Latteren sitter løst. Den ene kommentaren kommer etter den andre. Stemningen er god. Energien er lett å være i. Det er fint, det er “normalt”. Det er tre mennesker, tull, smil, alvor og hardt arbeid. Alt på en gang. Det er tre mennesker og alle er like mye verdt.

To hjelpere og en pasient. Treningsøktene er fylt opp av alle nødvendige øvelser og det er intensiv jobbing hele veien. Men i stedet for å bare være nok en pasient å jobbe med, nok et individ; er du deg. Det er Anita som ligger der og det er Anita som gjelder. Personen, datteren, søsteren og vennen. Det er meg og alt jeg er, og ikke den funksjonshemmede. Ikke bare den som skal trenes. Ikke bare jobb. Ingen ovenfra og ned – holdning.

Jeg gleder meg til hver økt. Dager så lange på et sted som dette; og all den tid jeg har med disse, er tid som gjør at jeg klarer å møte en ny dag. En ny dag i samme rutiner, med mennesker ut og inn; og all den tid jeg har med dere to blir den gode tiden. Stunder som gjør det greit å være meg, stunder som er bra for meg. Stunder som lar meg puste med hodet over vannet; som er fylt med glede. Akkurat som med mine beste tre pleiere. Jeg er verdt noe, jeg er viktig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Fysioterapeuten er en fantastisk person, og studenten like så. En personlighet det er godt å være rundt, en person det er godt å være med. Jeg venter spent hver morgen; på lyden av bankingen på døren som jeg vet tilhører fysioterapeuten. Da kommer smilet, da kommer forventningene. For i det øyeblikket vet jeg at det skjer noe, og i det øyeblikket vet jeg at jeg vil ha det bra den neste timen.

Jeg hadde det ikke godt med treningen en stund og jeg hadde det ikke godt med meg selv. For relasjonen mellom meg og den andre var ikke god, og jeg følte meg umyndiggjort og behandlet på en måte som gjorde at jeg som person; som en oppegående person med full innsikt i egen situasjon og fullt i stand til å tale sin egen sak, ble borte. Jeg følte at jeg glapp, at jeg var i ferd med å forsvinne. Det måtte endres, og endringen har vært, og er, bra på alle mulige måter.

Fysioterapeuten er et menneske som gir deg en god følelse som sitter i etter at man er ferdig med å være sammen. Det er disse stundene jeg nå har som fyller meg med mer enn det tar. Det er disse stundene som gjør at jeg fremdeles består. Jeg er lei meg for at studenten i neste uke drar tilbake til skolebenken, jeg er lei meg for at jeg mister den ene støtten; den ene unge energien jeg har fått være med. Men jeg takker for tiden studenten har vært her, og jeg takker for gleden jeg har fått. Og jeg er overlykkelig over at fysioterapeuten fortsatt vil være her, så lenge jeg må være her. At jeg har denne personen i den situasjonen jeg er i, betyr så mye mer en kanskje andre kan fatte; at treningstimene og minuttene med latter, glede og følelsen av normalitet er så stort for meg som det er. For det er det jeg har og det er det strået på dette stedet som gjør at jeg fortsatt kan holde fast. Takk, kjære fysioterapeut, for at du er den du er. Takk for at du behandler meg som meg, for at du gjør din jobb på en måte som gjør at jeg fremdeles kan føle meg verdifull og som den personen jeg er. Du lar meg være; jeg er. Takk for alt vi gjør sammen, og takk for at du gjør en forskjell.