Hva gjør du når du i en alder av 21 år får beskjed om at du skal på sykehjem? Hvordan ville du reagert, hva skal du føle? Hva gjør du når du ikke aner hva som skal skje med deg; du vet knapt hvor du skal, og alt er usikkert?
På under 24 timer måtte jeg forberede meg på å bli sykehjemspasient, det var ikke snakk om noe annet. Sykehuset ville ha meg ut så fort som mulig; jeg var for syk, det gikk for sakte – jeg ble ikke bra fort nok. Hvordan kan du med samvittigheten i behold plassere et ungt menneske blant eldre syke, demente og døende mennesker? “Hun skal ut, du fikser det“. Så lett for legen å si, så lett for legen å gi ansvaret til sykepleieren. Hvordan klarer du å gå inn til en jente som ikke har fått startet sitt eget liv en gang, og fortelle at hun skal rykke rett til siste endestasjon?
“Du skal på sykehjem. Og du skal dit i morgen“. Ordene fra et alvorlig og preget ansikt. Ordene jeg aldri kommer til å glemme, så lenge hukommelsen min er i behold. Ordene som fylte rommet med en slik tyngende stillhet som kunne slått deg i bakken. Så forvirrende, så overveldende. Du satte deg helt inntil sengen min, jeg så at du hadde noe vanskelig å si. Skulle du ønske du kunne gjort det annerledes?
Hvor? Bråset, ligger i Røyken. Hvor lenge? En uke, de forlenger om nødvendig. “Når du får en uke på deg er alt som før igjen“, sa legen. Det er merkelig det der; hvordan de så bastant og arrogant kan slenge ut en slik påstand, uten at påstanden trenger å ha rot i virkeligheten. Det hadde jo vært flott, da, om de kunne vite fremtidens svar så lett. Men så er det så innmari vondt når virkeligheten de aldri ville se på ble så tøff som den ble. Når de ikke gadd å ta inn over seg omfanget av noe mer alvorlig enn du selv klarte å forstå.
Jeg kjempet mot tårene som hadde presset seg på av sinne og forvirrelse mens sykepleieren snakket. “Jeg skjønner at dette er tøft for deg å ta inn over deg“, sa du mens du ga meg et unnskyldende blikk. Var det, det du prøvde å fortelle meg med øynene dine; unnskyld for at vi gjør dette mot deg? Lurte du i det hele tatt på hvordan det ville komme til å gå med meg? “Nå skal de faen meg sende meg på sykehjem“, lød meldingen til mamma. Jeg var så sint. Så utrolig, forbanna sint. Men sinnet ble ikke hørt, og mamma ble ikke hørt. Legen nektet å snakke med henne uansett hvor mye vi forsøkte og hvor mange telefoner mamma tok. Det ble mer og mer virkelig; snart skulle jeg på sykehjem. “Vi skal få deg ut der i fra“, sa mamma. Lite visste vi da at det ville ta seks måneder og to dager.
I ambulansen på vei fra sykehuset til sykehjemmet kom frykten. “Hvorfor skal du bo der, hvorfor må vi kjøre deg dit?”, sa ambulansedama som satt bak med meg. “Det er ikke rett, dette er virkelig ikke rett. Vi har kjørt mange dit, men aldri en så ung person. Det er ikke meningen at du skal være der“. Nei, det var ikke noen mening i det. Det var ikke fordi jeg skulle få rehabilitering, det var ikke fordi jeg skulle få forsvarlig og god nok oppfølging. Jeg ble kjørt til en helt annen avdeling enn “rehabiliteringsavdelingen” denne dagen. Men da tiden dro ut, og ingen hadde noen andre steder å gjøre av meg ettersom det å bo hjemme ikke var en mulighet overhodet, ble den avdelingen den gode av de onde. Det var det beste av det verste. Og ingen hadde peiling på hva de gjorde.
Jeg husker følelsen av at båren ble trillet gjennom uendelig lange ganger; noen med glass, andre med bare vegger. Jeg husker hvordan noen gamle så på meg med et granskende blikk i resepsjonen. Jeg husker følelsen av hjelpesløshet liggende på den båra; ute av stand til å komme noe annet sted enn de førte meg. Ute av stand til å flykte. Det skarpe lyset fra taket rett ned på ansiktet mitt, de hvite, upersonlige veggene. De tomme, triste gangene. Jeg ble mindre og mindre der jeg lå, i denne gigantiske, fremmede labyrinten av en bygning. Jeg husker tomheten som grep tak rundt hjertet i det jeg ble dratt over i seng fra båra, og den ulidelige stillheten som oppstod i det de eneste menneskene jeg hadde med meg som fremstod som trygge sa hadet og dro videre for å hjelpe andre mennesker. I det jeg legger hodet mer mot vinduet for å ta inn omgivelsene utenfor, er det en slapp, gammel mannerumpe det første synet jeg møter. En tynn, gammel mann går bukseløse på rommet sitt som har vindu ovenfor mitt. Kun en liten gressplen skiller oss. Velkommen hit, Anita. Her skal du bo.
Heldigvis var det to skikkelige pleiere på jobb denne dagen, to som tok meg i mot på best mulig måte. Bestevenninna mi kom og var hos meg inntil mamma kom. Det første hun møtte var en slapp, gammel mannerumpe i kantina. Velkommen hit, her bor din 21 år gamle venninne. Den kvelden ble jeg tatt hånd om av en fantastisk bra person. “Da vi så i papirene dine før du kom hit, sa jeg høyt at det måtte være en skrivefeil. Det kunne ikke stemme at personen vi skulle få var født i 1992. Vi håpet helt til det siste at det var skjedd en feil, helt til du kom“. Jeg skulle snart ha min første natt på dette stedet, og lite visste jeg da hvor mange netter det skulle komme til å bli. Utmattet etter en dag med latter og tårer god blandet i usikkerheten og maktesløsheten. Nok en gang klar over at en haug med nye mennesker skulle bryte alle grenser du har, og enda uvitende om hvor tøft oppholdet på et slikt sted faktisk ville bli. “Det er ikke rett at du er plassert her. Vi er like gamle“. God natt, Anita. Her skal du bo…
Å være ung og å bli plassert på sykehjem mot sin vilje er noe som ikke skal skje. Stortinget har sagt det, Regjering etter Regjering har sagt det. Men likevel skjer det. Alt for mange ligger på et rom, på et sykehjem, i en kommune der ute. Fine begreper og utallige mengder med unnskyldninger blir brukt for å dekke over det som skjer; for å forsvare det som skjer. Sykehus, kommuner og Vedtakskontor slipper unna.
Å forsvare noe slikt er nytteløst. Det finnes ingen unnskyldning. Det er ikke greit. Hadde det enda bare vært den ene uken som en mellomstasjon for et bedre tilbud, så hadde det vært noe annet. Men det var ikke det. Så langt der i fra. Min kommune, Asker kommune, står fortsatt på sitt om at det å plassere meg på sykehjem var det beste – at det fortsatt ville være det beste. Jeg trenger ikke legge skjul på at deres uttalelser og forsvar provoserer meg, men det er særlig en uttalelse jeg ikke kan unngå å ta meg ekstra nær av. I den siste utgaven av bladet Handikapnytt (medlemsbladet til Norges Handikapforbund) i 2013 sto det en reportasje om meg. Før dette kom ut sto det en kort artikkel på nettsiden til bladet. Konstituert virksomhetsleder i avdeling for forebygging og rehabilitering i Asker kommune, Rune Schjørlien, sier blant annet dette; (…) jeg vil likevel understreke at Bråset er et godt tilbud selv om brukerne ikke alltid føler de får det de hadde forventet.
“Det de hadde forventet“? Hva tror du en på 21 år forventer seg når hun får beskjed om at hun blir sendt på sykehjem? Jeg kom til et sykehjem. Det var alt jeg visste jeg skulle. Det var hverken mer eller mindre et sykehjem, og på under 24 timer gikk jeg fra å være en 21 år gammel jente, til å bli en 92 år gammel dame. Hva forventer du at en ung jente skal tenke når hun får en slik beskjed? Hva er det du innbiller deg at foregår i slike tilfeller? Det er jeg som har tatt feil av det hele, det er jeg som har hatt feil forventinger. Er det slik du vil ha det? Jeg, som ikke hadde noen formening av hva som kom til å skje med meg. Jeg, som ikke en gang visste hvor det var de skulle plassere meg.
Link til artikkelen jeg referer til.
Link til PDF versjonen av bladet slik at dere kan lese hele artikkelen. Jeg anbefaler dere å gjøre det, og jeg anbefaler dere til å dele den. Les lederen, og fra side 10-13.
