Når du blir alvorlig syk er det mange ting som blir vanskeligere; som krever mer og som krever tilrettelegging. Å dusje er ofte en av disse tingene. Å dusje er en av de grunnleggende tingene de fleste av oss tar for gitt, akkurat som det å gå på do. Det er viktig for de fleste å kunne dusje så ofte som mulig for å bli ren, men ikke minst for følelsen av velvære. Få vasket kroppen skikkelig, få vasket håret. Kjenne behagelige stråler over en svett kropp etter en treningsøkt.
Trøtt i øynene, trøtt i kroppen. Med håret til alle kanter kommer du deg inn i dusjen. Varmt vann vekker deg sakte, men sikkert, og gjør deg nok en gang klar for en ny dag. Er du en av dem som dusjer om morgenen? Eller er du en av dem som tar deg god tid på kvelden til å dusje før en ny dag starter i morgen?
Etter at jeg ble syk og havnet i rullestol med lammelser fra livet og ned ble det klart at det å dusje var noe jeg ikke kunne gjøre så ofte som jeg ønsket. Har du noen gang tenkt over hvilken jobb det er, hvor mange inntrykk det er, å gjennomføre noe slikt? Alt det sykdommen innebærer tillater ikke en dusj akkurat når jeg vil. Det ble verre etter alt som skjedde i mai.
10.mai ble jeg lagt inn på intensiven. Dagen før hadde jeg fått dusjet, så jeg kunne føle meg vel da jeg skulle være ute blant folk neste dag. 23.mai kom jeg til sykehjemmet. Håret luktet, jeg luktet. Jeg var på det sykeste jeg noen gang har vært. Så alvorlig funksjonshemningen hadde blitt, ble jeg gjennomsvett av å løfte hånden. Jeg følte meg ekkel. Jeg ble vasket og stelt i seng av andre. Den aller første gangen jeg var i en dusj siden 9.mai…var 18.juni. 18.juni var det noen som tok seg bryet med å “komme på” at det faktisk fantes en dusjstol på huset som man kan ligge i. På den måten kunne jeg ligge og bli dusjet av en pleier.
Hvis jeg ikke fikk dusjet, ble håret mitt vasket i seng. Det er en nødløsning som gjør at jeg føler meg bedre med meg selv, og ser bedre ut. Jeg ønsker å dusje så ofte jeg makter, men med intensiv rehabilitering hver dag og at selv det å liggesitte oppe i comfortrullestolen er trening, er det ikke lett å få det til. I tillegg er jeg helt avhengig av at en pleier gjør det, og da er det ikke mange å ta av. For meg ble det beste da å få dusje i helgen. Én dag i uken. Én dag i uken kunne jeg dusje og alt jeg ønsket var å gjøre det uten at det skulle svekke meg for mye. I tillegg hårvask i seng i løpet av ukedagene.
Etter noen helger med dusj fikk jeg beskjed om at det ikke kunne fortsette. Jeg kan ikke lenger få lov til å dusje i helgene om jeg vil det. Hvorfor? Nedskjæringer. Økonomien teller mest, en pleier blir fjernet på vakt. På grunn av dette “kan de ikke bli pålagt å dusje deg“. Når du da spør om få dusje i løpet av uken, men får nei på grunn av at det vil ta for lang tid og det er for mye å gjøre, eller de få som dusjer deg ikke er på jobb; blir det ingen dusj. Jeg kan ikke velge å dusje når jeg vil. Jeg kan ikke dusje alene. Jeg er avhengig av at jeg også får denne pleien. Men nedskjæringene gjør det vanskelig.
Jeg er avhengig av hjelp. Derfor dusjer mamma meg. En ettermiddag i uken, en dag i helgen. Noen henter dusjstolen for oss og mamma tar seg av resten. Hvis jeg skal få dusjet uten at det forverrer min tilstand eller ødelegger dagene med trening, er det mamma og jeg som må ta ansvaret. Og vi gjør det og. Hun har allerede måttet tørke, vaske og smøre meg bak. Selv om jeg bor på institusjon med heldøgnspleie. Nå dusjer hun meg også. Takk mamma, for at du ikke lar meg forfalle.
Får så ondt av å lese dette, spesielt siden jeg selv jobber i pleien og vet hvor frustrerende det er å se pasientene gå dag inn og dag ut uten den behandlingen de har rett på og fortjener. Jeg synes det er fantastisk bra at du har mot til å sette ord på slike ting, for alle trenger å høre hvordan den som motar pleie har det. Stå på, du er tøff!
Blir rørt av å lese bloggen din, Anita. Utrolig sterke, ærlige og gode skildringer av din hverdag på en institusjon der du egentlig ikke hører hjemme. Jeg synes du er tøff og sterk som tar steget for alle i din situasjon og skriver denne bloggen, og beskriver hvordan du opplever møtet med pleiere, sykehjemmet og hele helsevesnet. Dette skulle vært obligatorisk lesning for alle helsearbeidere!
Dette er noe de aller fleste av oss er klar over, og som de aller fleste av oss ønsker en forandring på! Noe vi håper kan komme nå med en ny regjering!
