Kjære deg, som ønsker å ta fra meg livet mitt. I dag stod du opp; du våknet kanskje trøtt, slumret vekkeklokka litt -, men til slutt måtte du opp. Du satte deg opp i senga, uten problemer, og videre på sengekanten. Beina dine traff kanskje et litt kaldt soveromsgulv, etter en litt kjøligere natt. Du reiste deg, strakk kanskje litt ekstra på kroppen, og startet morgenrutinen. Dusjer du hver morgen? Starter du kanskje alt på badet? Jeg kan tenke meg det, normal som du er i den forstand om vi egentlig er normale noen av oss. Hva tenker du på under vannstrålen som treffer kroppen; den første kontakten med vann, som kanskje sender litt frysninger gjennom deg, på en behagelig måte som hjelper deg å våkne. Er det dagen i dag, jobben du skal gjøre? Kanskje du akkurat i dag forberedte deg på hva du skulle si under et møte som ventet, eller kanskje tenkte du ikke på noe i det hele tatt. Det deilige vannet som omfavner kroppen, på en nesten kjærlig måte. De strålene vi alle tar for gitt.
Kjære deg, som mener du vet bedre enn meg hva jeg trenger i hverdagen. Hvordan var det å senere gå til klesskapet og se uendelige mulige kombinasjoner av klær du kunne mikse og matche, pynte deg med og kle deg i – eller kanskje noe komfortabelt, men anstendig til kontoret du jobber på, men noe du likevel får uttrykt stilen din i? Hvordan var det å bare stå der, kunne hente det ut og kle deg – klar for en ny dag? Kanskje tenkte du ikke noe over det i det hele tatt, kjenner jeg deg og andre som deg rett. En selvfølge, noe du aldri trenger å faktisk legge merke til, for det skjer jo bare – automatisk der du står.
Du gikk mest sannsynlig videre til kjøkkenet og tok frem noe mat. Om du spiser frokost, kanskje ikke. Men kanskje noen mellommåltider i løpet av dagen skulle pakkes med? Tingene du hadde klar, resten du kunne pakke i vesken. Helt selv. Tenkte du over det? Sannsynligvis ikke. Skoene på, gjerne en regnjakke og støvler i dag -, men kanskje bare en paraply. Hva enn du måtte velge selv, er det du gikk ut med i dag. Skrittene du tok, uten anstrengelse. Kanskje bilen, kanskje bussen: videre dit du skulle. Jobben. Som alle andre dager, måneder, år – før denne. La du merke til friheten i egne skritt, i lettheten av ingen belasting; foruten den vesken kroppen din uten problemer makter bære. For kropper gjør sånt de, og særlig din, ting man ønsker og styrer selv. Den tankeløse selvfølgeligheten i noe av det mest komplekse som skjer i og rundt oss. Kan du finne det fascinerende noen ganger? Kanskje når du og dine nære funderer over de store spørsmålene i livet: hvor kommer vi fra, hvor skal vi hen. Miraklene den menneskelige kroppen er.
Kjære deg, som mener du vet hva jeg ønsker: Hadde du det fint på jobb i dag? Du valgte den fordi du selv ønsket det; var det lett? Hadde du kjempet for og drømt om en slik jobb, for å kunne utøve de ferdighetene du mener du har? Kanskje det ikke var så særlig mye mer å tenke på, enn å skrive søknaden og legge ved CV. Krysse fingrene for at de skulle kontakte nettopp deg, at du skulle få komme på intervju. Den største selvfølgeligheten, at du kunne gjøre det.
Du spiste middag når du kom hjem. Kan være du bestilte den akkurat i dag, fordi du var sliten etter jobb. Men så hadde du alt til noe godt, hjemmelaget du hadde drømt om i løpet av dagen. Hva tenkte du på da du fant frem ingrediensene? Kanskje måtte du hakke noe, og du fant den fjøla, du hakket og stekte. Stekepanna var jo der, og det samme med komfyren. Én pluss én er to, og alt gir mening. Som på en autopilot stod du der; hakket og stekte og blandet og rørte. Tre plater på en gang, en godgjørende stekeovn ved siden av. Så naturlig, så lett. En selvfølge.
Kjære deg, som mener du vet hva et verdig liv for meg, er: Var det godt, den middagen? Kanskje er du en som hviler litt etterpå, med noe du slapper av med. Og for et valg det er! TV, lydbok, musikk, podcast, tegning, kunst, en fysisk bok du har liggende som du lett kan ta frem, lene deg tilbake med og fortsette å lese. Den største selvfølgelighet. Jeg vet ikke hva du liker best, hva du henter energi fra, hvor din kjærlighet ligger. Men alt det er der, i det du valgte å gjøre i dag. Kan hende du hadde en avtale med dine nærmeste venninner; en skravlekveld, en strikkekveld, en vinkveld. Eller kanskje alt i kombinasjon. Har du noen spesielle planer i morgen, når det er fredag som kommer? Det er stille nå, med korona. Kanskje hadde du konsert- eller teaterbilletter, som nå dessverre er avlyst. Var det deg og en kjæreste? Barn? Eller vennene. Dere booket om, til en restaurant, tenkte: «vi går ut likevel, det hadde vært så koselig nå!». Husker du hvor lett det var å bestille de billettene, fikse det bordet? Hvordan alle sa ja, noen måtte melde avbud, men ingen tenkte noe annet enn «nå, nå skal vi kose oss!». Eller kanskje denne fredagen er viet fredagstacoen, med TV-en. Den tradisjonelle norske kvelden. Du er kanskje hjemmekjær, men liker også livet du kan ha rundt deg. Variasjonene, valgfriheten. For jeg kan jo ta feil; kanskje var de første fredagsplanene ikke viet fredagen, men heller lørdagen. En, litt innimellom hvert fall, obligatorisk dag å gå ut.
Husker du da du shoppet sist? Det trenger ikke ha vært lange stunden, store runden eller utskeielsen. Noen ganger trenger man bare noe, andre ganger har man bare så sinnsykt lyst på nettopp den genseren man så i en annonse – for shit, hadde ikke den kledd deg helt sykt bra? Jo. Jo, det er jo det den hadde gjort! Da drar man ut, egenhendig for den, det er jo så lett. Og litt fint. Og noen ganger kommer man hjem og brått var det mer i de posene -, men det var jo bare så fint det også! Jeg føler deg, det er nettopp sånn det skal være. Det er jo du som bestemmer om du vil gå i flere butikker og bare titte, eller om du ville bruke mer tid i den butikken du allerede var i – utenom å kun se på den genseren. Man har fri vilje på det, du hadde jo ikke noe du skulle rekke og huset går jo ingen steder.
Det var fint, ikke sant? Så spontant innimellom. Litt godt for sjela. Og nå er jo endelig sola, varmen og sommeren her – den har vi venta på, vi nordmenn! Ja, det er korona, men man trenger den D-vitaminen sier de, og stranda hadde vært jævlig fint. Du, eller dere, pakket kanskje litt god snacks og noe godt å drikke. Håndklær, solkrem. Is kjøper man jo der! Ikke noe problem. La oss bare dra, tenkte du, vi tar en pause nå i sola der og alle bekymringer kan vente. Du har rett, det er sånne ting man bør – og skal – gjøre. Det er utrolig viktig for sjela; å bare ligge der. Man trenger ikke alltid ta den løpeturen eller runden på treningssenteret, man får også lov til å bare slappe av – og dessuten så velger man jo helt selv! Ja, du føler kanskje et press fra samfunnet innimellom, der du scroller på Facebook og Instagram. Bilder og videoer av hjemmetrening som flommer ut; burde jeg trent litt mer? Bilder og videoer som påvirker, tilfører en tanke, mening, inspirasjon. Skal jeg bli bedre på kjøkkenet? Må jeg lære sminketeknikker og nye trender? Trenger jeg sminke? Hva er greit med klær og miljøet og sånt nå egentlig? Også alt som skjer i USA da, det er heftig. Nei, vet du hva, jeg trenger en pause – nå drar vi.
Det er fantastisk det, er det ikke? Den måten du kan skru av og kose deg, nyte, ta inn hvert sekund og lukke øynene under den varme sola mens strålene møter huden din, leker rundt og absorberer deg. Det kjærtegnet av vind som stryker lett over, den deilige utpusten av kjøligere vind mot solbadet hud – det er magi, det. Hvor mange timer var du der? Dro du videre til noen andre på grilling etterpå og var sosial? Spiste deilig mat; maten hele nabolaget lukter og får vann i munnen av. Drakk, lo, skravlet og hadde en deilig omfavnelse av varme stråler, nytelse av smaker, lukten av sommer, lyden av glede, frihet og en nydelig dag. Du vet den slitenheten du får når du vender hjem igjen og går inn? Ja, den ja. Den gode følelsen, litt trøtt og sliten – på den beste måten. Du krøller deg opp i sofaen og slapper fullstendig av. Jeg vet det er godt, jeg har smakt det før, men smaken er fadet litt ut nå.
Kjære deg, som har makten til å sitte der og mene du har fasiten på hva et liv er for en som meg. Når du stod opp, med trøtte trinn mot badet, inn i strålene av dusjen – som vekket deg og minnet deg på en ny dag. Dusjen og starten som gjorde deg klar; når du pakket tingene og tok fatt på veien til jobb; når du skravlet med kollegene, spiste lunsj, lo og var sosial uten at du tenkte over det; når du lagde middag og nøt den; når du hadde kvelden og planene, vennene og valgfriheten; når du hadde pausen i solomfavnelse som en gave fra universet og spiste fristelser for hele nabolaget; når du krøllet deg opp i sofaen og skrudde på tv-en; når du til slutt går på badet igjen, med kanskje nye trøtte skritt etter nok en dag, og gjør deg klar for senga og søvn; når du velger å legge deg og bestemme at nå er det natta for meg, nå må jeg ha hvile før en ny dag og du vet hva som er best for deg der – kanskje 5 timers søvn eller 7 eller du må ha 10 – og du sovner rolig under dyna og tenker på morgendagens jobb, planer, ønsker, mål; når du gjorde og har gjort alt dette… tenkte du over det? Skrittene dine, kan du føle dem? Hvilken muskel, hvilken funksjon, hvilken mening. Den dusjen du pleier å ha, tenkte du over den? Hadde du planlagt, vært redd, vært usikker for om det var mulig, blitt tvunget til det eller gjorde du det av egen fri vilje? Jobbdagen med alt det faglige og alt det sosiale og hele pakken i ett, tenkte du over det? Vurderte du hva du skulle prioritere, måtte du velge, var du fanget eller var du fri? Var det uro eller var det glede? Det var normalt, ja, en helt vanlig dag og sånn det pleier og skal være? Jeg skjønner det. Den middagen du lagde og spiste, tenkte du over den? Når du planla retten, du handlet ingrediensene, stod du i butikken og tenkte over alle bevegelser, all automatikk? Tenkte du over hvor fint og stort det var, å få lov til å lage akkurat den retten, akkurat i dag og nyte det du ville ha?
Kjente du verdiene i hver en ting, følte du styrke av å løfte glasset med Pepsi Max og den deilige følelsen av å drikke den? Forstod du magien i å gå ut, være i ett med sol, vann og natur? Gråt du gledestårer av hvert et skritt, hver en bevegelse, hver en funksjon som utgjør deg? Var du heldig som fikk dusje og som fikk være sosial med grilling, forsvinne i glede i timesvis, måtte du vise takknemlighet for det, forsvare deg, forklare deg for noen for valgene du har tatt til nå og tar i kveld? Var det unikt at dere kunne sole dere og kjøpe is til lukten av sjø? Var det lettelse av å få se ferdig episoden i serien du er i, før du nesten ble nødt til å reise deg opp og gå i seng? Og mens du sovnet, var du redd noen skulle kutte av dine drømmer, mål, håp og frihet?
Nei. Det var jo bare en helt vanlig hverdag.
Den vanlige hverdagen, i luksusforstand i mitt hode. Husker du alt det elementære du har gjort inni alt det her? For det gjør jeg. Husker du hvor prisgitt du var noen andre for å kunne oppleve det? For det er jeg. Husker du begrensingene i det du gjorde, alt du måtte vurdere og planlegge og analysere på forhånd? For det må jeg.
De drømmene, de ønskene, de målene og det håpet jeg har. Det livet, det fargerike, det geniale og det unike jeg er. Den jeg er, det jeg gjør, hva jeg engasjerer meg for, alt jeg filosoferer om, alt jeg utforsker, alt jeg brenner for, alle tap, alle sorger, all kjærlighet, alt det gode som er i meg, erfaringen jeg har, alle opplevelser, all kunnskap, den alt for store empatien jeg har. Den verdenen jeg er, i ett liv, i alt hva jeg gjør og alt over ankeret av et helt vanlig liv; den kjenner ikke du. Det vet jeg. For du har aldri besøkt meg.
Kjære deg, som har bestemt min skjebne uten alt det. Du mener friheten er for mye, du mener gleden og opplevelsene er storforlangende, du mener at jeg – som er en “sånn en”, du vet – ikke har livets rett. Jeg må ivaretas, du vet best, du mener jeg trenger at du er stemmen, avgjørelsene, interessene mine, at jeg ikke er i stand til å forstå livet som deg – du som har en kropp som fungerer som den skal og alt! Så klart. Og så feil, der du ikke vet at en av de smarteste rundt deg eksisterer i denne kroppen som ikke fungerer som den skal; med en hjerne som er brilliant og spennende og selve livet. Du så ikke det da du våknet, du ser ikke det mens du ler med kollegaene i lunsjen. Mens du omfavner, elsker, sluker din frihet -, mener du frihetsberøvelse, straff, og ikke en gang første nivå på Maslow’s behovspyramide, er mer enn nok. Faktisk kan jeg ikke få så mye engang, men rause er dere og her er en gave fra meg til deg; her er livet du får som du aldri skulle hatt, her er livet du skal leve, som vi aldri vil gi makt. Her er lås og slå, dette er nøkkelen vår.
Her er det du, og ikke jeg. På en helt vanlig hverdag.