For et halvt år siden kom jeg til sykehjemmet. “Når du får en uke å komme deg på, så er du tilbake til normalen igjen“, fikk jeg beskjed om av legen på sykehuset da jeg ble sendt ut. En uke ble til to, og to ble til en måned, og den ene måneden ble til seks. Seks måneder i en kamp få kan forstå. En kamp for å vinne tilbake funksjoner, en kamp mot alle følelsene man skal takle når livet igjen har blitt nytt og ukjent, og ikke minst en kamp mot kommunen. En kamp for å få et verdig liv. En kamp for verdig behandling. En kamp for livskvaliteten.

Jeg klarte det. Tidlig mandag morgen kommer ambulansen og henter meg. Vekk herfra; ut av sykehjemmet. Et halvt år og nesten to dager i omgivelser en ung person aldri skulle vært plassert i, et halvt år og nesten to dager i en situasjon som har gjort noe med deg. Du har blitt dyttet ned igjen og igjen og igjen. Du har måttet takle dårlig stell, følelsen av å være en plage, ord uten betydning fra munnene de har kommet fra, og håp som har knust i tusen biter som et krystallglass som faller i flisene. Det har vært så mye, det har vart så lenge. De siste to ukene har vært så vonde. Jeg har kjempet med alt jeg har for å holde ut, men sakte, sakte ble jeg sugd vekk litt etter litt. Jeg kan ikke være sterk hele tiden, jeg kan ikke holde ut alt uten at det går inn på meg. Det er ikke alltid håpet får skinne sterkest, når håpet har blitt revet bort alt for ofte. Det er ikke bare kampvilje, mot og håp. Det er også smerte, redsel og nederlag. Mot er å kjenne på alt det; å ta i mot alt det og fortsatt fortsette fremover.

For hvert eneste åndedrag du tar og for hvert eneste slag hjertet ditt slår går det fremover. Så lenge det er liv går det fremover. Og du er med om det er aldri så vondt og aldri så tøft. Du har ikke noe annet valg. Og dagen kom da beskjeden om at jeg blir flyttet endelig ble virkelighet og ikke bare en fantasi. På onsdag skjedde det endelig. En sår tomhet traff meg før en enorm lettelse og glede senere tok over inni meg. Det er noe med det å ha stått i noe så alt for lenge; du vet ikke hva du skal føle når seieren endelig er din. Det er ingen glede, du vet ikke om du skal tørre å tro at det faktisk er sant. Du er så sliten, så sårbar. Det må ut før det virkelig går opp for deg at den delen av kampen er over.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det er langt fra over. Langt der i fra. Men den største brikken, den første delen, er endelig på plass. Nå skal byggeklossene på plass igjen etter å ha blitt rasert ned over det hele. Jeg håper de nye, bedre og tilpassede omgivelsene for et ungt menneske vil la meg finne tilbake til alle bitene av meg selv som har blitt tatt fra meg. Jeg gleder meg til å dra. Jeg har allerede møtt fysioterapeuten og ergoterapeuten jeg skal ha der, og hjelpepleieren som kommer til å ta meg i mot på mandag. Nytt sted, nytt rom, nye folk; men ikke alle fjes vil være ukjente. Jeg gleder meg til å bli kjent med dem, jeg gleder meg til å jobbe med dem.

Jeg klarte det. Etter mye press fra de fleste kanter vant jeg til slutt. Jeg klarte det. Det blir ingen jul på sykehjem. Det blir ikke flere måneder på sykehjem. Jeg skal ut herfra! Tidlig mandag morgen kommer ambulansen, hvis alt går som det skal, og jeg får si farvel til rom 105. Men min reise er ikke over, og jeg kommer til å fortsette å skrive. Min historie er ikke over, og jeg håper dere vil følge med videre. Jeg har mer å skrive fra sykehjemmet, og selv om sykehjemslivet snart er over for min del så fortsetter jeg å skrive her. Min historie vil fortsatt bli delt, og jeg håper at jeg vil bidra til en forskjell for de alt for mange andre unge som også er stuet bort på sykehjem. Min stemme blir hørt, og snart kommer et nytt intervju ut.

Jeg klarte det.