Når du blir alvorlig syk er det mange ting som blir vanskeligere; som krever mer og som krever tilrettelegging. Å dusje er ofte en av disse tingene. Å dusje er en av de grunnleggende tingene de fleste av oss tar for gitt, akkurat som det å gå på do. Det er viktig for de fleste å kunne dusje så ofte som mulig for å bli ren, men ikke minst for følelsen av velvære. Få vasket kroppen skikkelig, få vasket håret. Kjenne behagelige stråler over en svett kropp etter en treningsøkt.
Trøtt i øynene, trøtt i kroppen. Med håret til alle kanter kommer du deg inn i dusjen. Varmt vann vekker deg sakte, men sikkert, og gjør deg nok en gang klar for en ny dag. Er du en av dem som dusjer om morgenen? Eller er du en av dem som tar deg god tid på kvelden til å dusje før en ny dag starter i morgen?
Etter at jeg ble syk og havnet i rullestol med lammelser fra livet og ned ble det klart at det å dusje var noe jeg ikke kunne gjøre så ofte som jeg ønsket. Har du noen gang tenkt over hvilken jobb det er, hvor mange inntrykk det er, å gjennomføre noe slikt? Alt det sykdommen innebærer tillater ikke en dusj akkurat når jeg vil. Det ble verre etter alt som skjedde i mai.
10.mai ble jeg lagt inn på intensiven. Dagen før hadde jeg fått dusjet, så jeg kunne føle meg vel da jeg skulle være ute blant folk neste dag. 23.mai kom jeg til sykehjemmet. Håret luktet, jeg luktet. Jeg var på det sykeste jeg noen gang har vært. Så alvorlig funksjonshemningen hadde blitt, ble jeg gjennomsvett av å løfte hånden. Jeg følte meg ekkel. Jeg ble vasket og stelt i seng av andre. Den aller første gangen jeg var i en dusj siden 9.mai…var 18.juni. 18.juni var det noen som tok seg bryet med å “komme på” at det faktisk fantes en dusjstol på huset som man kan ligge i. På den måten kunne jeg ligge og bli dusjet av en pleier.
Hvis jeg ikke fikk dusjet, ble håret mitt vasket i seng. Det er en nødløsning som gjør at jeg føler meg bedre med meg selv, og ser bedre ut. Jeg ønsker å dusje så ofte jeg makter, men med intensiv rehabilitering hver dag og at selv det å liggesitte oppe i comfortrullestolen er trening, er det ikke lett å få det til. I tillegg er jeg helt avhengig av at en pleier gjør det, og da er det ikke mange å ta av. For meg ble det beste da å få dusje i helgen. Én dag i uken. Én dag i uken kunne jeg dusje og alt jeg ønsket var å gjøre det uten at det skulle svekke meg for mye. I tillegg hårvask i seng i løpet av ukedagene.
Etter noen helger med dusj fikk jeg beskjed om at det ikke kunne fortsette. Jeg kan ikke lenger få lov til å dusje i helgene om jeg vil det. Hvorfor? Nedskjæringer. Økonomien teller mest, en pleier blir fjernet på vakt. På grunn av dette “kan de ikke bli pålagt å dusje deg“. Når du da spør om få dusje i løpet av uken, men får nei på grunn av at det vil ta for lang tid og det er for mye å gjøre, eller de få som dusjer deg ikke er på jobb; blir det ingen dusj. Jeg kan ikke velge å dusje når jeg vil. Jeg kan ikke dusje alene. Jeg er avhengig av at jeg også får denne pleien. Men nedskjæringene gjør det vanskelig.
Jeg er avhengig av hjelp. Derfor dusjer mamma meg. En ettermiddag i uken, en dag i helgen. Noen henter dusjstolen for oss og mamma tar seg av resten. Hvis jeg skal få dusjet uten at det forverrer min tilstand eller ødelegger dagene med trening, er det mamma og jeg som må ta ansvaret. Og vi gjør det og. Hun har allerede måttet tørke, vaske og smøre meg bak. Selv om jeg bor på institusjon med heldøgnspleie. Nå dusjer hun meg også. Takk mamma, for at du ikke lar meg forfalle.