Når du ikke kan tørke deg selv, et år etter

I fjor var et av de første innleggene jeg skrev “Når du ikke kan tørke deg selv“. Et innlegg så nært, så intimt, så sårt. Så sårt å skrive, for jeg åpnet meg opp og gav et av de aller første ekstremt ærlige innblikkene i min nye hverdag. Situasjonen og rammene rundt meg nå er mye bedre, men jeg kan fremdeles ikke tørke meg selv.


 

Over på siden, kladd, kaldt metall. Tilbake på rygg. Hardt mot baken. Hjertebrettet opp, dopapir på nattbordet, hansker, antibacservietter. Pleieren går ut og jeg skal ringe på når jeg er ferdig. Bekken.

Jeg har ligget på bekken i seng siden mai 2013. Jeg lærer opp nye og gamle pleiere i hvordan man plasserer et bekken. Det er overraskende mange som tror at man tisser fra et sted oppi ryggen. Og det er overraskende mange som tror du kan tisse når bekkenet ligger veltet mot den ene siden, eller som ikke skjønner hvorfor det søler når man skal ta meg av. Hold det fast, press det ned i madrassen. Ikke dytt meg over på siden og la kroppen min velte bekkenet med seg. Det er da det går galt. Man skulle tro det var rakettforskning.

Jeg er ferdig, drar i snora, pleieren kommer. Over på siden igjen. Vått. Nok en gang må jeg bli tørket bak av en annen. ‘Det er jobben vår, vi bryr oss ikke’. Så fint for deg da, for jeg bryr meg. Og vet du, noen burde kanskje brydd seg litt mer,- for nei, jeg liker fortsatt ikke å finne avføring på papiret den neste gangen jeg er på bekken og skal tørke meg selv foran, og jeg denne gangen kun har tisset. Jeg ligger med ryggen til deg og holder meg på siden ved å klamre meg fast med armene rundt sengehesten, og jeg håper du skal gjøre det skikkelig, så jeg kan kle på meg igjen og føle meg ren.

Det har blitt så mye bedre, dette med tørkingen, det er så befriende. Ja, befriende. Jeg blir rett og slett glad av det, og jeg ønsker å komplimentere vedkommende. Kan du da skjønne hvor mye det betyr? Hvor mye det har å si?

Men fortsatt har jeg hatt alt for mange runder hvor det er gjort et halvhjertet forsøk. Eller kanskje var det faktisk helhjertet, hva vet vel jeg. Kanskje det er sånn du tørker og steller deg selv. For din del håper jeg ikke det, for da er det i såfall et under at du ikke går med lettere ubehagelige skritt.

Det er intimt. Det er ikke kult. Det føles fremdeles ikke naturlig å skulle gi rumpetørk-instruksjoner. Når du ligger på bekken blir så og si hele rumpa våt. Tørk begge sidene, hele greia, før jeg skal kle på meg igjen. Jeg vil ikke risikere å være litt våt,- risikere å lukte litt. Har det skjedd større ting, må du åpne opp. Det er ikke nå du bare skal tørke begge sidene og lettere overfladisk. Det er ikke der det kommer fra. Det er ikke alltid jeg kjenner om du faktisk har tatt alt, det er ikke jeg som ser. Jeg er prisgitt dine øyne og din omsorg. Ofte er det ikke før neste gang jeg oppdager at jobben før var gjort for dårlig, og det forklarer den ytterligere sårhetsfølelsen. Jeg blir bare oppgitt. Oppgitt, og priser meg lykkelig over at vedkommende som skal ta meg av denne gangen er en god tørker. Livet er rart, er det ikke? Når jeg som 22 år ligger her og kjenner mer enn godt nok til hva som kjennetegner en god tørker.

Jeg har ikke sittet på en do på snart halvannet år. Jeg har tatt mastergrad i bekken for lengst. Jeg kan ikke ta hånd om disse tingene alene, men heldigvis er jeg stort sett mer ivaretatt nå enn på samme tid i fjor. Hardt, kaldt metall og andres hender er min hverdag. Det er så nært, så viktig. Noe som for andre, som tar det å gå på do for gitt, sikkert virker så lite, er egentlig ganske så stort. Veldig stort. Og av ting jeg ikke lenger kan gjøre, er dette en av de jeg savner mest.

Det er så mye som er så annerledes…når du ikke kan tørke deg selv.

5 kommentarer
    1. Utrolig bra at du klarer å skrive om dette og i tillegg publisere det for alle. Det burde settes mye mer fokus på sånne ting… Flott innlegg! Stå på, heier på deg

    2. Så utrolig trist å lese din historie, men flott at du har muligheten til å skrive om det! Jeg jobber selv med pleietrengende pasienter og reagerer tidvis på pleiernes “nå er det sikkert godt nok”-attitude i forhold til stell av pasienter. Nå har jo ikke jeg som ufaglært assistent noe jeg skulle ha sagt da, for dette har de jo gjort hundre ganger, minst! Men, om etpar år er jeg ferdig utdannet vernepleier, så da er det kanskje noen som vil høre på meg *ler*. Jeg ser mye i helsevesenet jeg synes er kritikkverdig som jeg har lyst å gjøre noe med, men som jeg må vente med til jeg har den kunnskapen og kompetansen som trengs for å nå igjennom. Stå på, keep up the good work!

    3. Clickerdog: Jeg er veldig glad for at jeg har muligheten til å skrive om dette! Og nei, hva i all verden tror du at du kan komme med kanskje? Mot OSS? *ler*. Dette hierarkiet i dette systemet har jeg ingenting til overs for. En tittel gjør deg ikke flinkere på områder som medmenneskelighet, omsorg, stell, ivaretagelse osv. Det er så synd at de som faktisk ønsker å gjøre en forskjell i selve systemet, ikke har mulighet til det fordi de er nede på rangstigen. Takk! Og lykke til videre med utdanningen. Fortsett å være den du er og sørg for at du hvertfall er en av dem som gjør en god jobb på disse grunnleggende tingene 🙂

    4. Jeg kan ikke se for meg hvordan dette må være, anna enn at jeg grøsser på ryggen, for det kunne jo lett vert meg, eller hvem som helst andre….
      Takk for din åpenhet! Du er fantastisk, så jeg heier på deg!
      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg