Jeg er sulten.
Magen rumler og sulten ganger. Kroppen har frokostinnstillingen på enda,- på maks styrke. En natts søvn, og den er klar for dagens første måltid.
Dagens første måltid skjer ikke. Magen sier i fra, men ingen lytter. Den suger til seg knappen og slipper den ut igjen. Trekker seg inn mot magen, presser mot huden. Plopp! Ute igjen. Enten prøver den å spise den, eller så er det et forsøk på å kvitte seg med den, for fremmedlegemet skal bort,- trekk den inn og skyt jævelskapen ut! Merkelig, merkelig følelse.
Jeg har min lille matpause på morgenen, før første pose for det nye døgnet blir satt på. +-Halvannen times pause. Ingen slanger, bare knappen. Den lille, søte knappen som ikke synes. Øyeblikket jeg kan late som at den ikke finnes i det hele tatt. Alt er normalt, og jeg kan spise.
Jeg kan ikke spise. Maten kobles til enda en gang og pumpes sakte, men sikkert inn i magen. Rumlingen gir seg, og sulten blir ubetydelig for meg. Jeg er ikke mett,- jeg blir aldri mett. Men kroppen roer seg, og jeg overdøver sulten.
“Å, nå skal det bli godt med mat!”. “Herregud, jeg er så sulten, jeg gleder meg til lunsj!”. “Jeg har bare spist et knekkebrød”. Ja, det skulle blitt jævlig godt med mat, og lunsjen roper magen min også etter. Og jeg driter i hvor mange knekkebrød eller ikke du har spist. Sult-sympati får du ikke av meg. Jeg er sulten hele forbanna tia. Kunne du satt deg inn i det?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare til matkommentarer. Jeg har mest lyst til å be deg klappe igjen. Kjenn på den sulten, sulten før lunsj. Den gnager. Den roper. Hodet forbereder seg, du gleder deg. Du forestiller deg maten, du tenker på det du snart skal få spise. Tennene dine skal snart få møte en brødskive med makrell i tomat, eller kanskje et rundstykke med gulost, eller en salat. Salat med pasta? Kylling? Eller kanskje begge deler. Kjenn på dette. Føl det. Føl det og vit at ingenting av dette skal skje. Alt som vil skje er at det fortsetter å gnage, og det fortsetter å rope. Den sulten du bærer skal ikke stilnes. Ikke nå. Ikke etterpå. Ikke i dag. Ikke i morgen.
Jeg har lyst til å rive av meg nesa når de absolutt skal steke vafler i etasjen min. De skal ikke spises her nede engang. Denne lukten,- denne deilige duften, har blitt et av de største symbolene på det jeg har mistet. Den er så god, så koselig. Så varm og innbydende. Og jeg kjenner tårene presse på, mens de andres forventing stiger. Mat-tapet er så vondt. Lukten er tortur. So close, but yet so far.
Jeg legger nesten ikke merke til slangene lenger. De bare er der. Lyden av pumpa er som oftest utestengt på lik linje med alle andre lyder man kun hører dersom man først begynner å høre dem. Tikkende klokker, støyende trafikk. Knappen bare er der.
Knappen bare er der, men den er mye sår. Det svir og det gjør vondt. Men så kjenner jeg ingenting. Jeg kjenner ingenting, og jeg liker den. Den er sår, pumpa hyler, maten stinker, og jeg hater den. Jeg vil rive ut alt. Jeg vil ta tilbake det som var normalt. Det som var normalt før dette ble normalt. Slangene er i veien, slangene er så MYE.
Slangene er så mye, men de er så lite. Den lille knappen; livredderen. Et hull i magen. Er det ikke rart? Det er veldig ekkelt, og veldig fint. Dobbeltheten, den røde tråden i hverdagen. Min hverdag.
Hullet i magen, slangen inn. Knapp, mellomstykke, matslange, treveiskran, slange til næringsdrikk, poser, sekk, stativ. Det er dette som holder meg i live. Det er dette som er maten min. Det er sånn jeg spiser.
Jeg kan ikke spise, ikke med munnen. Jeg kjenner ikke gleden av noe godt i munnen, tilfredsstillelsen av å få svelge det ned, for så å ta en bit til. Jeg kjenner ikke mettheten som sniker seg innpå, som til slutt rommer deg og slukker den ubehagelige brannen som herjet først. Før bitene, før måltidet.
Jeg spiser med slanger og hull i magen. Jeg drikker, direkte inn i mottakeren. Knuste medisiner, sprøyter og vann. Knappen, livredderen.
Jeg er sulten. En sult du kjenner før hvert måltid; den sulten som du ikke kunne slukket. Den du ikke hadde blitt kvitt. Jeg er sulten, og brannen i meg kan aldri slukkes. Brannvesenet har sagt opp, de dro uten varsel. Flammene kan ikke temmes.
Mattapet er så stort, og jeg unngår sammenhenger hvor mange spiser. Gleden, maten. Smaken, nytelsen. Det er leit, det er sårt. Jeg klarer ikke. Mattapet er for vondt, jeg er for sulten. Døgnet rundt, hele tiden. Intenst. Og det…det er tortur.
Huff skal ikke være lett. Du har hatt og har en tøff kamp i hverdagen. <3 jeg sitt og tenker ut noe, hva med og sette vanelig mat pr knappen er det prøvd ut?. Jeg er bruker av knapp, og bruker sondemat men innimellom vanelig mat i knappen. Hvilke muligheter finnes det for deg?
Stå på Anita, du er en utrolig tøff og sterk jente! Jobbet for en som brukte PEG, vi brukte vanlig mat og moste det i stavmixer med litt kraft, tok det inn med sprøyte! Funket bra for han, håper du får vekk den følelsen!
Det der er en ting hjernen min nesten ikke greier å forstå; å ikke kunne spise. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av mat, jeg spiser for mye, og tankene mine går hele tiden over i at jeg MÅ prøve å spise mindre.. det er ikke godt for kroppen min at jeg har for mange kilo å dra på.
At du ikke kan spise, jeg kjenner hvilken sorg det må være for deg. En hel sans som ikke blir brukt, smaken som blir en slags fiende. Det å være sulten..
Så fint at du skriver om det, både for deg, men for oss som kanskje har andre utfordringer – ja vel – som tar slike ting som en diger selvfølge. Ikke det, altså, å få i seg næring er jo et instinkt, men det er fint for oss andre å vite hvordan du har det med det som er en av dine utfordringer.
Det er godt for sånne som meg å få utvidet horisonten litt.
Det er lillejulaften i dag. Jeg skammer meg litt for at jula handler for mye om mat for min egen del..men heldigvis er den også så mye annet. Lukta av røkelse, synsinntrykk, stemning, samvær – jeg håper du får en flott jul med dine.
Det er en berikelse å følge deg!
Juleklem fra Therese (aka thravi )
Kjenner meg så igjen! Den følelsen når man er sulten og knappen drar seg inn for så og sprette ut. Tror det er magesekken som trekker seg sammen når den er sulten. Hadde en dårlig dag hvor jeg følte at ingen forsto meg. Kikket inn på bloggen din for å lese om noen som kunne forstå, noen som strevde selv. Litt morsomt når jeg etter noen få linjer bare må smile fordi det er så likt. Takk for at du ga meg følelsen av forståelse uten at vi engang har snakket sammen. Stå på videre, du er en helt!
du er nydlig
Anna: Hei du! Så “gøy” og fint at du føler deg forstått av dette innlegget og at du kjenner deg igjen. Det er også godt for meg å få høre fra noen som kjenner seg igjen. Det er en ensom kamp til tider. Vel, veldig ofte. Det er fint at når du har en dårlig dag, kan finne frem hit og føle deg litt bedre. Jeg tror også det er magesekken som trekker seg sammen. Og da henger knappen med. Og det er virkelig de øyeblikkene hvor det blir så tydelig den annerledesheten vi lever med. Takk, det skal jeg! Hvis du ønsker å snakke er det bare å ta kontakt med meg.
Hala: Å, takk!
Nora: Takk, så koselig å høre! Fint at det funket for han, det er jo en fin måte å gi magen en metthetsfølelse. Dessverre er ikke dette er alternativ for meg på nåværende tidspunkt. Kanskje blir det det en dag, men nå tåler jeg det ikke.
Therese: Kjære gode Therese! Takk for denne kommentaren. Det er virkelig en tanke som en vanskelig å fatte, det å ikke kunne spise. Det er ikke noe man tenker på, og man vil jo overhodet ikke tenke på det heller akkurat! Det er jo ikke naturlig å gjøre, når man ikke er i en situasjon hvor man mister den muligheten. Det er vanskelig for meg å fatte noen ganger også. Det er en stor sans, og en sans som har en veldig stor betydning i vårt samfunn. Vi trenger mat og drikke for å overleve, men det er hele aspektet rundt også. Kosen, samværet, opplevelsen. Lukter, smakene og nytelsen. For meg er det kun overlevelse, og jeg kan ikke gjøre den biten selv en gang. Det kommer bare inn i meg. Jeg kan ikke ta hånd om den viktige, elementære tingen selv. Jula er veldig mye mat, men den er veldig mye også. For min del var matdelen mye tøffere enn jeg hadde trodd, og jeg tror det ble forsterket av at det var hjemme. Det er et hjem, det er matlukt og alt det innebærer. Og det var jævlig tøft. Men jeg har kost meg masse og hadde ei fin julefeiring 🙂 Og det håper jeg at du også har gjort og at du har hatt det fint! Du får spise litt for meg også, hehe. Jeg er takknemlig for at du følger meg. Klem