Et år på Høyenhall

Det aller første bildet av meg på Høyenhall tatt 25.11.2013. Det er mye som har endret seg på det rommet siden den aller første dagen jeg var her.

25.november 2014 hadde jeg tenkt til å skrive om året som hadde gått på Høyenhall. 25.november, merkedagen for da jeg kom ut av sykehjemmet i 2013. Etter seks måneder og to dager på sykehjem ble jeg endelig flyttet til stedet jeg hadde kjempet for å få komme til. Høyenhall bo- og rehabiliteringssted. Jeg liker ikke at det heter det, for så mange sykehjem skjuler seg bak lignende titler. Dette er ikke det. Dette er en rehabiliteringsinstitusjon for unge funksjonshemmede – institusjoner vi burde hatt flere av her i landet. Dette er stedet jeg visste ville bli bedre for meg.

Jeg husker dagen så godt,- dagen jeg skulle bli flyttet. Jeg stirret over på glassgangen på motsatt side av fløyen rommet mitt lå i. Jeg stirret etter to personer i rødt og gult, med en båre mellom seg. Jeg stirret etter de som skulle ta meg vekk der i fra, på de som skulle ta meg til stedet som forhåpentligvis ville få meg tilbake til meg selv. Med meg hadde jeg ungdommene fra Høgskolen i Oslo og Akershus som lagde filmen om meg i forhold til temaet ‘unge på sykehjem’. Et filmkamera skulle fange dette øyeblikket jeg hadde drømt om så lenge. Jeg hadde sakte, men sikkert mistet troen på at det øyeblikket ville komme, men da det virkelig gikk opp for meg at Asker kommune virkelig mente det da de sa at jeg skulle få flytte, kunne ikke dagen komme fort nok.

Det var rart å komme til Høyenhall. Nye mennesker, nytt rom, nytt sted. Alt nytt å forholde seg til. Men her ventet også en person som nå er som søsteren min og en super venninne. Vi har bodd sammen i over ett år nå og jeg kjenner det blir veldig rart den dagen vi ikke lenger gjør det. Men vennskap for livet, det har vi.

Denne personen, hennes mor, pleierene og teamet rundt meg med fysioterapeut(er), ergoterapeut og aktivitør, brakte meg tilbake. Jeg kom til et sted hvor det er en stor overvekt av unge pleiere, som ikke er mange årene eldre enn meg. God stemning, latter, tull og fjas. Også terapeutene er unge, og det å være med dem gjør meg glad. Jeg gleder meg til hver uke med hardtrening, og jeg liker de morsomme, gode, seriøse, fine, tullete og rare samtalene vi har.

Året på Høyenhall ble ganske så annerledes enn vi kunne forestilt oss. Bare kort tid etter jeg kom, ble jeg introdusert for Ringerike sykehus. Dette sykehuset er, som jeg har skrevet før, det beste jeg har vært på. Legene jeg har hatt der er sjeldent bra, og pleierene er fantastiske. Det er et unikt sykehus. Jeg har blitt godt kjent på Ringerike, og pleierene ble godt kjent med meg. Jeg er til og med på hils med de fleste som jobber i ambulansen her i området. Et år som skulle være fylt av treningstimer, harde økter, og masse framgang,- ble dessverre fylt med mange alvorlige hendelser, ambulanseturer og sykehus. Flere innleggelser og mye redsel. Men også glede, mot og styrke. Fine stunder selv i det tøffeste, og lys i det mørkeste. Da en kamp var over og jeg hadde kommet ordentlig i gang med treningen igjen, kom neste storm. Etter den måtte jeg bygge meg opp igjen og jeg kom tilbake i hardtrening. Så kom neste storm. Det var turbulent, og jeg ble mer og mer desperat etter å komme tilbake hit til hverdagen og treningen. Så fort jeg hadde fått styrken tilbake og kviknet litt til igjen, ønsket jeg å dra tilbake til Høyenhall. Jeg og legen på Rikshospitalet februar 2014 møttes på halvveien når det gjaldt utskrivelsen. Noen ganger kjempet jeg meg ut for tidlig – den lærdommen har jeg virkelig tatt med videre.

Til tross for turbulens i stormfullt vær, har jeg hatt fremgang. Hendene og fingrene kom seg virkelig etter intensivt program med fokus kun på dem, og jeg maler og bruker hendene som en helt! Jeg fikk den elektriske rullestolen min i mars og hverdagen ble straks lettere og bedre. Fra å så vidt klare å være oppe i lånestolen som ikke var tilpasset meg, satt jeg i syv timer og bakte kake og pyntet til bursdagsoverraskelse for ergoterapeuten min. Jeg var ute på turer og nøt våren etter å så vidt ha overlevd vinteren. Jeg var meg igjen.

Styrken i kroppen er bedre, og det samme er bevegelsen i deler av den. For deg så vidt synlig, for oss så veldig stort! Vi har et målrettet program, og nakken har i månedsvis stått i fokus. En av øktene hver dag handlet om nakken. Tro meg, et hode veier helt forjævlig mye – unnskyld uttrykket. Jeg snur mye lettere på hodet når jeg ligger i sengen, og jeg vrir også litt på det i rullestolen med god støtte av hodestøtten, hodebeltet og nakkekragen. En dag skal jeg klare å holde mitt eget hode igjen. En dag skal bakhodet være fritt og jeg skal føle vinden i alt håret,- den skal omringe hele hodet.

Ingen steder er perfekte, ei heller Høyenhall. Det har vært sine episoder og hendelser her også, og flere ting har måttet bli ryddet opp i og tatt fram fra teppet. Det har ikke vært like gøy alltid, og det har ikke bare vært selve sykdommen og alt rundt det, som har gjort vondt. Men i alt har rehabiliteringen vært den samme beste, og jeg har hatt noen stødige personer rundt meg.

Det er mange mennesker som utgjør en stor forskjell i livet mitt, og mange av dem er pleiere som jobber, og har jobbet, rundt og med meg på forskjellige steder. Blant andre pleiere på Ringerike sykehus, og pleiere her. Mennesker som betyr utrolig mye for meg, og som gjør hverdagen min og situasjonen trygg. Mennesker jeg kan lene meg på uansett. Det er godt med de som er rundt meg, og stemningen er som oftest god. Det er de faste og nå kjente og trygge personene jeg har å forholde meg til. Jeg kjenner stedet, jeg kjenner menneskene.

Jeg kjenner stedet, jeg kjenner menneskene. I over ett år har dette vært mitt hjem. Jeg har hatt fire permisjoner hjemme,- to julepermisjoner, og to permisjoner i løpet av høsten 2014. Det er som en skilsmisse. En skilsmisse mellom det gamle og det nye livet. Det nye livet som kom etter en ny vending – en vending som endret alt jeg hadde prøvd å lære, alt jeg hadde lært å kjenne til på en ny måte. Dette er mitt midlertidige hjem, og med sakene pakket reiser jeg tilbake til det trygge, nære og kjære som var. Det er Høyenhall nå. Hjemme er besøk.

En dag skal jeg bo i egen leilighet. Jeg skal ha egne assistenter, og jeg skal leve fritt og slik jeg vil. Men før ‘en dag’ kommer, må det fortsette å jobbes som jeg jobber nå. Det er mye tilfeldigheter her i livet, men et forsøk på å få tilbake funksjoner – et mål om å igjen kunne de tingene jeg kunne – skjer ikke ved en tilfeldighet. Jeg må jobbe, jeg må fortsette. Hva som skjer til slutt eller hva som skjer underveis, kan ikke jeg bestemme. Det er ikke noe jeg kan styre, men jeg kan styre meg selv på den veien med den planen jeg har. Det må være Høyenhall nå. Det må være tett program, harde økter, morsomme økter, lette økter, vanskelige økter, frustrerende økter, kreative økter. Det må være alt og det må få være så lenge det må. Så lenge jeg har fremgang/mulighet for fremgang skal jeg bo her. For mitt mål er å bli så bra jeg bare kan til jeg skal bo for meg selv. Rehabiliteringen er hovedjobben nå, men det skal den ikke forbli. Det er da jeg skal komme meg etter skilsmissen og komme inn i et nytt forhold. Og for å komme nærmest mulig dit, trenger jeg Høyenhall.

Over ett år har gått. Tiden går så fort, og det er utrolig at alt som skjedde i fjor, skjedde ved siden av alt programmet og arbeidet og fremgangen her. At så mye kan ha skjedd på så kort, lang tid. Jeg er sikker på at teamet mitt og jeg kommer til å nå mange milepæler i dette nye året, og at jeg skal få feire flere seire. Jeg elsker den rehabiliteringen jeg får, og jeg er trygg på teamet mitt. Hva enn annet som har pågått her, har jeg all tillit til dem og rehabiliteringen. Vi har jobbet sammen lenge nå, og jeg er glad hverdagen er tilbake for fullt igjen nå etter jul, for da kan vi jobbe sammen videre. Jeg har gått lenge nå, men det er enda lenger å gå.

Malerier solgt, nye malerier har kommet til på rommet, smykker er lagd, øredobber henger i ansattes ører, en hylle har kommet inn på rommet – som skal følge meg videre, og det hele har et enda mer personlig preg. En haug av bakebøker ligger i den ene hylla, bakeutstyr ligger i skapet og en splitterny kjøkkenmaskin bor under TV-en. Bildecollage viser meg før. Før rullestol, tiden i manuell rullestol, og så sykehjemmet. Kort fra fine folk henger i taket, timeplan henger på veggen ved senga, en “klokke” på armen og en matte under madrassen utgjør epilepsialarm som varsler når jeg får anfall enten i seng eller stol, et stativ med pumpe, lyslenke og perlefigurer, og et stativ med ryggsekk som også bærer pumpe, står i hver sin ende av rommet og bytter plass avhengig av om det er dag eller natt. Ved vasken er det et ekstrabord med matposer, næringsdrikk og skuffer med slangesett og poser og sprøyter. I senga sitter syv bamser og det ligger to pillow pets der,- bamser som er puter. Mitt eget sengetøy ligger på dyna og puta, tøfflene og joggeskoene står under stolene ved enden av sengen. I vinduet henger hjertene mamma kjøpte da jeg skulle hit – hjertene hun visste hun ville at skulle henge i vinduene mine her, i utsikten mot fjorden. Dette rommet er mitt og det er det ingen tvil om da du ser det. Det er personlig, det er hjemmekoselig. For dette er mitt midlertidige hjem, før jeg kan få starte mitt eget liv. Det er Høyenhall nå.

4 kommentarer
    1. Dette er den første gangen jeg skriver på bloggen din sitt kommentarfelt. Dette var så koselig lesing og jeg kommer til å følge den enda mer.

    2. For et fin innlegg! Det viser jo hvilken utrolig fin person du er. De evnene du besitter er det mange som mangler. Da tenker jeg evnen til å se de gode tingene, evnen til å tørre å stå i følelser, kalle en spade for en spade. Det er evnen til å ikke miste håpet, selv når ting er skikkelig bedritent, evnen til å omstille sine behov til der man faktisk er, og finne trivsel i det – samtidig som du aldri mister lengselen og i tillegg er lengselen en positiv greie som holder deg gående.
      Det er sånt jeg leser i energien i det du skriver. Ekte. Rått. Sorgfullt. Kjærlig. Levende.
      Tenker på deg. God mandag!
      Klem fra Therese (som har skiftet blogg, men er den samme thravi 😉 )

    3. Therese: Therese, du varmer meg sånn med ordene dine. De alltid fine kommentarene som ser hva jeg ønsker å formidle. Du SER, og har virkelig lest. God fredagskveld. Gode klemmer!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg