I DEPRESJONENS KLØR

Det har vært stille her, det har vært stille for meg. Men samtidig har det ikke vært det heller; det har vært et kaos uten like. Det er kaos, bare nå er det dempet og pakket litt inn – mens andre følelser i det er enda mer fremtredende. Jeg har ikke fått skrevet slik som jeg elsker å gjøre, jeg har ikke fått gitt av meg selv. Jeg er i depresjonens klør.

Det har utviklet seg over mange måneder. En gang i mai sluttet det å gå opp igjen etter å ha vært nede; etter de vanlige svingningene jeg har hatt mens jeg har stått i alt jeg har måttet stå i, alt jeg har måttet takle, alt jeg har måttet tåle, ta i mot, kjempe i mot – etter alt som har skjedd, så sluttet det å svinge. Det gikk heller nedover, og sommeren kom og depresjonen var et faktum. Somre er vanskelige nok i seg selv når man lever et annerledes liv – når man er litt utenfor – og nå dro også psykologen min på ferie, og siden legen her. Nede i avgrunnen, inne i kloa, midt i orkanen lå jeg jeg nå alene og ble kastet rundt. Jeg var jo ikke alene, men det føltes sånn. Juli og august ble intense og ting eskalerte over kort tid. Det har gjort, og gjør, fysisk vondt i den psykiske smerten. Det er vanvittig tøft, det har vært et helvete. Det er et helvete.

Jeg må takle kraftige sammenbrudd. Jeg blir overmannet av så sterke følelser at det ikke er sjans i havet å få kontroll på dem og de tar totalt over. Gråten er ikke da den stille gråten med tårer som forsiktig renner nedover kinnene; det er den høylytte, ukontrollerbare, smertefulle og voldsomme gråten. Det er fosser, snørr og bunnløs fortvilelse. Det kan være sinne; et voldsomt sterkt sinne som tar over hele kroppen. Det kan være uro og alt og ingenting på en gang. Jeg har kalt det kaoskarusellen. Den setter i gang for fullt og jeg kan ikke stoppe den. Jeg kan ikke stoppe den og gå av. Som om jeg ikke hater karuseller nok fra før av, har jeg nå måttet bli slengt rundt av en i tide og utide uten å ha noe som helst jeg skulle ha sagt i det hele. Jeg blir desperat etter å få stilnet det hele og jeg kjenner ikke meg selv igjen. Når jeg har sammenbrudd kunne det like så godt vært svart. Du når ikke inn til meg. Nå, etter at jeg startet på antidepressiva i september, er kaoset dempet. Det er annerledes, men det er fremdeles smertefullt. Nå er det som om naboen har fest; jeg hører den, kan føle den og vet at den er der, men jeg er ikke med på den. Kaoset er stilnet, men sammenbruddene står ved. Nå er de mer definerte, samtidig som den ene, klare følelsen det kan være fylt av, er kaos i seg selv. Tristheten har blitt enda mer framtredende. Det er en uutgrunnelig sorg, og jeg svømmer i en evig elv av tårer på innsiden. Jeg gråter konstant, men det er for det meste på den siden du ikke kan se.

Det er motløshet, håpløshet, negative tanker og følelser om meg selv. Det er bølger jeg ikke kan stå i mot, og som piskeslag jeg ikke vet når vil komme, men som treffer meg når jeg minst venter det. Det kjennes ut som om hjertet mitt skal revne og jeg vet ikke hva som er hva eller når jeg kan slappe av. For jeg har slitt med veldig mye panikk. Det kommer gjerne hånd i hånd med depresjoner, det. Panikk, angst, alt annet gøy. Er det ikke det ene så er det det andre, men aller helst kommer de sammen. Og det er jeg som prøve å overleve – prøve å puste – under det hele. Det er mye som foregår, og mye som jeg skal skrive om når det er tid. Jeg orker ikke lenger kjempe stort mer, men mamma kjemper for meg. Det er ufattelig at vi skal måtte kjempe igjen slik vi gjør nå. Mot ting jeg kjempet meg fra, som nå blir dyttet foran meg igjen. Hvordan mener folk at jeg skal klare dette igjen og igjen? Jeg vil bare leve et så normalt liv som mulig, i så normale omgivelser som mulig. Ikke som det jeg kom ifra…

Jeg er sliten. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg er virkelig det. En del av depresjon er dårlig søvn, og dårlig søvn har negativ innvirkning på depresjonen…som i sin tur leder til dårlig søvn igjen. Du skjønner tegninga? Jeg er utslitt. Jeg sover for lett og har flere oppvåkninger i løpet av ei natt og våkner for tidlig. Jeg får ikke ordentlig hvile lenger. Og når det er et helvete å være i meg selv på grunn av depresjonen – spøkelsesmonsteret, som jeg kaller den – så er det i søvn jeg kan få en eneste pause. Men så blir jeg nedbrutt der og. De siste nettene har jeg kun våknet to-tre ganger etter flere timer sammenhengende enn før, og det er fantastisk i forhold. Nå, bank i bordet sånn at jeg ikke har forsnakket meg og det kan fortsette!

Spøkelsesmonsteret. Depresjonen er som et spøkelse som omhyller meg, er inni meg og overalt. Det er som å være i en tåke og det er et ekstra lag rundt meg. Men så blir alt for mye og et sammenbrudd kommer og depresjonen er nå et monster. Et monster som brøler, spytter, tygger, svelger, spiser meg opp. Så roer det seg og jeg faller tilbake til mitt vanlige “nede”. I perioder og i sammenbruddene faller jeg enda lenger ned. På mitt vanlige “nede” kan jeg virke som den vanlige meg. For jeg kan kose meg med noe jeg holder på med eller hvis jeg har besøk, der og da. Det er bare det at det ikke vedvarer, det er bare det at alt jeg gjør av alle aktiviteter jeg elsker og liker, eller har noen på besøk, ikke har noen innvirkning på hvordan depresjonen har vært eller er. Og kjenner du meg godt vil du se at øynene ikke skinner like mye lenger. Noe har sluknet. Jeg ler, men jeg skjønner ikke hvorfor folk ler. Jeg kan synes at det du forteller er morsomt og jeg kan le, men jeg stopper mye fortere enn deg, for jeg orker ikke le. Veldig ofte orker jeg det ikke. For jeg skjønner det virkelig ikke. Det er som å komme fra en annen planet og at jeg ikke skjønner denne verdenen. For jeg er bare så sliten.

Så det har vært stille her. Meldinger og mail hoper seg opp, og det er så mange som venter på svar. Så mange gode som skriver til meg og som bryr seg, men som jeg ikke klarer å svare fordi jeg er så fortvila og trist at jeg kan knekke sammen hvert sekund og jeg ikke har konsentrasjon til å svare. Jeg har flere ganger lyst til å gråte ved tanken på å måtte skrive tilbake, fordi jeg rett og slett ikke klarer å presse meg lenger. For jeg må presse meg, og jeg vil ikke alltid måtte forklare og jeg vil ikke late som at ting er bra. Jeg får så dårlig samvittighet, men vet jeg ikke skal ha det. Jeg blir fraværende, jeg trekker meg unna. Fordi jeg er i en annen tilstand nå og det er rett og slett jævlig. Det er såre enkelt og veldig komplekst. Jeg klarer ikke være tilstede, og om jeg så gjør så er det et pluss. Da er jeg der der og da, og så kan jeg ha forsvunnet igjen to minutter senere og den meldingen blir glemt. Det er bare sånn det er akkurat nå, og det er ikke min feil. Jeg jobber så hardt jeg kan mot denne depresjonen, men jeg er avhengig av masse hjelp. Ting har vært turbulente og krevende, og jeg kan ikke stå alene i dette. Det er profesjonelle, medisiner, og mine andre støtter.

Om jeg har det bra? Overhodet ikke og langt der i fra. Jeg er i depresjonens klør.

 

3 kommentarer
    1. Så deg på Stolthetsparaden i sommer og blir fortsatt frydefull i hele meg når jeg tenker på det. Du har kjempa mange av oss sin kamp. Jeg leser bloggen og tenker at vi har mer til felles enn noen av oss aner, og det er styggvakkert å tenke på. Dette er bare en uanstendig lang sving, tror jeg. Håper du er på full fart opp. Husk at uansett hva du tenker at du er, er du mye, mye mer!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg