Jeg sitter i rullestolen; lett tiltet bakover, nakkekrage, hodet hvilende i nakkestøtten, korsett, og beina på fotstøttene som er vippet litt utover. Mamma triller. En runde rundt bygget, frisk luft i lunger og ansikt. Fem måneder siden alt ble snudd på hodet igjen. Fem måneder siden funksjonshemningen ble så mye verre. Fra å være fra livet og ned, til å bli fra nakken og ned.
Rastløsheten blir så overveldende noen ganger. Den trenger gjennom hvert fiber, hver celle i kroppen. Tenk om jeg bare kunne satt meg opp fra denne stolen, reist meg opp og løpt avgårde! Å, som jeg skulle løpt! Jeg skulle løpt og løpt, langt vekk fra dette stedet. Løpt vekk fra alt og alle. Jeg skulle løpt til det høyeste treet jeg fant, og så skulle jeg klatret til toppen. Rett til topps, med utsikt over verden rundt meg. Der skulle jeg sittet for meg selv og pustet ut etter løpeturen. Pustet ut etter å endelig ha kommet fri igjen.
Jeg er fanget i min egen kropp. I en seng, på sykehjem. Noen ganger venter jeg bare på at noen skal hoppe fram fra intet med en hysterisk latter og fortelle meg at det hele bare var en spøk. Så hadde jeg plutselig ikke vært her i en slik tilstand likevel. Jeg kunne pakket sakene mine og gått hjem og begynt på nytt. Jeg ville riktignok slått til vedkommende noe så inni granskauen hardt først, for dette må være den verste spøken noensinne. Det er ikke morsomt lenger. Det har aldri vært morsomt, men nå er det faen meg nok. Var det ikke morsomt tidligere, så er det i hvertfall ikke morsomt nå.
Rastløsheten treffer meg som den beste surfebølgen på Hawaii og etterlater meg gjennomvåt og fortvilet. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kommer meg ikke unna. Jeg kan ikke sette meg opp, jeg kan ikke riste den vekk. I stedet må jeg ligge der på ryggen og vente til det går over. Eller så prøver jeg alt jeg kan å sette meg opp. Kom igjen, kom igjen. Alle verdens krefter jeg måtte ha inni meg mobiliseres og jeg er så konsentrert at det ryker av meg. Ansiktet er stramt og hodet som en bowlingkule på en piperenser. Lykke til med den, liksom. Øynene blir våte, og tidenes nordnorske banneord suser innvendig.
Jeg ser for meg at jeg sitter på sengekanten og at beina treffer bakken. Kaldt underlag mot bare, varme føtter. Jeg prøver å tenke hvordan det føles å sitte rak i ryggen, med hodet perfekt balanserende på toppen som kronen på verket. Jeg prøver å tenke hvordan det føles når kroppen reiser seg opp og vekten forflytter seg slik at du står stødig rett opp og ned. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har klatret over sengehestene og ut av denne sengen i tankene. Du aner ikke hvor mange netter jeg har prøvd å gjøre alt jeg ikke lenger kan mens tårene renner og jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke egentlig vet hva som foregår. Ingen av delene går, men jeg prøver likevel. For når rastløsheten setter inn er det så ubehagelig at jeg heller skulle spist enda en porsjon med den udelikate, kvalme steinbitten jeg får til middag; enn å måtte kjenne på den nok en gang. Det er når rastløsheten setter inn at det å være funksjonshemmet blir vondt. Det er da det er så sårt i hjertet, det er da du blir desperat etter å komme ut av det som er kroppen din, men som i disse øyeblikkene er mer som et fengsel hvor du er fange uten lufteprivilegier. Jeg vil skrike og sprelle. Jeg vil spinne i ring som en snurrebass på speed.