Det er en skam at Norge, som et av verdens rikeste land, kan gjøre slikt mot de mest sårbare og de som trenger det mest!
Huff, får så vondt av deg, og tenker ofte på deg!! Skulle virkelig ønske du slapp dette!
Hei. Jeg ville egentlig bare kommentere. Har ikke noe spesielt å kommentere, men det du skriver er så utrolig viktig og det er det jeg vil du skal vite. Både du og din mor er ufattelig sterke, som sammen går igjennom noe ingen måtte behøve å gå igjennom. Min fetter var i samme situasjon. Han ble i en alder av 18 plassert på en sykehjemsinstitusjon med demente. Han var multifunksjonshemmet og kommunen hadde ingen bedre tilbud for han. Jeg er like gammel som deg, og nettop dette gjør det kanskje så sterkt å lese, fordi jeg prøver å sette meg inn i din situasjon. Det burde da ikke være så vanskelig å få gjennomslag for en egnet institusjon for unge funksjonshemmede både når det gjelder rehablitering og fulltids boenheter? Det er viktig at du skriver, det er viktig at folk får høre din historie. Du er en sterk stemme for mange i din situasjon, og jeg tror du hjelper mange andre enn deg selv ved å skrive om dine opplevelser! Vil ønske deg lykke til videre, håper ting går din vei til slutt. Jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjort for å bedret din livssituasjon. Det eneste jeg egentlig kan si er at jeg føler med deg, det er en vond tid. Du er heldig som har en mamma som hjelper deg når helsevesenet svikter, selvom man ikke burde vært satt i den situasjonen i utgangspunktet.
Og, jeg er veldig enig med Isabelle Johansen som skriver at dette burde være obligatorisk lesning for alle som jobber på sykehjem.
Lykke til.
Hei 🙂 Veldig trist å høre dette. Blir rett og slett sint og oppgitt! At det går ann! Jeg utdanner meg til å bli sykepleier og kan virkelig ikke fatte at det går ann å holde på slik. Dette er ingen verdig behandling! Jeg jobber selv på sykehjem, hvor vi dysjer pasienter ikke bare en gang men flere ganger i uken( alt etter behov og ønske). Unge mennesker trenger og dysje mer enn eldre fordi man svetter mer enn de elder, samt får fett hår mye raskere. Forhåpentligvis blir det et sammarbeismøte hvor du kan ta det opp, for dette går ikke ann. Hold motet oppe og forhåpentligvis blir det en verdig løsning på dette.
Heier på deg!
Det er veldig trasig å lese det du skriver. Jeg synes det er helt forferdelig at det ikke er nok folk på jobb for å ta seg av slike ting. Helt horibelt! I dagens samfunn hører man jo bare om at det er sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere man trenger mer av fremover. Så kutter de NED? Motsier de seg ikke selv da? Politikere f.eks? Jeg vet selv at det å dusje er veldig viktig for velværen sin del, og når dette ikke lar seg gjøre…? Nei, jeg blir bare lei meg av å lese dette. Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg fremover. Det finnes et lys i tunnellen for alt. Lykke til, Anita.
Hei Anita.
Jeg ble veldig lei meg når jeg hørte om din historie. Selv er jeg utdannet hjelpepleier og har jobbet på sykehjem. Og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Du er ikke alene om å bli “stuet bort” fordi byråkrater ikke ser hele pasienten, men pengene. Og det er absolutt ikke noe bra for deg å være der du er. Jeg håper bloggen din åpner politikers øyne at pasienten må alltid stå i fokus og ikke pengene. Per dag finnes det altfor lite tilbud til unge funksjonshemmede og det kreves ressurser og ikke innsparinger.
Lykke til videre og med ønske om alt det beste!:)
Line: Hei! Tusen takk for kommentar. Jeg er så absolutt ikke alene, men jeg håper jeg kan bidra til endring på dette området. Ikke bare for meg, men for alle de andre unge i min situasjon. Jeg håper, som deg, at det kan åpne øyene til noen av dem med makt og myndighet til å kunne gjøre en forskjell. Pengene står over meg. Og det er skremmende lite tilbud til unge funksjonshemmede.
Tusen takk! 🙂
Elise: Du har helt rett, det henger ikke på greip. Nedskjæringer kommer ikke til å gjøre en vanskelig situasjon bedre. En dusj har så utrolig mye å si. Selv om fysioterapeuten og studenten ikke bryr seg om håret mitt er skittent, så bryr jeg meg. For jeg ønsker å være stelt og føle meg vel. Tusen takk for det, vi slutter ikke å kjempe for meg!
Jeg blir rørt, tankefull, lei meg og samtidig får jeg en kampvilje på dine vegne! Ingen skal måtte leve slik du gjør, og du motiverer meg til å gjøre jobben min dom hjelpepleier ennå bedre! Takk.
Trine: Takk til deg som vil gjøre en forskjell i arbeidet. Kjemp med meg!
Uff, er ikke riktig at man skal ha det slik…burde være en rett til dusj, pleie osv…
Nennes: Så absolutt! Det skal jo egentlig være en selvfølge.