Livets slutt

Døden. Den naturlige delen av livet. Ingen vet hva som vil skje i løpet av tiden vi lever, ingen vet hvor lenge vi får være her. Alt vi vet helt sikkert er at vi kommer til dø; en eller annen gang, på en eller annen måte. Jeg har et naturlig forhold til døden, og har mistet to av de kjæreste, næreste personene jeg har. Døden skjer, hver dag, overalt. Men å bo i det på denne måten er spesielt.

Det er spesielt å møte bårebilen kjørende vekk etter å ha hentet noen her, mens jeg blir trillet inn igjen fra en luftetur ute. En annen dag står det en dresskledd mann utenfor rommet som er siste farvel. Høytidelig og rak i ryggen. Alvor i ansiktet. Han er i jobb, noen har mistet noen. En mor, en bror, en bestefar? Jeg tenker på familien, jeg tenker på den døde. Livets gang, enda en borte.

Det er spesielt for en mor på vei hjem etter å ha besøkt sitt barn, sin 21 år gamle datter, å møte på hvitkledde med stelleseng på vei til å gjøre en siste jobb før den avdøde blir lagt i kiste. Eller på vei til barnet møte på en seng hvor konturene av en menneskekropp kan ses gjennom lakenet. Fra glede etter påfyll av energi fra en venn, til virkeligheten og vissheten om at det er dette miljøet barnet ditt er en del av. Det er ikke billig mat på en hybel, det er ikke nerver og stress rundt alt som skal gjøres med studiene. Det er ikke et studentmiljø og jentekvelder i helgen. Det er ikke kaféturer, kinoturer, skogsturer. Det er livets slutt. Selv om mange på denne avdelingen skal ut igjen og leve videre, så er de andre ved veis ende. Noen har allerede blitt mistet en gang, før de blir mistet igjen den dagen kroppen også blir borte. Andre forsvinner litt etter litt. Det er ikke døden i seg selv som er spesiell, dette er jo et sykehjem. Det skjer. Men det er her en ung person skal bygge opp muligheten til et langt og godt liv fremover.

Det er her jeg skal finne motivasjonen og styrken jeg hele tiden trenger for å møte en ny dag. Det er her jeg skal vedlikeholde meg selv til jeg slipper ut herfra. Mens mamma nyter en vaffel som bygdekvinnelaget har kommet for å selge, og vi sammen nyter en deilig høstdag utenfor inngangen, kommer en grå varebil og stopper utenfor døra hvor kistene hentes. Mørkkledde kommer de ut av bilen, og dørene bak slås opp. Med seg inn tar de en båre, ut igjen kommer de bærende på en død kropp i en rød pose. Rett inn i varebilen, dørene lukkes. Ingen kiste, ingenting. Bare en kropp i en pose som ved et ulykkessted. Det var så mange som døde den helgen. Fra sengen ser jeg over til glassgangen på andre siden. Stellesengene forsvant forbi. Og det er her jeg skal leve.

Håp og drømmer skal få fortsette å gro, mine grener skal fremdeles vokse. Det er her jeg må finne næringen. Jeg skulle blitt ivaretatt på alle mulige måter. For det er ikke bare grunnleggende pleie og fysioterapi et menneske trenger; det er også stimuli og utvikling i et passende og egnet miljø. For hva hjelper det vel å vanne en vissen, fargeløs blomst?

5 kommentarer
    1. Kjære kjære deg <3
      Kom tilfeldigvis over bloggen din via en bekjent på facebook som hadde postet et av innleggene dine. Vil bare si til deg at jeg syntes du virker som en utrolig tøff jente, stå på videre!
      En dag vil alt ordne seg for deg, du fortjener så mye mer enn å tilbringe dine ungdomsdager /tidlig voksne liv på et sykehjem. Jeg er selv sykepleier, har dog aldri jobbet på et sykehjem, kun vært i praksis. Og grunnene til at jeg ikke ønsker å arbeide på et slikt sted er nettopp på grunn av situasjonene du beskriver. Jeg erfarte og opplevde mange ting i praksis, som ingen beboer burde oppleve. For meg er det helt utrolig at enklte ansatte i det hele tatt får jobbe med andre medmennesker, men dessverre er det slik at helsevesenet sliter med å dekke opp med ansatte. Noe som er et velkjent problem i det Norske helsevesen. Det blir litt sånn: "-Man tager hvad man haver". Kvalitetssikringen av ansatte er etter min mening et stort problem i helsevesenet. Men det er en annen diskusjon 🙂
      Men en ting er sikkert og det er at et sted som et sykehjem, ikke er et verdig sted for en ung jente som har hele livet foran seg. Jeg blir utrolig lei meg og sint når jeg leser hvordan du opplever mange av hverdagene dine. Og jeg blir lei meg og oppgitt over at helsetilbudet i kommunen vår ikke fungerer slik det skal. Dette er ikke verdig, ingen skal oppleve å ha det slik, ung eller gammel.
      For meg er det ikke mulig å sette meg inn i din situasjon, men jeg vet med meg selv at hadde jeg opplevd de tingene du beskriver hadde jeg blitt utrolig lei meg og trist. Bare det at du har holdt ut og holder motet oppe etter så mange måneder på sykehjem, er beundringsverdig!
      Jeg krysser fingrene mine for deg og håper på at det ordner seg for deg fort!!! Stå på søte deg 🙂
      Jeg lever etter mottoet: Alt ordner seg tilslutt <3 Og det er jeg sikker på at det gjør for deg også 🙂

    2. Hvilken sykdom har du?
      Du er sterk, men i en alder av 21år er det ikke rettferdig at du skal bo på sykehjem. Håper alt ordner seg for deg snart (jeg har troa på det).
      Har du noen venner og familie? (Som besøker deg og støtter deg)
      Stor klem til deg 🙂

    3. Du er så velformulert når du skriver, man blir virkelig sittende igjen med et sterkt inntrykk og med mange tanker etter å ha lest innleggene dine – jeg blir rett og slett fortvilet over at du skal ha det slik – måtte se dette, hver eneste dag.
      Jeg håper situasjonen vil bli bedre for deg – varme tanker til deg 🙂

    4. Anniken: Tusen takk for dine gode ord og for at du tok deg tid til å skrive til meg! Kvalitetssikring er absolutt noe som burde vært gjort 😉

      Tilbudet her på sykehjemmet og mine opplevelser er ikke godt for noen, uansett alder. Sånn skal det ikke være. Punktum.

      Å holde ut er alt jeg kan, og motet må være min styrke. Men det er tøft. Takk <3 Det må ordne seg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg