Boksehansker på, side om side, kjemper vi mot hindre verre enn de i den verste militære hinderløypen og mot utfordringer store som troll og stygge som monstre. Det er som å være fanget i en tett, mørk boks uten utgang; uansett hvor du prøver å gå er det en vegg i veien og du stanger hodet atter en gang. Igjen og igjen og igjen. Men du stanger, mamma, du stanger til det blir hull i veggen og vi kommer oss ut.
Vi gir oss ikke. Du gir deg ikke. Et system jeg er sikker på er lagt opp på den måten at de håper at de aller, aller fleste skal gi opp underveis kommer ikke unna oss. En mor i kamp for barnet sitt kan ikke stoppes. Du, supermamma, har ikke bare en fulltidsjobb; du har to. Og den ene er å ringe hit og dit til diverse instanser, og å skrive mailer, for å følge opp alt rundt meg. Å ha et funksjonshemmet og pleietrengende barn krever mye mer. Men jeg er din, og ikke en jobb. Det er ikke meg det er noe feil med.
Du er så sterk, du er så tøff. Du satt ved sengen min på sykehuset. Du sitter ved sengen min på sykehjemmet. Du ser hvor vondt jeg har det, du ser hvor mye jeg kjemper uten å få så mye igjen, du ser hva sykdommen kan gjøre. Du ser og vet at du ikke kan ta det vekk uansett hvor mye du skulle ønske at du kunne gjøre nettopp det. Det er ikke her vi skulle vært, men det er her vi er. Og du kommer, så lenge jeg trenger og ønsker det. Takk, mamma, for alt du er og alt du gjør for meg. Å være syk er mer enn nok i seg selv, så hele den kampen med alt rundt hadde jeg aldri klart alene. Og heldig er jeg som har verdens beste støttespiller og kjempe ved min side som gjør alt hun kan for meg.
Kjære, nydelige mammaen min, dette er en hyllest til deg. Jeg får aldri takket deg nok, jeg føler jeg ikke alltid klarer å vise hvor mye jeg setter pris på hver minste ting du gjør for meg. Men det gjør jeg. For evig og alltid, og jeg er fryktelig, fryktelig glad i deg. Takk, mamma.
Du er helt fantastisk! Tenk å finne energi til å takke de få eller den ene som hjelper, når så mange andre ikke gir deg den hjelpen du trenger. Du er vanvittig flink til å skrive og jeg sluker hvert eneste ord og lever meg inn i tankene dine. Jeg skulle så ønske at jeg kunne bære litt av smerten for deg, selv om vi begge vet at det ikke er mulig så håper jeg det kan være en trøst i å tenke på at noen vilt fremmede har dette ønsket for deg.
Du er sterk, det merkes på lang avstand – og det må du passe på at du ikke glemmer selv!
Ettersom du er på rehabilitering vil jeg tro det kan finnes bedring i vente for deg, uansett hva fremtiden måtte bringe så ønsker jeg deg supergod bedring! Mange gode og varme klemmer fra meg til deg
Takk vennen min. Du er det kjæreste jeg har, du og Simen det beste som er – ingen av dere er en jobb – dere er mine kjæreste barn – jeg gjør alt for dere!
Utrolig fine ord <3 Som mor til et Borreliasykt barn,kan jeg love deg at du må ALDRI føle deg som en"byrde" eller at du "tar opp tid" eller "bruker opp" mennesker rundt deg,Anita! Vet ikke om det er tanker du kan ha innimellom-men fra HJERTET mitt kan jeg love deg at slike tanker dukker ALDRI opp hos en mor <3 Når ditt barn er sykt,fylles hjertet ditt med kjærlighet og krefter på en helt unik måte!! Man blir utrolig sterk,selv om man føler seg hjelpesløs! Å tanken på å gi opp,streifer ALDRI ! Frustrasjon og hjelpesløshet gir deg ENDA MER kampvilje! Arroganse og rettningslinjer gir deg sinne som igjen blir til kraft! Som mor selv,vet jeg at moren din gråter innvendig hver dag! Uten å ha møtt henne <3 Jeg vet hun hadde gjerne byttet situasjon med deg,uten å tenke seg om! Det hadde jeg også gjort for mitt barn <3 Vi kan bli sliten av kampen mot helsevesenet,men man blir aldri sliten av å elske sitt barn! OM DU noengang tenker slik jeg skrev i begynnelsen,kan du tenke på mine ord <3 🙂 Stå på Anita! Det MÅ SKJE endringer snart! Å da vet vi at VI VAR EN DEL AV DET!!!!!
Ellen Cathrine: Tusen, tusen takk for dine fine ord <3 Der gjorde virkelig godt å lese! Det har faktisk vært perioder hvor jeg har følt meg som en "byrde". At mamma får for mye på grunn av meg, at hun blir for sliten. Men det er jo ikke meg, det er sykdommen. Sykdommen som du vet veldig godt hvordan det er å være mor til en med. Vi er heldige vi, som har dere :)<3 Det MÅ skje en endring, og vi er jaggu en del av det! Klem <3
Lena: Det vet vi, og du er verdens beste mamma <3
Malin: Jeg kan ikke takke deg nok for de gode ordene dine! Jeg blir helt rørt! For meg er det viktig å takke og å vise de som gjør en forskjell, de som hjelper og de som betyr noe, at de faktisk gjør noe. Enten muntlig eller skriftlig eller små ting. For de som fortjener en takk skal få det. For det har vært, og er, så alt for mange som ikke fortjener det. Så alt for mange som har sviktet. Som svikter. Tusen takk for komplimentene, og ja, det gjør godt å vite at en fremmed ønsker noe slikt. Det viser at du er god.
Det skal jeg ikke glemme! Takk!
Tusen takk! Og ja, bedring finnes. Da jeg først kom hit var det fordi avdelingen jeg var på bare var en plass for en uke. Jeg var for syk til rehabilitering, men det var den beste avdelingen å plassere meg på på sykehjemmet. Det har vært bedring. Og jeg kjemper for mer. Takk.
<3