Men i stedet for må jeg puste dypt og finne noe annet som kan overdøve rastløsheten. For dette forsvinner ikke. Jeg har ingen magisk lampe jeg kan gni på for å få fram en svær, blå ånd som kan gi meg tre ønsker. Ikke kommer jeg bort fra sykehjemmet heller. Faens dritt. Så når rastløsheten har herjet ferdig, stirrer jeg opp i det hvite taket og later som om jeg ser langt ut i verdensrommet i stedet for. Så puster jeg ut og tar på rustningen og motet igjen. Det går nå også. “I don’t know why it has to be this way” synger Jon McLaughlin. Jo takk, det vet ikke jeg heller, du. Alt jeg vet er at det er utrolig hvor lenge man holder ut alt sammen. Man kan jo ikke slutte heller.
Hei!
Kom over bloggen din for noen dager siden. Du er utrolig flink til å skrive og å få fram det du føler, du tar meg liksom med inn i livet ditt på en spesiell måte. Håper bosituasjonen din blir forbedret snart, for slik du har det nå bør ingen ha det. Lykke til videre, stå på!!
Sprøtt hvor tatt jeg ble av teksten din med en gang. Dette var en tragisk skildring men jeg måtte innrømme at jeg lo da du skrev du ville løpe som en snurrebass på speed! Hahaha, keep on keeping on jenta mi. Du har ivertfall noe du kan arbeide med og det virker som du er flink til å skildre. Anbefaler dokumentaren om Woody Allen, du minner meg om han.
Kom over bloggen din i dag,og jeg syns du skriver veldig bra!
Veldig trist at boforholdene dine er som de er,som du sier som å plassere oldemor i barnehagen.
Grusomt at man ikke skal få dusje når man vil.Når legger du deg?Vet det er mange eldre som blir lagt kjempetidlig(min morfar ble det.)
Håper virkelig du kan få bo et annet sted:)
Jeg har lest litt nedover her men har ikke fått med meg åssen syk du ble(om du har fortalt det da.)
Ha en så fin søndag som mulig:)
I dag fikk jeg en stor kompliment … en venninne som følger bloggen din, som vet at du og jeg er venner og som selv er meget skrivefør og velformulert spurte om JEG hjelper DEG med å skrive … Nei, Anita – du trenger ingen hjelp til det – dette klarer du så strålende… Mitt beskjedne formuleringstalent og raske fingre skal jeg bl.a. bruke til å “plage” så mange som mulig som har myndighet og mandat til å gjøre noe med situasjonen din… <3
Sykt vakker blogg!
Hei! Jeg liker bloggen din! Stå på! Du er livssterk.
Hei! Først av alt må jeg bare få si: FOR en kvalitet på skrivemåten din. Teksten er som en god bok: Du ønsker å lese videre. Situasjonen du er i er helt forferdelig og uvirkelig for meg som kan gjøre de tingene du ikke kan. Jeg har aldri før satt meg inn i hvordan det må være å være funksjonshemmet, men du får meg virkelig til å føle meg trist. Og sint. Jeg er trist og sint fordi Gud kan gjøre noen så vondt. Det er i sånne situasjoner jeg undrer meg over om det finnes noen Gud i det hele tatt. Jeg synes det er bra at du beskriver hvordan der er å være deg, slik at flere kan få øynene opp, og slik at flere kan prøve å hjelpe. For det håper jeg så inderlig du får, hjelp til å komme deg ut av sykehjemmet blant annet. Jeg ønsker så gjerne å forstå, derfor kommer det jeg nå vil kommentere. Jeg forstår at du ikke har det noe godt der du er nå, jeg forstår at det er mange ting du ikke kan gjøre på egenhånd. Det jeg ikke forstår er hva kan du egentlig gjøre? Innlegget om rastløshet gjør meg virkelig rastløs. Jeg tenker på hvordan jeg selv er når jeg er rastløs, så tenker jeg på deg som er rastløs på et så høyt nivå mange av oss ikke kan forstå. Jeg vil veldig gjerne, dersom du ønsker det selvfølgelig, at du kunne skrevet hva du KAN gjøre. Jeg forstår ikke hvordan du kan skrive på pc. Jeg tenker at du sier til en person hva den skal skrive, så publiserer den personen innlegget. Beklager at det ble en litt lang kommentar, men jeg ønsker så gjerne å vite! Sender deg masse tanker, det skal du vite. Lille meg som bor i andre enden av landet. Jeg håper du står på, fortsetter å kjempe. Jeg ønsker deg masse lykke til videre, du virker som en person med vinnermot! Håper det blir bedre for deg.
