Å ikke ville leve mer

This is your challenge, yours alone, for everyone else unknown“.
En underernært kropp, et underernært sinn. Nedbrutt og innhentet av realiteten av alt som har vært. Alt som har skjedd. En virkelighet som har vært så alt, alt for virkelig. En virkelighet som ble tøffere og en situasjon man trodde ikke kunne bli verre, som ble verre. Den sluttet vel egentlig aldri med å være ‘verre’,- det bare fortsatte uten at vi skjønte det.
Når du trodde du var på bunnen, viste det seg at det egentlig bare var en ny bunn. Bunnen av bunnen. Av bunnen. En runddans med de alvorlige sidene av livet. Nedturene gikk alltid oppover igjen. Jeg overlevde, jeg fortsatte, jeg hentet meg inn igjen, jeg trente videre. Jeg trodde jeg aldri kunne klare å komme meg gjennom en ny prøvelse da jeg var midt i den, men så var jeg plutselig på den andre siden og hadde på ett eller annet merkelig vis klart det denne gangen også. Hvorfor? Hvordan? Noe jeg aldri fikk svar på, før jeg var i samme problemstilling igjen. Hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom dette?
Underernæring går utover det fysiske, uten tvil. Men den går så i all høyste grad utover psyken også. Når kroppen ikke har annet valg enn å tære på seg selv, er det ikke rom for å ta vare på hodet til slutt. Du holder deg i live, du sørger for å gjøre det du kan for å holde deg i live. Det er de elementære tankene som gjør sitt beste med å være til stede, men resten er et evig kaos. Humøret er ute og kjører, og jeg gråt for ingenting. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og alt jeg hadde gjennomgått og alle månedene jeg hadde lidd med ekstrem kvalme og smerter og presset meg til ytterpunktet, innhentet meg. Ingen gjorde noe, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men året startet så brått og alvorlig, og ting skjedde så fort og alt ble forandret igjen.., og jeg ville ikke leve lenger.
Nobody sees, nobody knows, we are a secret can’t be exposed“. Tankene.
Også helter får nok en dag. Også en kjemper vet ikke hvordan man skal kjempe. Den sterkeste mister grepet, og den modigste blir redd. For årevis med sykdom, smerter, og en alvorlig funksjonshemning innhenter deg. En progredierende tilstand som raskere og raskere har utviklet seg i negativ retning blir hardere å takle. Hvorfor? Jeg ville ikke lide mer. Må jeg gjennom noe vondt – nye øyeblikk med den minste smerte, er jeg på gråten allerede før vi har gjort noe. Jeg ville ikke kjenne mer smerte. En slutt på det hele og jeg hadde vært fri.
That’s how it is, that’s how it goes, far from the other, close to each other, that’s when we uncover“. Tankene.
Tankene snek seg innpå. En ubehagelig følelse. Som en skikkelig forkjølelse i anmars; det klør litt i halsen først, du blir litt slapp. Så gjør det vondt, nesa blir tettere, og til slutt har det slått ut for fullt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde overlevd den dagen i januar. En tanke så fjern, men da så reell. Og skulle noe slikt skje igjen, ville det ikke være vits i å prøve og redde meg. La naturen gå sin gang, la meg få slippe.
La meg få slippe. Jeg vil ikke leve slik mer. Et liv som dette, hva er det verdt? Alle motivasjonsord om at det blir bedre, alle utgreiinger om at er liv som funksjonshemmet er like bra som alle andre liv – du kan leve godt og det er ingen grunn til å se på det som dårligere, det er et angrep på alle funksjonshemmede og en utdatert holdning. Men vet du hva? For meg er det ikke alltid et like bra liv. For meg er det ikke alltid verdt all lidelsen, alle kampene som har vært og er, alle utfordringer, all jobbingen, alt nytt å forholde seg til, stadig mer avanserte hjelpemidler som svar på en stadig verre funksjonshemning, slanger som er tilkoblet meg hele tiden. Jeg blir sliten. Jeg blir fryktelig sliten, jeg blir totalt nedbrutt. Og i de stundene er tanken om at “hva om dette er noe jeg alltid må leve med, noe jeg kommer til å måtte forholde meg til livet ut?”, helt forferdelig vond. Jeg vil ikke tenke på det, jeg vil ikke måtte være nødt til å ha den tanken som for å være forberedt på at dette kanskje ikke er noe som går over. Kanskje kan ikke alt trenes opp igjen eller snus i totalt motsatt retning slik at jeg går tilbake til å være bra. Kanskje vil alvorlige og livstruende hendelser måtte bli noe jeg må forholde meg til. Er det verdt det?
Vil jeg få oppleve kjærligheten, få en kjæreste? Vil jeg gifte meg en dag med en som elsker meg akkurat som den jeg er, som er villig til å være hos meg og med meg gjennom hva enn det måtte være, som vil se forbi hjelpemidler og annerledeshet? Vil jeg få kalle noen min kone? Vil jeg få jobbe videre utifra praksisplassen jeg nå har? Vil noen ta de evnene jeg har og se at de i all høyeste grad kan brukes. Vil jeg bli fri fra det meste av hjelp, så jeg igjen kan bli selvstendig? Vil jeg få leve et sosialt liv og være en del av noe mer som tar meg akkurat som jeg er, eller vil jeg måtte klare meg selv og være en man besøker for så å gå igjen etter å ha gjort sin “plikt”? Vil jeg en dag ha et barn rundt meg som kaller meg mamma? Vil jeg få reise og oppleve land slik jeg alltid har elsket, siden jeg har verdens beste mamma som har gitt meg de fineste feriene? Vil jeg få passe på og leke med barn som kaller meg tante?
Forsikringer om at ja, det kommer til å skje. Én dag møter du en. Én dag blir det sånn, én dag får du leve akkurat slik du drømmer om nå. Kan jeg en dag ha utstillinger og fortsette å selge kunsten min? Kan jeg få skrive og bidra med sterke historier fra andre i større magasiner, vil jeg få fortsette å gjøre en forskjell med mine erfaringer og min historie? Jeg jobber mot det. Jeg jobber mot å kunne holde mitt eget hode igjen, sitte igjen. Komme tilbake til rullestolen jeg satt i før. Jeg trenger ikke forsikringer. Jeg trenger ikke overfladisk oppmuntring. Når livet gjør vondt, gjør det vondt. Og når de aller vondeste tankene kommer – når man finner seg selv i et øyeblikk hvor man ikke ønsker å leve mer – må man kunne stå i den følelsen. Den følelsen er like viktig som følelsen av glede. Den er en del av hele mitt repertoar.
Underernært kropp, underernært sinn. Et liv som ikke var verdt det, en tilstand man lever i som ikke var verdt det. Nedbrutt. Tom. Totalt utslitt. Jeg visste at jeg måtte ha hjelp, for jeg ble desperat. Jeg ba om hjelp. Jeg skaffet hjelp. Jeg fant en psykolog – en som følger meg hver uke. Alt og ingenting vil komme ut. For det har skjedd så mye at en dag sa det stopp for meg også. En dag ble det fullt, en dag ble tanken på å måtte håndtere enda flere alvorlige hendelser og peridoder med lidelse så alt, alt for tung og for mye. Og alt ble tatt i mot, hva enn det måtte være. Følelsen som kom, ble møtt og kjent på uansett. Gleden og sorgen. Lengselen etter det som var og det som kan bli. Smerten etter alt som har skjedd – da det går opp for deg hva som faktisk har skjedd. Livsglad og livslei.
Jeg ville ikke leve. Men jeg vil leve.
 
