Jeg har vært hjemme på julepermisjon. Etter syv måneder og tolv dager borte, var jeg hjemme igjen for aller første gang. Jeg rullet ut av den døren med latter, smil og forventing i mai. Lite visste jeg da at jeg ikke skulle komme tilbake etter noen timer som planlagt. Først syv måneder og tolv dager senere kom jeg tilbake. På båre.
“Careful what you say, this time of year tends to weaken me, and have a little decency and let me cry in peace (…)
I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year“
Hver kveld i flere uker fylte Maria Menas stemme ørene mine, mens gråten fylte hjertet mitt. Dagene, ukene og månedene gikk; og tanken jeg ikke ville tenke ble mer og mer påtrengende. Jul på sykehjem. I en alder av 21 år. Jeg var alene med det. Det var for vondt å snakke om. Det ble så alt for tydelig hvor oppned og mye tøffere min verden hadde blitt. Det ble så mye å takle.
“I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year“
Jeg måtte i det minste få litt av lillejulaften og julaften hjemme. Og sove over til første juledag. Det var så mye som måtte planlegges, så mye som måtte på plass for å kunne gjøre det mulig. Hjemmesykepleie, sykehusseng, heis, bekken. Ville de gi meg den hjelpen jeg trenger? Tanken på å være hjemme og å ligge hjelpesløs i sengen og vente på at hjelpen skal komme på faste tidspunkt var ikke god. Når må du på do i jula? Tenk deg selv om du hadde måttet time et hvert dobesøk; planlagt det på forhånd. Det er ikke lett. Hvertfall ikke når du ikke kan gjøre noe annet med det selv enn å bli liggende i sengen. I tillegg fikk jeg beskjed om av ansatte på sykehjemmet at hvis jeg ikke kunne sitte i rullestoltaxi for å bli transportert hjem, så fikk jeg ikke komme hjem.
“I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year“
“Da får du ikke komme hjem“. Ordene kjentes langt inni hjerterota. Da får du ikke komme hjem. Så enkelt som det, så ubetydelig for dem. Heldigvis skulle jeg ikke fra sykehjemmet og hjem da det ble jul. Jeg skulle fra Høyenhall og hjem. Ambulanse ble bestilt, for jeg skulle få komme hjem. Så enkelt som det, så viktig for dem. Etter en tøff førjulstid med anfall, akutturer, sykehusinnleggelser og oppstart av antiepileptika; ble det likevel, takk og lov, mulig for meg å reise hjem. 22.desember hentet ambulansen meg. Fram til 26.desember skulle jeg få være i mitt eget hjem. Endelig.
“I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year“
Sengen stod klar i stuen, sammen med skjermbrettet og utstyr for hjemmesykepleien. Stuen min. Hjemmet mitt. Det gikk lettere enn jeg trodde å komme hjem, med tanke på reaksjonene. Det var som om jeg ikke hadde vært borte. Det var så godt…inntil kvelden kom og jeg lå alene i stuen. Jeg så meg selv rullende forbi på vei til kjøkkenet. Jeg så meg selv kle på meg, ordne mat og forflytte meg over til sofaen. Raskt, som vanlig. Jeg var så god på forflytninger. Jeg så venninnen min komme, og jeg hørte og så oss forlate huset. Det var så levende; som om en skygge av den jeg var da lå igjen i huset og ble vekket til live i mørket av mitt nærvær for å vise det som en gang var. Sårheten, den ulidelige sårheten, skrapte hver en centimeter inni meg. Jeg kunne ikke slutte å gråte, det ville ikke slutte å gjøre vondt. Mammas armer ble redningen før jeg klarte å sove, og dagen etter ble fin som dagen før.
“I wanna go home for Christmas, let me go home this year. I wanna go home for Christmas, let me go home this year“
Det ble en annerledes jul for oss; jeg lå i sengen ved siden av bordet hvor mamma og broren min satt. Det var sovepauser og sykepleierbesøk for meg. Men vi var sammen, og det er det som teller. Vi hadde hverandre, kjærligheten, og den enorme takknemligheten og gleden over at jeg var hjemme der jeg hører til. Det var fantastisk godt, og jeg tok til meg alt jeg maktet. Men jeg kan ikke legge skjul på at det var rart å være der. I denne tilstanden. Så mye tiden har tatt, så mye tiden har endret, så mye tiden har gitt på andre måter. Og det var tøft. Andre juledag var jeg på rommet mitt for første gang, og det var da det ble ekte. Det var da den virkelige bølgen av følelser slo meg av å være hjemme. Det var da det virkelig slo meg, det var da alle disse månedenes kamp og helvete gikk enda mer opp for meg. Der stod den gamle stolen min. Alt som var og som ikke er lenger. Som fortsatt er og som fortsatt er mitt. Det var så fjernt. Det var så tøft at jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke gråte, men uansett hvor mange lag med styrke jeg prøvde å holde det tilbake med, fant tårene sin egen vei ut.
Det er en prosess dette her, og dette er en del av det hele. Det er nok en ting jeg må komme meg gjennom, og nok en ting jeg må bearbeide. Det var sårere enn jeg har orket å sette ord på, og jeg føler meg tom og lost. Førjulstiden var tøff, jeg har måttet komme meg gjennom seks måneder på sykehjem og to vanskelige uker på sykehus før det igjen, i en skremmende og ny tilstand. Det har vært så mye, så fryktelig mye, og tiden på sykehjemmet preget og endret meg mer enn jeg ville skjønne. Og så var jeg plutselig hjemme; i det kjente, kjære, fine, og nære. Og realiteten slo meg enda en gang. Hardt; for den greia der slår verre enn en proffbokser. Det var som om de siste syv månedene og tolv dagene og alt som har skjedd ble spilt av i en film. Det fikk synke enda dypere inn, i omgivelsene som har ventet på meg all denne tiden. Misforstå meg rett, jeg er lykkelig for at jeg fikk feire jul hjemme; det er ingen andre steder jeg ville vært. Men jeg har aldri sluttet å kjempe, og nå fikk jeg virkelig kjenne på hvor ufattelig tøft det har vært.
Alt som en gang var er ikke lenger, og rammene som var har nytt innhold. Det kjente maleriets farger er byttet ut, og formene er annerledes. Hvor enn utrolig godt det var å være hjemme, i hjemmet i seg selv, var følelsene og minnene det brakte med seg vondere enn jeg har villet uttrykke. Det er mye å komme seg etter; etter alt som tiden på sykehjemmet og det jeg har vært gjennom har brakt med seg. Og jeg prøver å finne min vei tilbake.
Så fint at du kom deg hjem, noe som burde være en selvfølge uansett hvor du holder til. Jobber selv i pleien, og vet hvor vanskelig noen kan gjøre seg, mens andre ikke ser noen problemer og heller løses utfordringene. Gleder meg til å følge bloggen din fremover, for du er veldig flink til å skrive, har gode formuleringer og ikke minst skriver du fra et ståsted som er viktig for oss som er friske å få høre om! Masse godt nytt år, håper det bringer det mye godt!