Klem <3
For en fantastisk skildring av en trist tilværelse. Det traff meg virkelig rett i hjertet, og etterlot meg tankefull. Ønsker deg intet annet enn godt, og sender en klem eller ti i din retning.
Hei,
Første gang jeg leser bloggen din. Utrolig trist å høre hva du må gå igjennom. Vet det kanskje ikke er bare bare siden man ikke kjenner hverandre. Men ta kontakt om du ønsker besøk/tur 🙂 jeg vil stille opp.
Innleggene dine rører virkelig. Jeg sender så mange positive tanker som mulig. Stå på, herlige jente <3
Først vil jeg si at jeg er utrolig trist for at du har havnet i en så vond situasjon, og at du evner på en veldig god måte å skildre hvordan det er å være funksjonshemmet.
Jeg studerer til å bli vernepleier, og i løpet av studiet og yrkeslivet mitt vil jeg møte mange mennesker med forskjellige funksjonshemminger. Din blogg gir meg en innsikt jeg kanskje aldri ville fått ellers, og jeg håper det kan gjøre meg bedre i min jobb. Og at den minner meg på å alltid være ydmyk i møte med mennesker som av en eller annen grunn må ha meg nærmere inn på livet enn det som ville være normalt. Jeg håper virkelig situasjonen din bedrer seg. Tusen takk for at du deler dine opplevelser og erfaringer.
Du skriver så fint, Anita. Dette må du fortsette med, du er en inspirasjon til andre og gir mennesker som er friske og tar alt for gitt et dypt innblikk i hvordan du føler deg, og hvordan det er å være “fengslet” i sin egen kropp. Og det er nok godt gor deg å få følelsene ut også. Du må bare ALDRI GI OPP! Where there is life, there is hope. En god klem og ønsker om at du blir helt bra igjen! Snart!
Du er en sterk og god jente jeg så tårer trille ned og falle videre ned på pysjen
Jeg vil var fortelle deg det at du må fortsette å blogge har blitt lei av at folk blogger om -mote-
Wow som om mote og utsende er alt det er om her i livet.
Fortsett med bloggingen din og husk å ha drømmer, drømmer du vil oppnå videre i livet — aldri si aldri–
Du kommer sikkert ut av disse tankene en dag tro meg.
HUSK: vær sterk og slipp ut dine negative tanker, du er fortsatt ung lev livet.
Ja kanskje du sitter på en stol og er funksjonshemmet men fy er pen og en god gjemte med et varmt, hvitt, og godt hjerte.
Jeg håper virkelig at denne kommentaren vil hjelpe.
Henriette: Tusen takk for fine ord og for at du tok deg tid til å kommentere 🙂
Anonym: Jeg er glad du lo, for her er det tårer og latter i ett! Takk for at du ville skrive til meg 🙂 Og den skal jeg sjekke ut! Da har jeg noe jeg kan se på 😉
Nina: Tusen takk for det!
Nå ligger jeg i sengen lenge før jeg skal legge meg, hehe 😉 Men mamma steller meg før hun går hjem som oftest, for det er eneste måten jeg får det gjort når jeg vil. Da kan jeg sove når jeg er klar.
Jeg har vært syk i mange år, men grunnen til at jeg er her er fordi min funksjonshemning ble verre etter at jeg havnet i status epilepticus i mai.
Marianne: Du er vel god, min venn <3 Jeg er evig takknemlig for alt du gjør for meg!
Casino6000: Tusen tusen takk!
Line: Hei! Så koselig å høre!