Universitetssykehuset i Nord-Norge 29.09-07.10.14

Nå har jeg vært en tur nordpå også! Ambulanse til Gardermoen, ambulansefly til Tromsø, ventende ambulanse på flyplassen der, som tok mamma og meg til sykehuset. Tre anfall på vei inn til sykehuset, så det ble en lang dag. Reisedagen hjem igjen startet med muskelbiopsi. Og nei, det er ikke snakk om en nål de stikker inn beinet og henter ut en bit, som flere har spurt meg om. Det er snakk om å skjære dypt inn i låret som er lokalbedøvet, så bedøver de muskelhinnen, skjærer opp, og kommer til muskelen. En bit på 1 cm skjæres ut,- vel, i mitt tilfelle ble det snakk om to biter. Faen heller, det var vondt! Muskelen kan nemlig ikke bedøves, så jeg måtte holde ut gjennom det. Det kom en del AAAUU og noen banneord, mens jeg innimellom lo som om jeg var på komishow. I grunn var det mest latter fra min side, sånn totalt sett. Tro meg, det var vondt! Herregud, det var vondt. Men noen ganger blir det så komisk, og så har jeg også en tendens til å le når jeg må slite meg gjennom slikt. Jeg er sydd i fem lag, og ender opp med et fem cm langt arr.

Fantastisk utsikt. Det var deilig å være nordpå igjen. Jeg er fra Harstad, som ikke er så langt unna, så jeg fikk litt familiebesøk også. Pappa, stemor og min fine lillesøster kom,- lillebror måtte desverre være igjen på skolen grunnet alt de mistet under lærerstreiken.., og det samme gjorde mormor. Veldig godt å se dem alle! Vi kunne ikke ha med oss så mye, så pappa og dem kjøpte Et helt halvt år til meg, så jeg kunne lese. Mamma og jeg delte på den. Det var en bok jeg kjente meg så mye igjen i at det var vondt.

Det var koselig å våkne til nordnorske byggearbeidere skravle utenfor, en del etasjer ned, nyte synet av fjellene og havet døgnet rundt, og å være omgitt av nordlendinger. Fine sykepleiere,- nordnorske, svenske og danske. Jeg ble glad i de som hadde med meg å gjøre. Utover det var det ikke bra, og jeg vil ikke gå i dybden på det eller snakke så mye om det. Det var ikke bra, det var vondt. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet oppleve dette igjen…

Jeg var så heldig å få låne ei venninnes rullestol så jeg kunne få komme meg opp og ut for litt frisk luft! Mamma og jeg lagde provisoriske belter til hodet og brystet. Funket bra!

Sykehusbamser, som ved alle de andre lengre sykehusoppholdene jeg har hatt i år! Ugla er fra lillesøster, og den skulle ha et navn som ingen andre hadde, så hun gav den navnet Farge. Ørene har lys i seg som skifter farge, så hvis jeg ble redd om natta da det var mørkt, skulle jeg skru den på. En fireårings omsorg er tvers gjennom nydelig. Kaninen er fra mamma, og den heter Fina. Det var lillesøsters navnevalg det også!

Biopsien tatt.

Ser du “bulken” i bandasjen? Det er tykkelsen på arret.

Tilbake på Høyenhall, og bamsefamilien har vokst!

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg