Jeg må bort herfra. Jeg kan ikke fortsette å bo på sykehjem. Jeg skulle aldri havnet her i utgangspunktet, og nå bor jeg her på femte måneden. Jeg har det ikke bra. Panikken brer seg. Tårene renner. Jeg er i ferd med å bli sprø. Vær så snill, ta meg vekk herfra.
Hodet fikk komme over vannet i forrige uke, en uke hvor jeg fikk anledning til å være; og sjelen fikk lov til å smile. Men jeg ble fort dyttet under igjen da gleden med den ene tok slutt, og den andre måtte inn igjen som en bulldoser. Jeg brytes ned. Det er de samme veggene rundt meg, de samme rutinene. Dag ut, dag inn. På dette stedet. På sykehjem. Med enkelte personer som knuser meg ytterligere i stedet for å hjelpe meg å sette sammen bitene som allerede har falt fra hverandre. Vær så snill, ta meg vekk herfra.
Det er et alternativ. Det finnes et annet sted som vil ta meg. Men det forutsetter at kommunen vil betale, at kommunen er villig til å gjøre slik at jeg får komme dit. Hvorfor gjør dere ikke mer? Hvorfor svarer dere oss ikke? I stedet for lar dere meg bare være her fremdeles. Gjemt bort, glemt bort. Som om dette er det beste stedet for meg, som om det er greit å plassere unge mennesker på sykehjem. Jeg er 21 år. Jeg har aldri fått muligheten til å starte mitt eget liv. Og nå er jeg her; på et sted som er siste endestasjon for mange av oss. Vær så snill, ta meg vekk herfra.
Jeg kan ikke bo hjemme. Ikke slik jeg er nå, ikke før huset er bygget om. Jeg har ikke annet valg enn å bo på institusjon. Men å plassere meg her er som å plassere oldemor i barnehagen. På hver vår ende av skalaen, på hver vår ende av livet. Blant død og skrik og fortvilelse prøver livet, latteren og gleden å ikke fordufte. Opp i røyk, borte. Bryr de seg egentlig om du visner? Eller ønsker de at du skal forsvinne og ikke lenger være et problem for dem? For dette er å pine et menneske, dette er å sparke noen som allerede ligger nede. Og du falt ikke i går. Vær så snill, ta meg vekk herfra.
Jeg har det vondt. Jeg har min styrke, jeg har mitt mot. Jeg har humøret og en enorm evne til å holde det positive ved like og aldri miste håpet. Men jeg har det vondt. Dette stedet er ikke godt. Denne bygningen, disse gangene. Dette livet i disse omgivelsene. Jeg rakner. Som en slitt genser ødelegges trådene og fasongen mer og mer. Det river inni meg og tunge, fortvilte, salte tårer renner i det stille oftere enn noen vet. Nattemørket spiser dagen, og maktesløsheten spiser meg. Tårene renner og jeg hater denne driten. Uansett hvor mye jeg kjemper, uansett hvor mye mamma kjemper for meg, så kommer jeg meg ikke vekk herfra. Det ser ikke ut til å plage de med makten til å gjøre en forskjell, det ser ikke ut til å plage den ene her som har fått det største ansvaret for meg.
Jeg vil ikke råtne i en seng på et sykehjem. Jeg kan ikke være her mer. Vær så snill, ta meg vekk herfra.