SCARS TO YOUR BEAUTIFUL

But there’s a hope that’s waiting for you in the dark. You should know your beautiful just the way you are


 

Det er Pride-måned over hele verden akkurat nå. I mange amerikanske byer har det vært liv og flaggene har vaiet, det har vært Pride i Bergen, og snart er det duket for Pride i Oslo. Vi skal feire den vi er, vi som faller utenfor heteronormen. Vise oss frem, vekk med skammen og vekk med skapet. La skapet være fylt med klær i stedet for deg.

Jeg var modig en dag. Én dag var det nok. Det ble for trangt i det berømmelige “skapet”, jeg fikk ikke puste. Etter å ha gjemt en så stor del av sin egen identitet over så mange år, var det som en helt ny verden åpenbarte seg. Fargene ble klarere, følelsene ble sterkere. Boblende latter, kribling i magen; endelig, endelig var det ekte! Jeg våget å være den hele og fulle meg, og det er en av de beste følelsen jeg har kjent på hittil i livet. Hvorfor? Fordi det var frihet. Ikke noe mer hemmelighold, ikke noe mer låste følelser, ikke noe mer “ulovlig” preg over det hele. Bare meg; stolt og sterk.

And you don’t have to change a thing the world could change its heart

Men den en gang så blomstrende selvtilliten de åpne skapdørene gav meg, forsvant sakte, men sikkert gjennom årenes løp i takt med funksjonene mine. Jeg rullet da også, men stolen var så liten. Jeg følte meg fremdeles som “meg“. Jenta man kunne se, hvis man bare trakk øynene vekk fra hjulene som var blitt mine bein. Kunne jeg våge å føle meg pen? Ja. Sexy? Ja, vet du – faktisk. Helt splitter nye følelser jeg tidligere ikke hadde kjent på. Men de har fadet, slik som kroppen fader bort. Hjelpemidlene ble flere, rullestolen større. Selvstendigheten min ble tatt fra meg på ny, og jeg har måttet lære meg å leve på en helt ny måte – igjen og igjen. Har jeg ikke rett til å føle meg sexy nå også? Jo. Gjør jeg det? Nei.

(…) She fades away. She don’t see her perfect, she don’t understand she’s worth it, or that beauty goes deeper than the surface

Jeg kan sminke meg, kle meg i klærne jeg føler meg vel i,- og jeg kan føle meg smashing. Jeg omfavner hele meg og tenker “hva så, her er jeg! Take it or leave it“. Men redselen er dypere enn den selvtilliten nå, for selvtilliten nå er å kjempe for meg selv, stå opp for meg selv, være meg selv; tøff og modig. Kjempe for et liv. Og jeg nailer det! Men redselen, og sorgen: de går hånd i hånd. Hånd i hånd utgjør de tankene som “hvem vil egentlig se meg?“, “vil noen kunne elske meg på tross av alt dette?” og “er jeg verdt det?

Jeg har mye. Å være i livet mitt er et evig tivoli, bare at det ikke pakker sammen og reiser videre. Tivoliet Anita-Elisabeth blir, og jeg sitter plutselig på en karusell jeg ikke gikk på selv. Jeg blir kastet rundt og kjørt i 120 km/t, og livet er solskinn og kraftig stormbyge i ett. Jeg vet det er tøft, for jeg lever i det. Jeg vet det er jævlig for de rundt,- og hva da? Jeg unner ingen å være med på disse karusellene i et tivoli fra helvete, og jeg har det vondt på vegne av de som er på utsiden. For selv om de bare aner en brøkdel av hvordan det egentlig er, så inneholder den brøkdelen så mye at man ser mer enn man kanskje var forberedt på.

No scars to your beautiful

Man kan aldri være forberedt. Det er solskinn og planlegging av kakebaking, og så kommer stormskyene og regnet skyller deg med og vips så ligger du der, på isolatet. Mitt faste tilholdssted på sykehuset dette året, og veggene jeg lever innenfor akkurat her og nå – atter en gang. Hvordan kan en se meg – personen meg – bak epilepsi, bak muskelsykdom, bak ord som ‘progredierende’, ‘urinretensjon’ og ‘hyponatremi’? Bak ambulanseturer som er flere enn jeg kan telle, bakk stikk, operasjoner, IV-poser, slanger, sonde, kateter, respirator og koma? Hvem vil se meg bak bordet og beltene på den elektriske rullestolen, hvem vil våge å tre inn i en tilværelse med heis, bekken, kladder, sprøyter, og sondemat? Hvem vil se ‘meg’ som nesten ikke ser andre lenger, med kun 6% syn igjen – med briller – på grunn av en sykdom som ikke kjenner nåde?

No better you than the you that you are. No better life than the life we’re living. No better time for your shine, you’re a star

I mitt hode er jeg ikke denne alvorlig syke og funksjonshemmede personen. Men samtidig husker jeg ikke livet som frisk. I mitt hode er jeg morsom, rappkjeftet, herlig, omsorgsfull og empatisk. I mitt hode har jeg en sterk personlighet, men jeg vet at skyggene fra skyene er større enn solstrålene så alt, alt for ofte. Og hjertet mitt synker. “Det er noen for alle der ute, noen vil se deg som deg og selvfølgelig er det noen som kommer til å elske deg“. Jeg hører den, og jeg ser for meg kommentarene med nettopp disse ordene nå. Men hjertet mitt synker, og jeg har en sorg. En sorg fordi jeg ikke tror på det. En sorg fordi jeg utad er hun i rullestol, mens jeg egentlig bare prøver å være Anita-Elisabeth. Jeg er stolt av meg selv, men jeg feirer i stillhet. Jeg er usikker på nærhet, ømhet og kjærlighet. Jeg savner å være friskere og å vite at jeg kan gi noe til en annen uten at det involverer å plutselig sitte ved sengen min på intensiven. Uten at jeg tørker spyttet vekk fra munnen fordi jeg ikke kan svelge det selv, og uten at nærhet kan bli skilt med gule frakker, munnbind og hansker. Fordi ingen av disse tingene er meg, samtidig som alle disse tingene faktisk også er meg, og er med på annerledesheten.

And there’s a hope that’s waiting for you in the dark. You should know your beautiful just the way you are“.

Jeg kan lengte og jeg kan drømme etter å en dag ha en kjæreste. Å en dag få oppleve det vennene mine har, å en dag få kalle ei for min. Jeg kan håpe at noen våger å se bak alt, at noen våger å stå i alt med meg og likevel være der. Jeg kan håpe og drømme om at jeg kan gå på date med ei fin dame og at jeg kanskje også kan få finne den store kjærligheten. Jeg kan drømme og fantasere om bryllup, om å være fin bak belter og utstyr – om å være fin bare fordi, og ikke noe annet. Men min selvtillit er ødelagt, og min tro på det er ikke tilstede. Jeg gir slipp på noen håp, for å ikke alltid få dem knust, og for hjertet mitt – her og nå – er det dette håpet som forsvinner. 

For hvem ser meg, hvem vil våge? Og jeg som er, hvor lenge får jeg være?

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg