ser jeg ikke hvorfor du ikke skal få prøve. det tar hvertfall ikke skade. eneste er at man må følge med på lever-prøvene å ta blodprøver hver tredje mnd for å følge med… så LDN, det er kommet for å bli, jo mer de får greie på det jo mer vanlig kommer det til å bli… jeg sier ikke at jeg tror at det kan hjelpe deg, for det aner jeg ikke. men jeg har hørt vidunder historier. så, hvem vet! kanskje det kan gi deg ett større lys i enden av tunellen! 🙂
ønsker deg virkelig allt godt! og verdens største dose med god bedring og varme gode tanker til deg <3 jeg fatter ikke at du holder ut... jeg tenker at jeg hadde lukka øynene å gått inn i min egen drømme verden å venta på å dø av sult eller noe... jeg tror jeg hadde gitt opp... å jeg beundrer deg, virkelig! du setter perspektiv på livet!! du er virkelig ett forbilde!! å jeg gleder meg til den dagen du kan dele med oss leserne at de har funnet en diagnose, satt deg på riktig behandling, og at du er på bedringens vei! jeg har så stor tro på deg! å du SKAL bli bedre!! 🙂
stor klem fra Malene! 🙂 <3
http://www.youtube.com/watch?v=eKtX4yxKOAk <--denne må du høre!
altså, jeg har lest alle innleggene dine 😉 ikke bare dette hehe…
kjempebra blogg =)
Så flott at du skriver så åpent og ærlig om noe som er så vanskelig. Til og med sykdom er “klasseinndelt” og uten diagnoser er man en “Ingenting”. Man passer ikke inn noen steder og blir et problem istedenfor å få være et menneske. Jeg håper du fortsetter å blogge og å gi en stemme til sykehjemspasienter. Det er faktisk ikke de som jobber i helsevesenet som er best skikket til å fortelle hvordan livet på en institusjon er, det er brukerne som lever der 24/7.
-klem-
Jeg tror det er vanvittig bra at du skriver om dette her! Slike saker trenger fokus for at noe skal skje, og de fleste som er pleietrengende blir aldri hørt. Kanskje du føler deg liten og hjelpeløs mange ganger, men du minner meg faktisk om Nick Vujicic (søk ham opp på youtube!!). Med å være begrenset kan man faktisk nå ut til Mange! Jeg tror kanskje din evne til å skrive; til å røre mennesker kan gjøre en forskjell, ikke bare for deg, men for mange 🙂
Skal be for deg!
Jeg fikk i dag tips av en venninne om at jeg måtte sjekke ut bloggen din. Det angrer jeg overhodet ikke på. Du er ei sterk og herlig jente, masser av respekt til deg. Jeg kommer til å lese din blogg fast og gleder meg allerede til ditt neste innlegg. Stå på, gi aldri opp! Du er et forbilde og motivasjon for resten av verden! Du er unik!
Mvh Marianne Becken 😀
Jeg har ikke ord!! Jeg føler så med deg! Jeg skal i hvertfall være med på å løfte bloggen din frem så du kan bli hørt.. stor klem
Hei!
Jeg føler meg heldig som får muligheten til å se din side av saken, bloggen din har blitt delt på facebookgruppa til sykepleierstudentene på kullet mitt, slik at vi skal kunne lære av deg og kanskje være så heldige å få være en slik hverdagshelt som dem du var så heldige å få denne dagen. For en sann glede! Takk for at du deler og gir oss et innblikk i hvordan du har det som pasient, det er så viktig.
Samtidig er det grusomt å lese om at det kun er disse tre som faktisk bidrar til å gjøre dagen din god, og at ting går deg så i mot.
Systemer som skal bestemme over hvordan dem som ikke befinner seg på den hårfine linja de faktisk fungerer for (gjerne fordi man rett og slett ikke har bruk for dem) skal få lov til å ha det i hverdagen, er på langt nær slik de skal være. Jeg har ei lillesøster som er helt i den andre enden av skalaen i forhold til deg, med et syndrom som medfører en psykisk funksjonshemning i all hovedsak. Vi river oss også i håret over hvordan ståa er, hvor lite de forstår og ikke minst hvor lite som ofte skal til for å gjøre en så utrolig stor forskjell.
Ville bare si tusen takk for å få ta del i din synsvinkel, si masse lykke til framover (spesielt i å få de ansatte som gjør dagen din fin), og håpe på at dagen i dag er en slik en. 🙂
Jeg blir så lei meg når jeg leser innleggene dine. Jeg jobber selv i helsesektoren, og synes det er utrolig vondt å se at du ikke får tilstrekkelig hjelp av pleierne dine. Jeg blir sint og forbannet. Det er en enkel regel man bør jobbe etter og den går slik: “Man skal behandle andre, slik man vil bli behandlet selv” Hvis alle hadde tenkt slik, tror jeg du skulle ha fått bedre hjelp. Desverre ansetter nok sykehjem det som er av folk. Det er stor mangel på folk, og ofte ikke mange søkere. Så mange sykehjem må nok “ta det de får”. Dette er forferdelig trist. Man ser veldig mange som absolutt ikke burde ha jobbet i et slik yrke. Ikke bare på pleiedelen, men også hvordan de snakker med pasientene, og en total respektløs måte å oppføre seg på over for folk som er på sitt mest sårbare. Synes helsevesenet skulle sett mer på hvem som er personlig egnet. Det er ikke bestandig slik at en hjelpepleier gjør en bedre jobb enn en assistent. Hvis en assistent får en god opplæring og er personlig egnet. Mot en hjelpepleier som ikke er personlig egnet. Hva ville en pasient valgt?!
Nei jeg må bare si at jeg håper med hele mitt hjerte at du blir friskere, og at du frem til da får mye hjelp av de 3 gode pleierne 🙂
For en nydelig blogg du har. Så ærlig og reflektert. Jeg er selv student og jobber som assistent på sykehjem i helgene og av nysgjerrighet lurer jeg på hva som skiller dine “tre beste” fra resten? Hva gjør dem til gode pleiere? Jeg vil selv være for mine pasienter, det de tre beste er for deg. Håper du kan hjelpe meg med det!
Mia: Den regelen er det dessverre mange som har glemt. Den er så viktig! Og du har så rett i alt det du sier, mange burde ikke vært i nærheten av et menneske, men hvorfor er det ingen som følger med på slikt? Det er så mye arroganse og nedlatenhet. Men heldigvis også mange gode slik som mine beste 3, og de andre gode. Tusen takk for kommentar 🙂
Nora: Tusen takk, Nora. Det å skrive er viktig for meg. Jeg håper jeg kan hjelpe deg med det, ta gjerne kontakt med meg hvis du lurer på mer. Men…mine beste tre behandler meg først og fremst som et menneske. De behandler meg som en normal, oppegående person; som er nettopp det jeg er. De snakker til meg på vanlig måte, en likeverdig måte. Det er respekt og verdighet i måten de gjør ting på. Jeg er like mye verdt som alle andre, og jeg er først og fremst Anita for dem. Og de utfører de grunnleggende tingene slik de skal. De tørker skikkelig. De lar meg pusse tennene uten å sukke, de steller meg ordentlig, og de snakker med meg og ikke til meg. De snakker med meg om alt mulig, og det er latter, smil og glede. Men de ser også om det er noe mer. De ser. Og det er det så lett å ikke gjøre. Men ikke nok med at de ser, de er oppriktige i det de gjør og det de sier. Det er en sann glede og lettelse når de er her, for da får jeg pleien jeg trenger på en ordentlig måte, og jeg blir behandlet som den personen jeg er. Ikke som en pain in the ass eller som om jeg er tilbakestående, og uten en nedlatende og oppgitt holdning. Ingen sukk eller utførelse av oppgaver som om du er fast i sirup og ikke gidder.