De vonde følelsene

Nedslått. Tom. Hva skal jeg si? Hva skal jeg kjempe med? Hva skal jeg kjempe med når de som er så mektige slår så hardt? Slag så harde i form av ord, som treffer deg igjen og igjen. “Well, it kind of hurts when the kind of words you write kind of turn themselves into knives”. Ord på papir, ord i munn. Det er du som er problemet.

Et problem. Et irritasjonsmoment. En byrde. Uriktige opplysninger blir sannhet, og sannheten blir ikke hørt. På rådmannens papir er du verdiløs. Med hans ord blir du feilen, og klumpen kjemper i halsen. Klumpen kjemper i halsen og tårene står i øyekroken, mens øyene suger til seg ordene. Med hans ord er det du som er problemet. Mattheten tar over og hjertet gir opp litt.

Hjertet gir opp litt. Du er en plage. Følelsen fyller deg, og igjen er du musa ved siden av elefanten. Er det meg det er noe galt med? Ta til takke med det du får, du har i hvertfall tak over hodet. Jeg skal være fornøyd. Hvilken rett har jeg til å be om mer? Hvilken rett har jeg til å ville ha et best mulig liv? Som annerledes er det andre som har makten over hvor ditt liv skal få blomstre. Som en marionette er du prisgitt den som styrer trådene.

Tårene kjemper seg fram til slutt. Jeg vil ikke mer. Jeg blir så sint. Faen, heller. Jeg blir så sint at jeg tror jeg sprekker, men i stedet kommer vonde tårer ut. Det er de som sprekker, det er de som flykter. Kroppen har holdt tilbake, kroppen har kjempet i mot. Jeg orker ikke gråte. Men nå kommer de. Jeg orker ikke dette. Jeg orker ikke dem. Makten, arrogansen, likegyldigheten. Samme forsvar, flere ord. Et problem. Et irritasjonsmoment. En byrde. Hva skjedde med systemet; hvor ble menneskene av? Medmenneskelighet, forståelse. Hvor ble du av?

Hvor ble du av, Anita? De bryr seg ikke. De vil ikke forstå. De kan ikke forstå. “Hvordan sover dere om natta?”, spør mamma. Ingen reaksjon. Ikke en følelse. Ønsker dere at vi skal forsvinne? Ønsker dere at jeg skal bli borte? Få henne vekk, bli kvitt henne. Jeg kan ikke bli borte, for livet er her. Livet er her, og jeg forsvinner ikke uansett hvor mye dere måtte ønske det. I en seng, på et rom, ser to alvorlige øyne som har levd en mannsalder på rekordfart opp i taket. Det er her jeg er. Hvor var du da du var 21?

Jeg blir såret. Styrke og mot; men dette treffer som kulden treffer huden gjennom den lille sprekken mellom jakke og vott. Du er ikke stål, du er ikke stein. Sverdene treffer og luften siver ut av ballongen. “Det går bra”, sier du. Ordene blir som et mantra. Men det går ikke bra. “Det går bra”, sier du, og stemmen gjør sitt for å skjule gråten. Det er du som er feilen, det er du som lager problemer. Det er du som er utakknemlig. Hva skal jeg kjempe med når de som er så mektige slår så hardt? “Det går bra”, hvisker du mens du blir som et tomt skall. Hva skal jeg si? Slag så harde i form av ord, som treffer deg igjen og igjen. Ord på papir, ord i munn. Det er du som er problemet.

(På mandag kunne du lese om meg i Dagbladet, i tillegg lå det på Dagbladet Pluss, inkludert video: http://www.dbtv.no/?vid=2750496414001)

9 kommentarer
    1. Fantastisk skrevet. Og så uhyggelig, og sant. Takk.
      Håper mange jobber for deg likevel der ute, og håper det vil bli bedre. Hold ut.

    2. Takk for at du deler dine tanker og hverdag med oss. Håper virkelig det ordner seg snart, slik at du også får muligheten til å leve livet ditt. Er helt feilt at du er blitt plassert der du er, skummelt at slikt skjer. Stå på, ikke la deg knekke. Det må jo ordne seg for deg snart. Klem

    3. Du er da ikke tvangsinnlagt. Det er ingen som har en rehabiliteringsavdeling som sin endelige adresse. Som alle andre som ønsker å avslutte et anbefalt og påbegynt rehabiliteringstilbud, kan du også det. Du er ikke umyndiggjort.

    4. Jeg får så vondt. Leste intervjuet på db.no. Noe så urettferdig! Det er ikke slik det skal være, men nå MÅ kommuna du bor i finne et bedre tilbud til det. Dette går ikke! Jeg kjenner jeg blir rasende.
      Stå på, Anita! Jeg heier på deg.

    5. Dette er uverdig. Jeg forstår ikke at de som er ansvarlige slipper unna med dette i 2013. Vi tenker på deg hver dag her Anita og følger med deg. Prøv å vær sterk og hold ut! En varm klem fra oss

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg