Let me hold you

When the dark clouds come your way, when your demons can’t be tamed, when your last straw starts to break, and you feel your heart can’t take anymore“.

Tiden går. Nytt år; og jeg har snart vært i denne tilstanden i et år. Hvor ble all tiden av? En dag av gangen, et skritt av gangen, og plutselig har en måned gått. Du klarer en måned til. En måned til på sykehjem, så må vel situasjonen endre seg? En dag av gangen, et skritt av gangen, og plutselig var enda en måned forbi. Kaos, redsel, forvirring, usikkerhet, mot, glede, latter, tårer. Hva var det egentlig som skjedde? En virkelighet så tøff, en virkelighet så fremmed. En ny kamp på toppen av den gamle kampen.

When your second chance is gone, when you’re barley hanging on, when you’re tired of being strong, and you don’t know where to run anymore“.

Du kom ikke i mål. Alt du hadde kjempet for, alle årene du hadde lagt bak deg på den kronglete stien blant kratt og bratte stup, ble ikke virkelighet. Du vant ikke. Du vant ikke før du falt ned, enda lenger ned i steinrøysa enn du noen gang hadde vært, og måtte begynne veien på nytt. Men stien var ikke den samme, for den gamle når ikke helt ned dit. Du må bekjempe nok et gjengrodd virvar for å finne fotfeste slik at du kommer inn på den nye stien. Den nye stien så lik den gamle, men likevel så ukjent.

I wanna take away the hurt, but I just don’t have the words. Let me hold you, let me hold you tight. Let me hold you, just let me hold you tonight“.

Det har vært så mange tøffe opplevelser. Så mye vondt. Den ene dagen glir over i den andre, og med faste rutiner gjør du det du skal for å komme deg videre. Enhver treningsøkt blir gjennomført med styrke, mot og smil, enhver ergoterapitime blir gjennomført med latter; for jeg gleder meg til dem alle. Du er med på så og si alle forslag. Ja, sier du. Du våkner hver morgen og tar på deg rustningen. Du er klar til å møte det som måtte komme. Men et hvert vondt øyeblikk setter seg fast, og plutselig skyller de alle over deg, og den ene realiteten etter den andre går opp for deg.

When the shadow’s always there, when you can’t come up for air, when tomorrow seems to lead nowhere, and there’s no answer to your prayer anymore“.

Jeg er så sliten av å slite. Jeg er så sliten av at alle oppgaver er krevende, at alle bevegelser er tunge. Jeg blir desperat etter å være fri fra trykket mot kroppen som alltid er inntil noe. En seng, en rullestol. En benk, en badetralle. Jeg blir sprø av å se beina ligge rett ned, av at de ikke kan endre stilling; at jeg ikke kan krølle meg sammen til en ball, eller hoppe rundt som en full gresshoppe. Jeg er så sliten av å ikke kjenne hvordan stilling kroppen egentlig er i; av å ikke føle at beina faktisk ligger ut på fotstøttene på rullestolen som er stilt opp slik at de ikke skal henge ned. “Kan du ta fotstøttene lenger opp?”, spør jeg. Blikket jeg får, spørsmålet om jeg er sikker? Gjennom bordet ser jeg at beina mine er rett ut, og i et øyeblikk kjenner jeg meg trist. Og flau. Jeg er så sliten av å være hypersensitiv; at berøring på beina er vondt og at følelsen av at noen klemmer beinet hardt sitter igjen en stund etterpå selv om ingen er nær det, som en slags fantomsmerte. Jeg er så sliten av at det kjennes ut som om de vrir av meg armen eller knekker foten min når feilstilligner skal rettes opp og bevegelse fra albuen skal tøyes. Jeg er så sliten av å se. Med et syn som bare har blitt dårligere, er det en jobb i seg selv. Det er så slitsomt. Det er så sårt.

I wanna take away the hurt, but I just don’t have the words. Let me hold you, let me hold you tight. Let me hold you, just let me hold you tonight“.

Det er så sårt. Du våkner på intensiven, og livet skal aldri bli det samme igjen. Enda flere funksjoner er borte, og sakte, men sikkert går det opp for deg. Sakte, men sikkert skjønner du at utviklingen av funksjonshemningen til det verre faktisk er sant, og at dette er deg. Du lever i det, og du var ikke hjemme til 17.mai som du var skråsikker på at du ville være. Det kom til å gå over; en uke på sykehus, og ting måtte selvfølgelig ha ordnet seg til da. Du trodde du kunne snakke; for du visste hva du ville si, du trodde du hadde øyene åpne, du trodde du kunne bevege deg. Men virkeligheten var en annen. Sakte, men sikkert våknet du mer til. Sakte, men sikkert bedret talen seg, og øyene ble mer enn en glippe. Sakte, men sikkert klarte du å svelge ned mat og vann, etter å ha blitt fuktet i munnen med en svamp i flere dager. Men du kunne ikke bevege deg noe mer. Det var så skremmende, det var så tøft. Minnene er vonde, og alt du følte da er så mye tydeligere nå. Du skulle på konsert den 27.mai. Helt til det siste tenkte du at det ville gå. Fra sengen på sykehjemmet som nå var blitt ditt nye hjem, trodde du at det ville gå over.

Let me hold you, let me hold you, let me hold you tight. Let me hold you, it’s all that I can do tonight“.

Du får en uke å komme deg på, så er alt som før igjen“, sa legen da hun sendte meg til sykehjemmet. Uken gikk, og jeg kom meg ikke. En ny uke begynte, og ting var ikke som før. Tiden gikk. Over åtte måneder har gått. Jeg kjemper med alt jeg har, og jeg kan ikke huske følelsen av hvordan det er å løfte sitt eget hode. Jeg kjemper med alt jeg har, og jeg er fortsatt pleietrengende. Over åtte måneder har gått. Jeg er så sliten av å slite. Tiden går.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg