I 2013 utfordret meg selv og søkte på en jobb. Jeg følte jeg var i en håpløs tilstand der jeg lå i en seng på et sykehjem. Jeg hadde blitt sykere det siste halvåret og ting var mer usikre enn noensinne. Likevel prøvde jeg, og plutselig lå jeg der med en jobb. Jeg klarte det, jeg jobber nå. Her er en tekst jeg skrev 15.11.2013 som viser hvordan jeg følte det akkurat da.

En jobb. Arbeidsoppgaver, kollegaer, en stilling. En jobb. Selvfølgelig vil jeg ha det, selvfølgelig takker jeg ja. Det er en drøm å kunne få jobbe; å kunne bidra. Ikke bare rehabilitering og medisinsk behandling, men noe annet. Noe annet enn den jobben det er å leve med alvorlig sykdom og funksjonshemning; noe annet, som “alle andre”. Noe som fyller tiden med mening, noe som gjør at du er en del av noe. En jobb. Men hva i all verden er det jeg har takket ja til?

Du har kanskje 10% kapasitet igjen av det du ville hatt dersom verden hadde vært annerledes. Noen få prosent som skal få deg gjennom hver eneste dag. Hvordan skal du kunne gjøre noe med så lite? Hva har du å bidra med? Tankene kverner i hodet, og de tankene har lett for å ta motet fra deg, som luft fra en ballong med hull. Jeg er sengeliggende, jeg er avhengig av pleie hele døgnet. Det er ikke viljen, drømmene eller håpet det står på. Det er kroppen. Det er sykdommen. Hodet vil; den delen av meg som vil mestre alt i det indre og som sier ja selv når det ikke engang er en mikroskopisk mulighet for at det går. Jeg vil. Men er det mulig?

Redselen for at du skal skuffe, for at hun som tilbyr deg jobb skal endre mening når hun skjønner hvor lite du kan, trenger seg innpå. Den er en svart sky som seiler over deg og sakte, men sikkert kveler den gode gleden og enorme stoltheten som boblet og skinte sterkere enn sola på den beste sommerdag inni deg etter at samtalen var avsluttet. “Vi tenkte du kunne jobbe for oss, du ville være perfekt!” Det er sjelden man får så mye skryt på en gang, det er sjelden man føler seg så bra. Men jeg? Perfekt?

Hva om de ikke vil ha meg likevel? Hva om jeg ikke er bra nok? Jeg bor på sykehjem, jeg er per dags dato bundet til stedet. Alt jeg har, og mer til, går med på å kjempe seg gjennom hver eneste dag med trening og hverdagslige gjøremål. Energinivået er faretruende lavt og smertene i hodet er konstante. Hvordan i all verden kan du tro at du har noe å bidra med slik du er nå, Anita Elisabeth? 

Jeg kan ikke komme til et kontor, jeg kan ikke sitte i timevis å jobbe hver dag. Jeg kan ikke jobbe hver dag. Men jeg kan skrive. Jeg kan skrive, lese og bidra. Alt med nødvendig tilrettelegging. Jeg har hodet på plass, det er min styrke. Det er heller ingenting i veien med snakketøyet. Jeg er reflektert, engasjert og ærlig. Jeg elsker å lære og jeg elsker å få bruke de evnene jeg har. Det er så viktig det der; å bruke de evnene man har, å bruke det man er god til for det, det er verdt. Det er så viktig for selvtilliten, så viktig for livskvaliteten. Men nesten enda viktigere er kanskje det at noen ser deg og de sterke sidene du har, og at du får annerkjennelse for det du gjør. Du er nyttig, du er verdsatt, du er med. 

Du er med. De vil ha deg med. Den svarte skyen av redsel og de triste tårene til tross; det er meg de vil ha. Til tross for alt det jeg ikke kan, så er det faktisk det jeg kan som er i deres fokus. For jeg kan, jeg har evnene. Jeg har det de trenger. Så hvorfor blir jeg så redd da? Hvorfor skammer jeg meg for å ha sagt “ja!” og jublet høyt ut i rommet mens latteren trillet? De vet om min tilstand, de vet om mine begrensninger. Men det er vel det som er det vanskelige å forstå; at man fremdeles er interessant til tross for alt dette. Jeg vet at jeg kan, og jeg vet at jeg kan bidra og gjøre en forskjell. Men i sorgen over det tapte og i den stormfulle, nye omveltningen av livet fra rullestolbruker med lammelser fra livet og ned, til pleietrengende med lammelser fra nakken og ned; har redselen for at ingen andre ville se det lenger blitt sterkere. Redselen for at ingen ville tørre å se forbi alt det syke, forbi funksjonshemningen, men heller la det være grunn til å trekke seg unna. 

Men disse trakk seg ikke unna. Jeg tok sjansen, jeg søkte på jusressurs-prosjektet. Jeg håpet at noen ville legge merke til meg, og kanskje ville jeg få en mulighet i framtiden. Kanskje kunne det ha noe å si når jeg ble bedre. Men framtid ble nåtid, og muligheten ble min med en gang. Muligheten til å bruke det jeg kan for det, det er verdt. Muligheten til å være en del av noe. Muligheten til å føle seg viktig. De la merke til meg. De tok sjansen. Til tross for min situasjon, som kanskje kunne skremt bort selv den beste med tanke på alt som synes håpløst. Og sammen skal vi finne alle de rette veiene for at dette skal fungere. Sammen skal vi finne de rette veiene for at det jeg har, som de vil ha, skal få komme ut og blomstre blant andre blomster. De vil gå veien med meg. De vil ha meg. En jobb. Arbeidsoppgaver, kollegaer, en stilling. En jobb. Selvfølgelig vil jeg ha det, selvfølgelig takker jeg ja. 

#jobblyst

Jeg er sulten.

Magen rumler og sulten ganger. Kroppen har frokostinnstillingen på enda,- på maks styrke. En natts søvn, og den er klar for dagens første måltid.

Dagens første måltid skjer ikke. Magen sier i fra, men ingen lytter. Den suger til seg knappen og slipper den ut igjen. Trekker seg inn mot magen, presser mot huden. Plopp! Ute igjen. Enten prøver den å spise den, eller så er det et forsøk på å kvitte seg med den, for fremmedlegemet skal bort,- trekk den inn og skyt jævelskapen ut! Merkelig, merkelig følelse.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har min lille matpause på morgenen, før første pose for det nye døgnet blir satt på. +-Halvannen times pause. Ingen slanger, bare knappen. Den lille, søte knappen som ikke synes. Øyeblikket jeg kan late som at den ikke finnes i det hele tatt. Alt er normalt, og jeg kan spise.

Jeg kan ikke spise. Maten kobles til enda en gang og pumpes sakte, men sikkert inn i magen. Rumlingen gir seg, og sulten blir ubetydelig for meg. Jeg er ikke mett,- jeg blir aldri mett. Men kroppen roer seg, og jeg overdøver sulten.

“Å, nå skal det bli godt med mat!”. “Herregud, jeg er så sulten, jeg gleder meg til lunsj!”. “Jeg har bare spist et knekkebrød”. Ja, det skulle blitt jævlig godt med mat, og lunsjen roper magen min også etter. Og jeg driter i hvor mange knekkebrød eller ikke du har spist. Sult-sympati får du ikke av meg. Jeg er sulten hele forbanna tia. Kunne du satt deg inn i det?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare til matkommentarer. Jeg har mest lyst til å be deg klappe igjen. Kjenn på den sulten, sulten før lunsj. Den gnager. Den roper. Hodet forbereder seg, du gleder deg. Du forestiller deg maten, du tenker på det du snart skal få spise. Tennene dine skal snart få møte en brødskive med makrell i tomat, eller kanskje et rundstykke med gulost, eller en salat. Salat med pasta? Kylling? Eller kanskje begge deler. Kjenn på dette. Føl det. Føl det og vit at ingenting av dette skal skje. Alt som vil skje er at det fortsetter å gnage, og det fortsetter å rope. Den sulten du bærer skal ikke stilnes. Ikke nå. Ikke etterpå. Ikke i dag. Ikke i morgen.

Jeg har lyst til å rive av meg nesa når de absolutt skal steke vafler i etasjen min. De skal ikke spises her nede engang. Denne lukten,- denne deilige duften, har blitt et av de største symbolene på det jeg har mistet. Den er så god, så koselig. Så varm og innbydende. Og jeg kjenner tårene presse på, mens de andres forventing stiger. Mat-tapet er så vondt. Lukten er tortur. So close, but yet so far.

Jeg legger nesten ikke merke til slangene lenger. De bare er der. Lyden av pumpa er som oftest utestengt på lik linje med alle andre lyder man kun hører dersom man først begynner å høre dem. Tikkende klokker, støyende trafikk. Knappen bare er der.

Knappen bare er der, men den er mye sår. Det svir og det gjør vondt. Men så kjenner jeg ingenting. Jeg kjenner ingenting, og jeg liker den. Den er sår, pumpa hyler, maten stinker, og jeg hater den. Jeg vil rive ut alt. Jeg vil ta tilbake det som var normalt. Det som var normalt før dette ble normalt. Slangene er i veien, slangene er så MYE.

Slangene er så mye, men de er så lite. Den lille knappen; livredderen. Et hull i magen. Er det ikke rart? Det er veldig ekkelt, og veldig fint. Dobbeltheten, den røde tråden i hverdagen. Min hverdag.

Hullet i magen, slangen inn. Knapp, mellomstykke, matslange, treveiskran, slange til næringsdrikk, poser, sekk, stativ. Det er dette som holder meg i live. Det er dette som er maten min. Det er sånn jeg spiser.

Jeg kan ikke spise, ikke med munnen. Jeg kjenner ikke gleden av noe godt i munnen, tilfredsstillelsen av å få svelge det ned, for så å ta en bit til. Jeg kjenner ikke mettheten som sniker seg innpå, som til slutt rommer deg og slukker den ubehagelige brannen som herjet først. Før bitene, før måltidet.

Jeg spiser med slanger og hull i magen. Jeg drikker, direkte inn i mottakeren. Knuste medisiner, sprøyter og vann. Knappen, livredderen.

Jeg er sulten. En sult du kjenner før hvert måltid; den sulten som du ikke kunne slukket. Den du ikke hadde blitt kvitt. Jeg er sulten, og brannen i meg kan aldri slukkes. Brannvesenet har sagt opp, de dro uten varsel. Flammene kan ikke temmes.

Mattapet er så stort, og jeg unngår sammenhenger hvor mange spiser. Gleden, maten. Smaken, nytelsen. Det er leit, det er sårt. Jeg klarer ikke. Mattapet er for vondt, jeg er for sulten. Døgnet rundt, hele tiden. Intenst. Og det…det er tortur.

Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg ønsker å skrive. Ordene, situasjonene, tankene og idéene flommer inni meg, men det får ikke lov til å slippe ut. Enda.

Grunnet en alvorlig ulykke jeg hadde med rullestolen lørdag 22.nov, har jeg nå et ufrivillig fravær. Jeg kom, utrolig nok og heldigvis, fra det hele med bare lettere skader. Men en av disse skadene var en skikkelig hjernerystelse, og jeg har hatt forbud mot mobil/tv/lese/skrive og andre aktiviteter som krever mental anstrengelse (sånn ca alt jeg elsker å gjøre). Jeg begynner sånn smått med å prøve meg på forskjellige ting, som er grunnen til at jeg skriver dette nå, men jeg er fremdeles veldig redusert og hodet tåler veldig lite.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kommer sterkere tilbake. Enda et slag i trynet tar jeg vel lett nå, etter alle slagene jeg allerede har fått i år?

Vi har alle våre hemmeligheter, vi har alle noe vi skjuler. Noe bare vi, eller få andre, vet. I sjelens dypeste kriker og kroker kan det være gjemt mye; mye som bare du kjenner til. Et minne, et savn, en opplevelse. Og noen ganger er det du skjuler deg selv. Den du er og alltid har vært, er gjemt under hinnen av den de forventer og antar at du skal være; under det de tar som en selvfølge.

En selvfølge som gjør dørene ekstra tunge å få opp, en selvfølge så inngrodd at selv løvetannen har lett for å bli usynlig. Løvetannen; som bryter gjennom det mest utrolige og viser sin gule glans der alle andre gav opp. Tør du vokse gjennom?

En vits, en kommentar. Latter. En spøk, en etterligning. Enda mer latter. Hva mener du egentlig? Kommentarer som treffer deg som lynet, til de andres underholdning. Men lynet er det ingen som ser, og usikkerheten det lager strømmer på innsiden. Du holder tilbake; det er ikke verdt det nå, er det vel?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tenker du over hva du sier, eller er det bare en uheldig glipp med en lite gjennomtenkt spøk? Hva slags holdning bærer du på, og hvordan ville du møtt meg om du visste? Merker du at jeg lar være å svare i enkelte samtaler; at jeg ler et spørsmål som ikke passer til meg bort, og prøver å snakke om noe annet? Ser du at jeg stivner til et tiendedels sekund når “homo” eller “skeiv” blir brukt til å få de andre til å le?

For snart to år siden ble mine skapdører åpnet helt opp til alle som var i livet mitt på det tidspunktet. For snart to år siden kunne jeg endelig slutte å late som, for snart to år siden ble alle følelsene mine sterkere. Det var så ubeskrivelig godt, og alt jeg hadde prøvd å dytte vekk fikk endelig komme frem. Jeg følte meg som en boblende fjortis med alt for mye hormoner i sving. Men skapdørene som gled ubemerket igjen bak meg i lykkerusen, vil måtte bli åpnet igjen og igjen i nye sammenhenger; i møte med nye mennesker. For det er nå en gang slik at de fleste bærer på selvfølgen om at alle er heterofile, en selvfølge som gjør at jeg mister en del av den jeg er.

Å kunne få være den man er uten å være usikker eller redd; å kunne få skinne med alle de fargene man har og bli sett og akseptert uansett hva slags fargespill man er bygget opp av, er så utrolig viktig for livskvaliteten. Men når fargene dine er annerledes, og omgivelsene du er i ikke innbyr til åpenhet, blir det vanskeligere å bare være – og alt du jobbet og motet deg opp for å få ut, blir gjemt bakerst.

Jeg er avhengig av helsepersonellet rundt meg. Institusjon er for tiden hjemmet mitt, og de som jobber der har større plass enn familie og venner. Hver dag, døgnet rundt, er det noen som jobber med meg. Ville noen av dem behandlet meg annerledes? Ville noen av dem slutte å se den tullete, morsomme, smilende og latterfulle jenta de har blitt kjent med, den jenta jeg er, og i stedet se noe galt som ikke er galt i det hele tatt? Som helsepersonell vil du møte mange forskjellige mennesker, alle med forskjellige utfordringer og behov, og du må være forberedt på å møte dem alle. Du må være forberedt på å ta i mot alle forskjellige typer, uansett. Hvorfor tar du da en avgjørelse på hvem jeg er og hvem jeg kunne funnet på å elske, og snakker til meg ut i fra noe du tar for gitt at jeg skulle være? Hvorfor bruker du da en legning som tema for spøk og kommentarer? Hvorfor er du ikke åpen for alt og skaper trygge rammer for at mennesket du møter kan vise alt det måtte ønske å vise, uten å måtte føle seg usikker og redd for å bli dømt?

Ofte frykter vi mennesker mer enn det som er nødvendig. Vår egen evne til å bygge opp en usikkerhet overdøver mange ganger noe som egentlig ikke krevde noe som helst. Men når det er snakk om en helt grunnleggende del av deg og din identitet, er det tøft å skulle hoppe ut uten at du kan være sikker på at de som skal ta vare på deg kommer til å ta i mot. For når uvitenhet og eventuelle fordommer er det eneste som blir uttrykt, er det vanskeligere å vite om det er trygt. Og som en person i krise, en person i en sårbar posisjon, er det begrenset hva man klarer å bruke krefter på. Livet er nytt og annerledes, utfordringene er mange, og den ene vonde realiteten etter den andre må aksepteres. Det er da det skulle vært en selvfølge at du kan være åpen om hele deg, uten at noen har bestemt for deg. Det er da det er viktig at hele mennesket blir sett, anerkjent, akseptert og løftet frem; hele mennesket med håp, drømmer, ønsker og følelser, og ikke bare den pleietrengende og funksjonshemmede. Det er da det er viktig at de legger til rette for at du kan være deg uansett hvem du måtte være, at de ønsker å bli kjent med hele deg, og at du ikke bare blir en ting, en jobb. Åpenhet og inkludering er noe helsepersonellet er pliktet til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å oppnå i henhold til den nye diskrimineringsloven. Og da er ikke dumme vitser, lite gjennomtenkte kommentarer og etterligninger veien og gå. For det treffer hardere enn du tror, når du er den ene i rommet som tilhører gruppen latteren er rettet mot. Når du er den ene i rommet som blir sittende igjen med følelsen av at den delen av den du er ikke er velkommen.

Velkommen til bloggen

Alle tekstene er mine private tekster, og jeg ønsker å skildre livet så ærlig og åpent som mulig. Ønsker du å bruke det jeg skriver til noe, må du ha tillatelse fra meg først. Henvendelse kan sendes til [email protected], eller du kan spørre i kommentarfeltet på et av innleggene.

Takk!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår