Jeg vil bort

Skrevet 22.august

Jeg vil forsvinne. Bare for en liten stund, bare for å få en pause. Jeg vil stoppe alt og være hvor det ikke er noen problemer. Være. Puste. Ingen smerter, ikke mangel på energi, ingenting. Bare meg og ingen sykdom, ingen funksjonshemning. Hvordan er det å leve uten det?

Jeg vil bort, vekk fra alt. Være alene, ikke avhengig av noen. Ingen som må være nærmere enn akseptabelt, ingen som må over grensene du en gang hadde, men som egentlig ikke finnes lenger. Jeg vil være fri. Jeg vil være meg.

Jeg vil kjenne støtet i kroppen som kommer når beina treffer bakken når du løper, og kjenne vinden treffe en svett panne som en avkjølende hånd. Hjertet dunker slik det skal fordi du løper, og ikke fordi du er så utmattet at hvert hjerteslag er slitsomt å håndtere. Jeg vil hoppe opp og ned av glede, jeg vil spurte inn i armene på noen jeg er glad i og som jeg ikke har sett på lenge. Jeg vil omfavne og bli omfavnet. Ingen hindring.

Jeg er i live, men jeg vil leve og ikke bare eksistere. En ting, et nummer, en sak. Hva er du verdt og hvem er du egentlig? Jeg legger vekk følelsene, jeg blir tom og jeg kapitulerer. De andre er der og de må være der. Du tørkes og ligger stille igjen og drar på deg bokseren og buksa igjen. For dem en jobb, for deg en sårhet og usikkerhet. Alle ser deg, men egentlig skulle det bare vært en helt spesiell som hadde fått lov å se deg sånn. Å elske og å bli elsket, og å være din egen til en annen fikk slippe inn.

Day one, day one, start over again. Step one, step one, I am barley making sense. From now I’m faking it ’til I’m pseudo making it. From scratch, begin again (…)“. Teksten strømmer inn i øret, melodien fyller hele meg og sangen er den som for deg kunne vært soundtrack på ditt eget liv akkurat nå. Bilder fra treningssalen spilles i hodet, denne gangen står du på utsiden og observerer. Gutten ligger på benken og kjemper alt han kan, fire armer får ham opp i sittende, slitne armer holder i ribbeveggen mens kroppen er skeiv i alle retninger, to øyne fylt av smerte ser inn i to andre for å fortelle det munnen ikke klarer. En etter en seiler klippene forbi. Du ser og hjernen prøver å forstå fra en annen vinkel, samtidig er du inni ham og vet hvordan det føles. For gutten er deg og det som hender, hender deg.

Livet er tøft og jeg vet ikke hvordan jeg skal leve med dette. Det er så mye og altomfattende; så alt for mye å fatte. Resignerer, skrur av og slipper taket i noe for å i det hele tatt klare å holde fast i tråden som får meg gjennom hver dag, videre og frem. Tråder kan ryke, men kampviljen for livet og fremtiden er sterkere og ligger som en beskyttende hinne rundt. Det andre får være, det andre må bare være. Slått ned er det ikke plass til flere kamper. Deres kniver kan ikke komme borti siste tråd du har. For selv når jeg ikke vil mer så er det livet som gjelder.

Søvnen er god for å glemme, men også vond, for når du våkner husker du at det du glemte fremdeles er der og alt det vonde fremdeles må møtes. Det tar ikke slutt uansett hvor mange tårer som kommer eller hvor mange ganger du fortvilet sier “slutt” ut i kveldsmørket. Så mye urolighet, så mye redsel. Jeg vil forsvinne, så jeg ikke må forholde meg til dette lenger. Jeg vil bort, bare for en liten stund. Jeg stryker meg selv varsomt over håret. Rolige bevegelser, trygge bevegelser. Tårene blir roligere, urolig sjø blir stille vann. Igjen og igjen, fra pannen og bak. “Hysj, Adrian. Hysj“. Rolige bevegelser, trygge bevegelser. “Det går bra, du klarer det“. Igjen og igjen, fra pannen og bak. “Du klarte denne dagen, du klarer det igjen.” Øynene er lukket, stillheten senker seg. Jeg ønsker meg bort. Jeg ønsker å leve og ikke bare eksistere. Jeg er i live… Og jeg er livredd.

Å falle mellom alle stoler

Du blir alvorlig syk og får i tillegg en funksjonshemning. Livet ditt blir totalt snudd på hodet, og du må lære alt det ukjente å kjenne. Å gå for deg blir å rulle, og sykdommen gjør at du mister det meste av det du hadde. Du kan ikke delta i livet med vennene dine slik du en gang gjorde. Hver dag består av behandling og rehabilitering for å komme deg gjennom den ene dagen og videre til neste dag. Symptomene bryter deg ned og enkelte dager er selv det å puste slitsomt. Smertene er store og rammer på forskjellige steder, mens hodet er vondt 24/7. Alle de hverdagslige tingene som måltider og dusj blir utfordringer som alle må tilrettelegges og løses på best mulig måte.

Når noe slikt hender er det normalt for folk å tro at man får all den hjelpen man trenger. Man vil få hjelp til å behandle sykdommen, slik at man kanskje kan bli kvitt den, og man vil få nødvendig og best mulig rehabilitering så lenge man må ha det slik at man kanskje kan beholde en sjanse til å bedre funksjonsnivået. Du skal bli fulgt opp hele veien og det skal ikke være noe tvil om at behandlingen er nødvendig. Men slik fungerer det dessverre ikke alltid. Media dekker ofte historier om mennesker som ikke får den hjelpen de har krav på, som ikke får den nødvendige behandlingen, eller som blir glemt i en eller annen helsekø når det er mistanke om kreft. Jeg skulle ønske jeg kunne tro på påstanden om at vi har “verdens beste helsevesen“. Dessverre vet jeg så alt for godt at dette ikke alltid stemmer.

Jeg ble ikke skadet i en trafikkulykke, jeg fikk ikke kreft. Men jeg ble alvorlig syk og jeg ble funksjonshemmet. Men det er ikke “vanlig“, det er ikke dette de kan. Så i stedet for å hjelpe blir jeg dyttet fra det ene bordet til det andre. “Vekk fra mitt bord” og jeg finnes ikke har vært holdningen fra de aller, aller fleste. “Du faller mellom alle stoler, men det vet du sikkert“. “Du passer ikke inn“. Jeg er lei av det. Jeg er så lei av å høre at jeg ikke passer inn eller hører til noe sted. Hvorfor lar dere meg bare falle? Hvorfor hopper dere ikke mellom stolene og tar meg i mot; løfter meg opp og lar meg få sitte jeg også? Du føler deg så lite verdt når du gang etter gang får høre det. Det er som om du ikke betyr noe, de kunne ikke brydd seg mindre. Og det er sårende.