Jeg har vært heldig. Denne uka trakk jeg virkelig gullkortet når det kom til pleiere med hovedansvaret for meg. Mine beste tre har vært på jobb. Mine beste tre har vært på jobb, og jeg har gledet meg stort til hver vakt en av dem har vært på. Det har betydd at jeg har kunnet puste lettet ut med vissheten om at jeg ville få det godt under disse vaktene.
Som dere har skjønt er dessverre ikke pleien jeg får her den beste alltid. Langt der i fra. I det siste har det vært for mye av det dårlige, for ofte, og jeg har atter en gang fortvilet måtte innse at nok en slik vakt er noe jeg må komme meg igjennom. Jeg vil bare bli ivaretatt på den måten jeg, og alle andre pleietrengende, fortjener. Vet du hvor mye det tærer på et menneske å måtte møte ubehagelige og uverdige episoder gang etter gang etter gang – når du allerede er på det svakeste? Du føler at små biter av deg selv sakte, men sikkert, forsvinner. Og når det blir for mye blir du bare desperat. Det å ligge her og å ha så lite kontroll over kroppen får meg til å føle meg som en bille som har landet på ryggen. Den er så fortapt der den ligger og kaver med beina i været. Men desperasjonen skjules av høflighet, vennlighet og respekt. For det er sånn jeg møter deg, og det er en grunn til at jeg stadig får kommentarer for gleden jeg utstråler. Hvorfor er det da som om jeg er et problem, noe plagsomt, for deg? De setter pris på smilet mitt her, de som er gode. Ikke ødelegg meg.
Men nå, nå fikk jeg hodet over vannet igjen. Beste en, beste to, og beste tre. Jeg får føle meg “normal”, jeg får føle meg levende. Ikke minst så får jeg føle at jeg betyr noe. Den lette, gode tonen. Tryggheten. De gode samtalene og morsomme episodene. Jeg har klappet i hendene etter å ha skjønt at jeg faktisk ville få det godt over flere dager. Helt ærlig, jeg klappet. Med det største gliset, en boblende liten latter, og henda i full jubelklapping! For å si det sånn, det er godt det bare er meg her inne. Jeg har vært som en unge på julaften. Ikke bare hadde jeg de beste tre, men jeg har hatt annerledes fysio og studenten som har vært en sann glede. Det har vært gode, dype gledesukk. Det har vært så deilig. Men er det ikke litt trist? At noe så grunnleggende som medmenneskelighet, verdighet og god pleie når man er alvorlig syk, funksjonshemmet og pleietrengende oppleves som å ha vunnet i Lotto fordi det skjer flere dager på rad; og til og med på to vakter den ene dagen? Gledestårer har presset bak øynene når døra har gått opp på morgenen og jeg har visst at i timene frem til vakten er over blir det godt å være meg. For disse dagene med de beste tre og fysio har åpnet opp for Adrian; åpnet opp for meg som et unikt menneske. Jeg har fått være.
Jeg har fått være. Og så lenge var Adam i paradis før han krasjlandet tilbake til virkeligheten og til alle de som fyller karet med vann slik at du hele tiden havner under igjen når du akkurat har klart å komme deg over. Men jeg har fått klappet som til den beste teaterforestilling og smilt med gledestårer. For gullkortet var fantastisk så lenge det varte, og jeg bevarer meg selv som best jeg kan til det kommer en ny vakt med en av de beste tre. Til det kommer en ny vakt hvor jeg bare kan være, og jeg vet at jeg blir ivaretatt. Takk for at dere gjør en forskjell. For meg er dere så ubeskrivelig viktige, for det at dere, og de andre som er gode, er her innimellom gjør at jeg ikke drukner som et resultat av alle de andre dagene. Jeg gleder meg allerede.
