Som en konsekvens av underernæringen, mistet jeg håret. Mer og mer falt av, og jeg fikk større og større områder uten hår. Det tok ikke slutt, og det var en stor psykisk påkjenning hver gang jeg så mengdene som løsnet. Til slutt valgte jeg å ta resten, i stedet for å utsette det uunngåelige. Det har vært enormt tøft for meg å gå gjennom alt dette, og det var vondt å ikke ha hår mer. Selv det kunne jeg ikke få beholde. Jeg gråt når jeg så meg selv, men jeg begynte å style meg med skjerf, luer, og store øredobber. Og da føler jeg meg fin.

Dette er meg, og sånn er det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår