En så enkel handling, en så stor betydning.
Det er ikke så mye som skal til, det krever ingenting annet enn deg selv. Ømhet, kjærlighet, medmenneskelighet. En klem i sorgen gir deg noen å lene deg på; en slags menneskelig klippe du kan holde deg fast i når det føles ut som verden vil rase sammen. En klem i ekstatisk glede; en du kan dele øyeblikket med fordi du selv bobler over av lykke. En klem du gir ditt barn, din kjæreste, dine foreldre, dine besteforeldre. Familien, vennene dine. En gammel bekjent – et smil, en omfavnelse av gjennsynsglede.
Det er trygt. Det føles godt å bli holdt rundt. I enkelte øyeblikk ønsker du at noen bare skal holde rundt deg. Ikke et ord trenger å bli sagt, du vil bare ha noen der som holder deg tett inntil seg. Holder deg fast så du ikke faller og knuser i tusen biter. Holder deg fast så ikke frustrasjonen, tristheten, skal vokse seg enorm og bli større en deg,- den trenger å holdes nede. Holdes nede og roes ned.
Det er trygt, det gjør deg glad. En klem for å vise hvor glad noen er i deg, at de setter pris på deg, at de bryr seg om deg. Det gjør godt.
Alle forskjellige typer pleiere her, er “familien” min. Jeg ser dem så og si døgnet rundt. De faste personene, de gode i teamet mitt. Alle de faste som har sett meg mest, som har vært der fra starten. Jeg ser dem nesten døgnet rundt, i alle mulige situasjoner. Det er de som er tettest på meg. Jeg ser dem mer enn jeg ser familien min og vennene mine. Jeg kjenner de fleste av dem igjen på fottrinnene og jeg vet hvor høyt jeg må heise senga for at de skal få en bedre arbeidsstilling. Herregud, jeg kjenner til og med enkelte av dem igjen på måten de nyser! Det må nok være en kombinasjon av at vi har vært lenge sammen, og at jeg må være litt rar.
Det er ikke alle jeg ser noe særlig til, men de som virkelig er hos meg, er mennesker jeg bryr meg om. Enkelte betyr veldig mye for meg. Og hvorfor skulle de ikke det? Vi er tett på, og vi er mennesker. Det er menneskelige relasjoner og jeg måtte hatt et hjerte av stein dersom det ikke hadde blitt sånn med noen. Her er de med på alt fra rumpetørk til samtaler om været og mer dype ting. De vet om så og si alt jeg gjør. Det er annerledes i denne verdenen og du forstår den kun dersom du har vært inni den selv. Lenge.
Hjemme har jeg alltid fått en nattaklem. Vi kunne ikke sove uten – du vet aldri når du klemmer noen for siste gang. Det gir så mye. En avslutning på dagen, en start på søvnen. Det er trygt, det gjør godt. Jeg savner det.
Så var det noen der som gav meg en nattaklem. Nå er det noen der som gir meg en nattaklem. Jeg er stelt, lagt til rett med puter over alt, og har fått dyna bredt over meg. Jeg er sliten etter en lang dag og en av de er pleieren “min” den kvelden. Og gleden er stor når vedkommende ønsker meg en god natt og gir meg en stor klem. Nesten som før, nesten som i det gamle livet. Det er så enkelt, det er ikke så mye som skal til. Jeg har enkelte ganger fått tårer i øynene etterpå, for det betyr så mye. Jeg er en person og jeg blir tatt vare på – og noen tar litt vare utover det. En medmenneskelighet. Et øyeblikk hvor jeg glemmer at jeg er pasient/beboer, et øyeblikk hvor jeg føler meg enda mer normal. Et øyeblikk hvor jeg føler meg som bare meg,- like fint som når noen av dem sier navnet mitt oftere i ting de spør om. “Hvordan vil du ha døra, Anita?” Jeg er bare meg.
Det er annerledes i denne verdenen, men jeg er fremdeles meg. Vi er mennesker som tilbringer like mye tid med hverandre som man gjør med familie, venner, kjæreste, eller hvem det nå måtte være som man har i sin nærmeste omgangskrets. Min omgangskrets er her. Den betydningen en klem kan ha, er større enn mange kanskje tenker over. Denne gesten av omsorg som gir deg følelsen av verdifullhet og at du er betydningsfull, er undervurdert. En enkel klem er undervurdert. Du føler deg sett, ivaretatt. Ivaretatt som hele deg, som det hele mennesket du er. Man burde tørre å tilby en klem oftere, til alle. Når en person har det vondt, snakker klemmen mer enn ordene kunne gjort. Når alt det praktiske er gjort – når det av deg som trenger hjelp, er hjulpet – er du bare deg. Og den ene nattaklemmen fra en du er veldig trygg på og kjenner godt, har ofte utgjort forskjellen på en kveld. Og så er det så kjekt – det krever ingen opplæring.
En så enkel handling, en så stor betydning. Det er ikke så mye som skal til, det krever ingenting annet enn deg selv. Har du husket å klemme en du bryr deg om i dag?