 
12 kommentarer
    1. åååå fineste du, jeg sitter med tårer i øynene!
      Jeg forstår, samtidig som jeg ikke kan forstå like vel… Hvis du skjønner? Jeg har bare følt på det psykiske vonde, ikke fysisk i samme grad…
      Men jeg vil du skal vite at jeg er stolt av å kjenne deg!
      Å jeg håper at vi kanskje kan møtes en gang, for det virker som du er ei herlig jente! Virkelig vennemateriale!
      Klem fra i 🙂

    2. Ord vert fattige!
      Men eg heiar på deg, og beundrar styrken din! Sjølv når du ikkje føler deg sterk, så er du sterk!

    3. Det er ikke lett og leve med en sykdom som bare gjør deg dårligere, mens det eneste man vil er å bli bedre. Gå, spise, kle på seg selv og være selvstendig er ting andre ikke engang tenker over, men som blir et sårt savn når man ikke klarer det. Når man rammes i ung alder er man heller ikke etablert. Mens andre får kjæreste, fullfører utdannelse og kjøper hus føles det ut som ditt eget liv bare står stille mens man står på sidelinjen og håper at det snart, snart skal bli litt bedre.
      Hver gang man tenker at nå kan jeg ihvertfall ikke bli dårligere, og du bare fortsetter å bli enda dårligere enn det du trodde var mulig gang på gang. Da er det fullt lovlig å tilbringe litt tid nedi gropa før man sakte bygger seg opp igjen, og er klar for nye kamper. Selv om det kanskje føles ut som en ensom kamp håper jeg du kjenner at jeg heier på deg fra sidelinjen 🙂

    4. Anne-Helene: Du er så god! <3 Jeg skjønner hva du mener. For en utrolig fin kommentar, og i like måte! Jeg håper virkelig vi kan møtes en dag, og særlig når du ser på meg som vennemateriale. Det er virkelig du og. Stor klem!

    5. Hildegunn: Tusen takk for at du heier på meg! Styrke er ikke å være på topp, det er å kjenne på alle følelsene og å tørre og stå i dem – og likevel fortsette. Det synes jeg. Da må jeg tenke på meg selv om sterk litt oftere enn jeg gir meg kredit for 🙂

    6. Anna: Det er virkelig ikke det. Du sier det som det er, så jeg trenger ikke si så mer. Det er en sår tilstand og en smertefull erfaring. Å være ung og i en tilstand hvor man bare blir sykere og sykere…man skulle få opplevd så mye mer først. Men man håper og håper. Selv når det kjennes umulig. Det er godt å ha deg heiende på sidelinjen, og vit at jeg heier på deg også. 🙂

    7. Takk for at du deler så sterkt og inderlig. Det er umulig for oss friske å helt forstå hvordan det oppleves akkurat for deg, men jeg er takknemlig for at du vil dele dine tanker og opplevelser med oss utenforstående. Jeg har anbefalt din blogg i mitt blogginnlegg om å blogge om egen sykdom. Da får kanskje enda flere lese dine ord. Håper det er greit for deg? https://helsepedagog1.wordpress.com/2015/02/07/kjenner-du-en-som-blogger-fra-sykesengen/

    8. Nina Sletteland: Tusen, tusen takk for at du delte bloggen min! Det er veldig greit for meg, og jeg må si at jeg ble rørt av innlegget ditt. Og tusen takk for tilbakemeldingen din – jeg deler så ærelig jeg kan.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg