Det var vår. Det skulle bli sommer. Sola skinte, men varmet ikke med mindre du fikk den direkte på deg. Vår verden skulle igjen bli fylt med farger, og tulipanene i hagen ventet på å få vokse ut. I de skyggefulle gatene i Oslo var det kjølig og liv som vanlig. Latter og smil fylte luften. Lydene kom fra meg og vennene mine.

10.mai dro jeg ut døren hjemme sammen med en venninne, full av glede og forventning over timene som lå foran oss. Hun og jeg i bilen, på vei for å hente venninne nummer to. De andre ville møte oss i Oslo. Det var stort for meg at jeg var med dem, det var stort for meg at jeg var på tur. Lite visste jeg da at jeg den kvelden ville ligge på intensivavdelingen.

Det var en god dag inntil alt snudde. Engasjert samtale og latter ble senere denne dagen byttet ut med blålys og sirener. I 160 km/t raste ambulansen fra legevakten i Oslo til akuttmottaket på Bærum sykehus. Venninnen min foran med sjåføren, to jobbet bak med meg. En god dag ble alvor. Et alvor som ville endre alt. I speilet på badet om morgenen så jeg et stort smil. Lite visste jeg da at jeg noen timer senere ville bli intubert og lagt i narkose for å få slutt på det langvarige krampeanfallet, og at jeg ville bli fraktet med anestesilege fra Bærum sykehus og videre til Drammen sykehus.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg ble intensivpasient og hjernen prøver fortvilet å finne tilbake til minner som ikke er der. Den nøster i tråder som ikke finnes, og danner bilder som i et forsøk på å forstå noe den ikke selv har sett. Hullene i hukommelsen kan jeg ikke selv fylle. Minnene fra det som skjedde er det ikke jeg som bærer. Og så vondt det enn er for meg, tenker jeg på hun som var der hele veien og var vitne til alt. Hun som så akutteamet frakte meg vekk, mens hun selv ble tatt en annen vei. En ufattelig situasjon, og en enorm styrke hun viste.

Det er vondt å høre om det som skjedde. Det er vondt å vite at det var meg. Så mye som forandret seg, så mye som ble borte. I en sykehusseng lå en jente uten mimikk, uten å kunne åpne øynene, uten tale, uten å kunne bevege seg. Full av blåmerker, intravenøs næring og kateter i blæra. Gradvis kom talen, gradvis kom øynene opp igjen. Men funksjonshemningen var blitt så mye verre, og jeg kan ikke lenger holde mitt eget hode. Jeg kan ikke sitte. En dag som skulle bli så fin, endte i et helvete. Jeg rullet ut døren den dagen, og lite visste jeg da at jeg ikke skulle komme tilbake igjen. Det er et halvt år siden. Seks måneder har gått.

Seks måneder har gått og jeg føler at jeg sakte, men sikkert faller fra hverandre. Jeg kjemper en kamp så tøff på alle områder. Det er som å spille en fotballkamp alene; hva har det for seg? Jeg er nedbrutt, jeg er tom. De mektige store mot den sterke lille. Jeg har det vondt. Så mange vonde minner, så mye tøft. Et slikt alvor og den skremmende følelsen det er å ikke ha noen knagger i hukommelsen å henge det på. Det var du som lå der; omringet av et titals leger og sykepleiere. Det var dine klær de klippet opp. Det er du som ligger her nå; på sykehjemmet. Suselyden fra ventilasjonsanlegget tar meg tilbake; tilbake til en tid som var før. Før livet igjen kastet meg rundt og lot meg kjempe i stormfullt farvann. Den ulidelige sårheten som oppstår i det øyeblikket du skjønner at du ikke kan slippe unna; i det øyeblikket du vet at du må våkne igjen i samme scene… Den finnes det knapt ord for.

Det er desperasjonen som gjør at du får lyst til å kle av deg din egen kropp og stikke av. Det er frustrasjonen av å ikke kunne komme unna. Det er ingen vei utenom. Det er ingen som tar meg vekk herfra. Dagene går, ukene går, månedene går. Det var vår. Det skulle bli sommer. Nå har bladene falt, luften er skarpere, og det neste som kommer er snøen. Hva skjedde? Hvor ble tiden av? Verden der ute gikk videre mens vi var i unntakstilstand. Forandringene der ute skjer. Verden der ute går videre, og vi er fremdeles i unntakstilstand. Det er ingen som kan la meg slippe. Det er ingen som kan fortelle meg at det er over. Hvor desperat jeg enn er så må jeg kjempe hver dag. Med alle de kreftene du trodde var brukt opp for utallige kamper siden, med alle de kreftene du trodde sykdommen hadde stjålet. Et menneske så sliten, et menneske så knust. Utrolig nok fortsetter du.

“Hold my hand when the lights go down and you’re feeling scared but no one understands”. Tomheten hindrer tårene i å komme. De renner bare der inne. På innsiden. I kveld orker jeg ikke kjempe. I kveld har jeg nok med å bare eksistere. Sorgen er som et spøkelse som går gjennom meg. Den svever rundt og flyter gjennom. En følelse så sterk, en følelse så overveldende. Det var en så omfattende omveltning og den skal jeg takle. Det er jeg som lever i det, det er jeg som skal bestå. Malingen flasser og flisene slår sprekker. “A wishful look, a hesitate. You’re hoping I will notice that you’re not okay”. Det er vanskelig. Sårheten skjærer i hjertet. Mine fortvilte rop om hjelp blir ikke hørt. Det er vondt. For et halvt år siden dro jeg ut døren hjemmefra. Lite visste jeg da at jeg ikke skulle komme tilbake igjen.