Å kalle kua for noe annet enn ku, er noe kommunen og enkelte ansatte her er opptatte av. For jeg bor ikke på sykehjem, må vite. Jeg er på rehabiliteringsavdelingen. Fra jeg kom hit har de vært mer opptatte av å forsvare det at jeg har blitt plassert her, enn å erkjenne at dette ikke er bra og kanskje bidra til å gjøre en forskjell. For politikerne har sagt at unge mennesker ikke skal plasseres på sykehjem. At unge mennesker ikke skal bli stuet vekk i et miljø med, og for, eldre. Så hvorfor lar dere det skje? Hvorfor får det skje i stillhet uten at noen reagerer?
Ikke fortell meg at jeg ikke bor på sykehjem. Avdelingen jeg bor på er kliss lik de andre avdelingene på dette huset. Avdelingen er en del av sykehjemmet som alle de andre avdelingene. Det er en gang. Det er en gang med ni rom, et kjøkken og en liten stue i ett. Og eldre mennesker. Avdelingen ved siden av er en gang. Med ni rom, et kjøkken og en liten stue i ett. Og eldre mennesker. Alle disse gangene er delt inn i bogrupper med en bokstav og et tall, for å vite hvem som hører til hvor. Vet du hva forskjellen på vår gang er? Det henger en plakat av papp på døren som står åpen ut til resten av sykehjemmet med påskriften “rehabiliteringsavdelingen”.
Denne plakaten er kommunens forsvarsverk. Jeg får jo rehabilitering. Blant eldre, døende, døde, demente, narkomane, hyl, skrik og bukseløse menn skal jeg rehabiliteres. I en gang som ikke er tilrettelagt for alt nødvendig treningsutstyr, og med manglende kunnskap. I en gang, på et sted, hvor jeg er som snø på Hawaii, og hvor det er så stille at jeg til tider lurer på om alle har dratt og latt meg være igjen her alene, skal jeg rehabiliteres. På et sted hvor andakt og salmesang er aktivitetstilbudet, og lever blir servert til middag. På et sted hvor de oppegående eldre ser ut til å kjede vettet av seg; hvor selv de, som er i aldersgruppen for stedet, ikke har annet å gjøre enn å stirre i luften og ser ut til å ikke passe inn – her forventes det at jeg skal holde ut og leve.
Ikke fortell meg at det “heldigvis ikke er mange unge som deg“, som om det skal hjelpe meg på noen måte, eller at “det er et bo- og omsorgssenter, ikke sykehjem“, når de ansatte selv sier at det er sistnevnte de jobber på. Ikke forsvar det når du vet at det er riv ruskende galt at jeg er plassert her. Ikke forsvar det når jeg får utdelt et hefte som jeg må fylle ut med “Brukerundersøkelse: Sykehjem” som overskrift og kommunevåpenet ved siden av. Som alternativ kan jeg velge hvilken avdeling jeg er på. Hvorfor står min avdeling der hvis jeg ikke bor på sykehjemmet? Den laveste alderskategorien man kan krysse av på er “under 67 år“. Jeg har tenkt til å lage en ekstra rute ved siden av den. Den skal hete “under 25 år“. For tro meg, bildet er et helt annet fra dette ståstedet. Og det skal de alle få vite.
Kjære kommunen, jeg er lei av alle forsvarene. Jeg er lei av alle bortforklaringene. I deres verden kunne denne avdelingen likeså godt vært et helt eget land som ikke hører til Norge en gang i måten dere forsvarer det på for å gjøre det lettere for dere. Det gjør det ikke lettere. I hvertfall ikke for meg. For det er et liv dere har makt over, ikke søppel. Jeg skulle ønske dere ville behandle det deretter. Vil dere knuse meg? Vil dere at jeg skal knekke slik at jeg ikke lenger vil være i stand til å drive rehabilitering, men heller ender opp med å ligge apatisk i en seng slik at dere slipper å ha så mye med meg å gjøre? Det vil ikke jeg, og jeg har ikke noe annet valg enn å kjempe med alt jeg har. Selv under disse forholdene. Men dere kan gjøre en forskjell. Hvorfor vil dere ikke?
Veldig bra skrevet!
Pia: Takk!
Du er en av mine helter, stå på! 🙂
Rop det ut over takene. Rop det til folket. Rop så de hører det innerst i de grå rådhuskorridorene, hvor kommuneoverleger og rådmenn og deres assistenter skjuler seg bak rundskriv og formuleringer om “ansvarlig pleie”. Rop det så den jævla oppfinneren bak samhandlingsreformen kan våkne til et nattlig mareritt av at hans eget barn eller barnebarn sitter lenket til en rullestol på et sykehjem sammen med 90 åringer, og hvor han gang på gang sklir ned trappa i sitt forsøk på å redde sin egen. Alt i mens sykehjemmet med pappskiltet “rehabiliteringsavdeling” svever inn i aftensangen. Rop det til de rød-grønne feigskitene som nå svinser ut dørene, og som ikke har gjort det døyt for denne gruppen unge syke. Og rop det til de påtroppende blå-blå damene og herrene, så høyt at ikke får fred for annet. Fordi ingen fortjener den skjebne som Anita har, på et sykehjem, bak ei dør med ei papplate med byråkratisk påskrift. Håper mange andre kan SE hva denne “skriften på døra” egentlig betyr.
Må si jeg beundrer måten du ordlegger deg på. Jeg har lest innleggene dine, føler meg lei og trist. Du hører ikke hjemme der… håper for guds skyld at du snart får hjelpen og plassen du trenger, noe du burde fått for lenge siden! Stå på, jeg tenker på deg.
Kan ikke skjønne at de kan holde på slik. Har du kontaktet avisen og fortalt din historie? Jeg tørr vedde på at dette er forside stoff. Kanskje det er det som er nødvendig. Ingen unge og pleietrengende fortjener og bli behandlet på måten her!!
Tenker på deg og sender en masse klemmer!
Det er skremmende hvordan man må kjempe i systemet når man samtidig kjemper for livet.
Jeg måtte selv være på sykehjem i over 1 år, fra jeg var 27 år. Det viser seg via utredning hos spesialister i utlandet at årsaken til at jeg var/er syk er svært alvorlige ubehandlete infeksjonet (borrelia, bartonella m.m)- som det er helt nødvendig at gies medisinsk behandling for. Og da helst på et tidlig stadium av sykdommen, slik at man unngår unødvendige komplikasjoner i kroppen av infeksjonene. Så ikke nok med at man blir plassert og bortgjemt på et sykehjem, det blir heller ikke gitt nødvendig medisinsk behandling!
Dette gjelder flere enn folk flest aner. Denne bloggen er veldig viktig, tusen takk for de sterke innleggene dine.
Hvor vil du være da?
Det ikke mange som forstår siden dem ikke har jobbet som hjelpepleier/helsefagarbeider/osv er at en rehabiliteringsavdeling er en plass hvor poenget er å få pasienten/brukeren hjem igjen. Om det er eldre eller unge, en operasjon, ett slag, ett handikap som har gjort at man ikke klarer å gjøre alt selv, men får trening til å klare å bli selvstendig igjen. Mens på andre avdelinger som kanskje ser like ut, så er hverken innholdet eller jobben som må gjøres lik. På en dement-avdeling (hvor pasienten ikke kommer hjem igjen) for eksempel, der må man som oftest hjelpe til fra morgen til kveld. Altså stell, mating, aktivisering, do-besøk osv. På en langtidsavdeling må man kanskje bruke forskjellige heiser og hjelpemidler hver dag, kanskje til og med flere ganger til dagen (også her er det høyst sannsynlig at dem ikke kommer hjem igjen). Alt må tilrettelegges per person og blir deretter plassert til en avdeling som passer visse kriterier. Ja det er ett sykehjem, men dette er bare ett fellesnavn for underkategorier. Du bor på en rehabiliteringsavdeling og det er faktisk veldig viktig å forstå.. Så vidt jeg har forstått er det ett ‘gamle-hjem’ (sykehjemmet) du bor på nå. Det finnes flere sykehjem, men du har altså da, så vidt jeg kan forstå, havnet med de eldre. Jeg vet ikke om dette hjalp deg særlig mye. Men jeg er enig i at dem kunne jobbet litt hardere med å finne en avdeling hvor det var flere yngre mennesker. Masse lykke til og god bedring 🙂
:): Aller først; jeg trenger ikke å læres opp på hva rehabilitering betyr. Jeg har drevet med det daglig i over fem år og har vært på to ulike institusjoner tilsammen fire ganger tidligere.
Så vil jeg si at du mulig har misforstått innlegget mitt. Med at innholdet her er det samme mener jeg at denne avdelingen ikke er noe annerledes i utforming med tanke på at det er meningen at det skal være rehabilitering, og at det da, naturlig nok, trengs mer plass for alt av utstyr, hjelpemidler etc. I tillegg skal det være plass til at bruker og terapeut kan trene på eget rom. Når det ikke er gjort noe annerledes her så er en av konsekvensene at avdelingen ikke har plass til ønskede apparater. Ei heller har de økonomi til det. Det er ikke rettferdig mot ansatte eller brukere av noe slag.
Jeg må også si at når det gjelder alt du ramser opp, som et forsøk på å skille den situasjonen jeg er i med resten av sykehjemmet, så gjelder det meg. Jeg trenger hjelp fra morgen til kveld, med alt du ramser opp (foruten mating. Jeg trenger bare tilrettelegging med å få maten). Heis og hjelpemidler brukes flere ganger om dagen. Jeg forstår veldig godt at jeg er på rehabiliteringsavdelingen. Det er jeg også glad for, ettersom jeg må ha treningen; og treningen er det som holder meg oppe og betyr mest for meg her. Men det endrer ikke det faktum at jeg er på sykehjem for eldre. Det endrer ikke det faktum at det overhodet ikke er tilrettelagt for å drive fullverdig rehabilitering (Du vet vel at rehabilitering går ut på å ivareta det psykiske, mentale og sosiale, på lik linje med det fysiske) og for å ta i mot yngre pasienter. Dermed endrer ikke din forklaring noe i mitt tilfelle; mest fordi jeg allerede vet det du skriver om. Det som er synd er at det ikke finnes gode tilbud til unge pleietrengende, som også kan trenge rehabilitering som et forsøk på å oppnå bedre funksjonsnivå. Unge med fysiske funksjonshemninger med behov for heldøgns pleie, slik som meg, trenger også et sted å bo. Her burde kommuner/fylker/regioner samarbeidet og gått sammen for å lage institusjoner og boliger tilpasset denne gruppen. Man kan faktisk bli alvorlig syk, ute av stand til å ta vare på seg selv, og pleietrengende som ung.
Takk for det 🙂
Linn: Det er skremmende, det vet du alt om. Vi kjemper mot det samme, du og jeg!
Tusen takk for at du sier det. Jeg håper flere blir opplyste nå.
Charlotte: Det kan ikke jeg heller. Lokalavisen fortalte min historie i august. Flere medier har tidligere i denne perioden blitt kontaktet, og nå etter bloggen kom opp. Dagbladet tok kontakt, og i dag stod det på papir og på nett. http://www.dagbladet.no/2013/10/19/nyheter/pluss/anita_bjorklund/innenriks/sykehjem/29794658/
Tusen takk for det!
anonym: Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Fine ord 🙂 Det håper vi og! Det fint å vite.
Knut: Tusen takk for de beste ordene du kunne gitt!
Siv: Det skal jeg, Siv! Nå ble jeg glad 🙂
Takk for at du er så modig og deler opplevelser og erfaringer, Anita. Dette tror jeg vil hjelpe mange mennesker. Jeg følger bloggen din, og må si du skriver utrolig bra. På vegne av en nær person kjenner jeg igjen mange av argumentene og frasene som blir servert.. ” du faller mellom to stoler, er i gråsonen, vi har ikke noe etablert tilbud til sånne som deg, osv” dessverre er det flere unge som forsøker å bli presset inn på sykehjem/gamlehjem, skjult bak påstander om at det er jo en rehabiliteringsavdeling. Vi var så heldige å treffe på en ærlig og medmenneskelig avdelingsleder på den rehab avdelingen de ville presse inn vår unge mann. Hun erkjente at det ikke var et sted for ham, og de hadde ikke den kompetansen han så sårt trengte for å kunne ha en faglig god og aktiv rehabilitering. Omgivelsene ville heller ikke være særlig oppløftende. Helsesjefen i vår kommune møtte oss også med forståelse, så vi fikk tilslutt et annet tilbud. Det vil alltid være yngre mennesker som har behov for rehabilitering. De vil være spredt i ulike kommuner, men i samme land! Er det virkelig så vanskelig å bygge opp et felles rehabiliteringstilbud som er rettet mot yngre mennesker? På tvers av kommunegrenser? Håper Anita, at du med engasjementet ditt har satt i gang en prosess som vil ende i at denne uverdige behandlingen stopper. Det er så lett å tenke at det aldri vil skje med en selv eller sine kjære, men plutselig er hele livet snudd om. Takk, vi følger med deg videre <3
Hei!
Vil bare si at du skriver utrolig bra, og at jeg får vondt av å tenke på hva du går igjennom.
Jeg var selv i en lignende situasjon bare for noen mnd siden, og unner ingen den opplevelsen. Jeg ble lam i venstrebeinet + delvis i armen og tungen da jeg var på skoletur i Israel, og var innlagt både på sykehus i Israel og på Ahus her hjemme. Etter å ha funnet ut at jeg hadde fåttt MS diagnosen ble jeg flyttet over på en rehabilitering som tilhører Ahus. Jeg kalte det bare for “Gamlehjemmet”.. Jeg hadde nettopp fyllt 20, resten av pasientene var over 60 og hadde hatt slag. Heldigvis hadde jeg enerom, men dagene føltes som 100 timer. Det eneste som skjedde var en time med trening og måltidene. Det er ikke veldig vanlig for en 20-åring å spise middag kl 1 hver dag, og ha kaffe og kaker kl 16.. Ikke var det internett der, og kun én felles TV, som ble brukt til nyheter på NRK.. Heldigvis for meg ble jeg sendt videre til Sunnaas etter 4 uker på “Gamlehjemmet”, og det syns jeg var mer enn nok!! Flere måneder er jo helt uutholdelig. Etter å ha trent meg opp i ca 4 uker på Sunnaas kom jeg meg på beina igjen, og er fin nå, selv om jeg ikke er 100 % tilbake til den jeg var før.
Tenkte bare å dele min historie her, og vise at du ikke er alene, selv om det er langt fra det samme som du har opplevd. Men jeg vet hvordan det føles å måtte ha hjelp til alt fra å dusje, gå på do, ta på klær og alt det man IKKE vil ha hjelp til når man er 20, i tillegg til å føle seg liten og alene.
Har du hørt noe om Sunnaas, og om du kunne blitt sendt dit?
Jeg sender masse tanker og gode klemmer <3 <3
Aller først; jeg trenger ikke å læres opp på hva rehabilitering betyr. Jeg har drevet med det daglig i over fem år og har vært på to ulike institusjoner tilsammen fire ganger tidligere.
Så vil jeg si at du mulig har misforstått innlegget mitt. Med at innholdet her er det samme mener jeg at denne avdelingen ikke er noe annerledes i utforming med tanke på at det er meningen at det skal være rehabilitering, og at det da, naturlig nok, trengs mer plass for alt av utstyr, hjelpemidler etc. I tillegg skal det være plass til at bruker og terapeut kan trene på eget rom. Når det ikke er gjort noe annerledes her så er en av konsekvensene at avdelingen ikke har plass til ønskede apparater. Ei heller har de økonomi til det. Det er ikke rettferdig mot ansatte eller brukere av noe slag.
Jeg må også si at når det gjelder alt du ramser opp, som et forsøk på å skille den situasjonen jeg er i med resten av sykehjemmet, så gjelder det meg. Jeg trenger hjelp fra morgen til kveld, med alt du ramser opp (foruten mating. Jeg trenger bare tilrettelegging med å få maten). Heis og hjelpemidler brukes flere ganger om dagen. Jeg forstår veldig godt at jeg er på rehabiliteringsavdelingen. Det er jeg også glad for, ettersom jeg må ha treningen; og treningen er det som holder meg oppe og betyr mest for meg her. Men det endrer ikke det faktum at jeg er på sykehjem for eldre. Det endrer ikke det faktum at det overhodet ikke er tilrettelagt for å drive fullverdig rehabilitering (Du vet vel at rehabilitering går ut på å ivareta det psykiske, mentale og sosiale, på lik linje med det fysiske) og for å ta i mot yngre pasienter. Dermed endrer ikke din forklaring noe i mitt tilfelle; mest fordi jeg allerede vet det du skriver om. Det som er synd er at det ikke finnes gode tilbud til unge pleietrengende, som også kan trenge rehabilitering som et forsøk på å oppnå bedre funksjonsnivå. Unge med fysiske funksjonshemninger med behov for heldøgns pleie, slik som meg, trenger også et sted å bo. Her burde kommuner/fylker/regioner samarbeidet og gått sammen for å lage institusjoner og boliger tilpasset denne gruppen. Man kan faktisk bli alvorlig syk, ute av stand til å ta vare på seg selv, og pleietrengende som ung.
Takk for det 🙂
——————-
Da missforsto jeg innlegget 🙂